TVANG typen til å se fødselsfilm....slemt?

[Anonym bruker]

Jeg tvang typen til å se en fødsel...han nektet lenge men jeg ga meg ikke...til slutt gikk han med på det hvis det betydde så mye for meg. Han er temmelig hysterisk når det kommer til sånne ting. Så ingenting av forrige fødsel fra den vinkelen...Jeg syns han burde se det for å sette seg inn i hva jeg går i gjennom....slemt? fikk dårlig samvittighet etterpå! Men vi fikk oss en lang samtale om forrige fødsel og hva som skjedde.

[Gjest]

hehe, stakar. Traumatisk å se på sanne ting. Vi måtte se på skolen vi... og det måtte typen også. Så her vet begge to hva som skal skje:p

[Gjest]

Hadde aldri kommet til å gjort d jeg nei...

Hadde ikke kommet til å se den selv heller, følre overhodet ikke behov for å se slikt.

Har mer enn nok med å fordøye mine egne fødsler, og trenger ikke se på andres smerte og privatliv...

 

[tinemor83]

Litt slemt var det jo, men på en annen side er det jo greit at de faktisk får SE hva vi må igjennom.. der er ikke alltid de er like forståelsesfulle overfor slike ting. Kanksje fordi de ikke vet? Men nå vet jo din kjære, så da er det jo ikke noe problem ;o)

[Gjest]

Synes det var langt over streken jeg da men..

 

De MÅ strengt tatt ikke og vil de ikke, nei så vil de ikke og det må være greit.

Ingen skal måtte tvinges til det -og det kan rett og slett resultere i avskyfølelse overfor mor/barn.

 

Men hvorfor tenker mange, de bør/skal/må jo få et innblikk i hva vi har med å gjøre..

Nei, det MÅ de strengt tatt ikke. Det er endestasjon på jobben vår og 100% opp til oss å fullføre. Med eller uten vår kjære.

 

Ære være de som stiller opp ved sin kjæres side og de som velger motsatt, ok det må vi bare respektere.

 

Prøv gjerne å ta de med til samtale hos JM/lege og se om han klarer å si noe om hvorfor han ikke vil, men tving de ikke... for all del.

 

 

For veldig mange menn har det med avmaktsfølelsen å gjøre, usikkerheten er vanskelig for mange menn.

 

Jeg selv fødte gutter i 94 og 97 og pappa var med begge gangene. Denne gangen er ikke pappa (ny pappa) 100% sikker på om han klarer og jeg har derfor alliert meg med ei venninne etter samtaler med ham selvsagt. Han var med på å ta avgjørelsen på at uansett hva han velger når det nærmer seg helt, så skal hun være med (for MIN sikkerhets skyld) i tilfelle opplevelsen blir for tøff for ham og han må trekke seg ut.

 

Jeg var mor til en 3-åring og svanger i 7. måned da min mor fødte min lille søster og jeg var tilstede.

Den mixede følelsen av å få være med på starten av hennes liv kontra det å være maktesløs vitne til min mors desperasjon og smerte underveis.

Jeg er helsearbeider, så kroppsvæsker gjør meg ingenting, men bare det å KUN være nyttegjort for en stakkars våt klut og et glass saft.. Det var en "nådeløs" situasjon.

Selv er jeg jo vant til at om mine pasienter har smerter, så kan jeg GJØRE noe med det... (det var heller ikke min første fødsel som tilskuer og medhjelper, men tidligere har det vært pasienter).. og slår ungene seg, ja så har man et plaster og en liten blås så går det over.

Men her var jeg vitne til noe STORT og alikavel helt maktesløs.. til tross for at min mor har formanet om hvor stor støtte jeg var og hvor flott jeg hjalp henne gjennom. (dah..)

 

Det er det samme for våre menn..

Vi vil jo selvsagt ha de der, men hvor stor støtte kan du få fra en som er tvunget inn i rommet og som fra første sekund ønsker seg UT derfra??

De står som tause maktesløse vitner til at deres kjæreste her i verden har smerter som ikke forgår i en manns sinn.

Og for mange... er det BARNET sin skyld og de klarer ikke helt se sammenhengen i fødselen og smertene. De ser bare smertene og vil i sitt innerste gjøre ALT de kan for å lindre det for sin kjære, men kan ingenting gjøre. De er jo så emosjonelt inne i hendelsen...

Ikke lett nei...

 

Nei... snakk heller med ham om hva han vil og ta heller med deg en annen som står deg nær og som du er trygg på. Mye bedre for alle parter... selv om vi selvsagt vil dele opplevelsen med far.

Han er jo rett på gangen og hentes inn omtrent samtidig med at barnet legges til mor.. om han ønsker, eller når barnet er vasket og stelt.

 

 

Urettferdig tenker mange.... at vi må gjøre hele jobben alene..

 

Nei... vi er gudegitt den gaven det er å kunne lage ett helt nytt menneske og gi det liv også utenfor kroppen vår..

Det er VÅR oppgave som kvinne.

Det er 100% klart fra den dagen vi velger svangerskap, vi vet at fødselen kommer.

 

Det er fortsatt land i verden hvor far ikke får lov til å overvære fødselen fordi det er en "kvinnesak".

 

 

Ta med deg en du er trygg på til fødestuen for støtte under fødselen. Del opplevelsen med en som står deg nær om ikke far ønsker.

 

La de lese Hakkespettboken for fedre og snartpappadottno. Oppmuntre de til å sette seg inn i hva som skal skje, men la de gjøre det selv uten tvang.

 

 

 

Lykke til =)

[Mammaen til Noah Aleksander]

ja det var slemt gjort,syns ikkje noe å se igjennom det selv i...hehe

[Gjest]

Ja, syns det var slemt.

[Gjest MammaTil2 & LynVingen]

Siden du spør, så synes jeg det var slemt ja.

 

Vet at andre ikke nødvendigvis opplever en fødsel på samme måte som meg, men jeg synes jeg er heldig som får være den i forholdet som får ta fødselen jeg. Har vært med som "hjelper" da en jeg er veldig, veldig glad i skulle føde, og det er som noen sa i tråden, jeg følte meg utrolig maktesløs. Det føltes så utrolig vondt å se at en jeg var så glad i var i så store smerter uten at jeg kunne gjøre noe særlig for å hjelpe egentlig.

 

Selv etter 2 fødsler synes jeg ikke disse fødselsvideoene er noe pent skue c",)