Grrr,kunne jeg valgt igjen....

[Anonym bruker]

hadde jeg aldri valgt en med barn fra før.Jeg sliter mer og mer, vi har de annen hver uke, og jeg gruer til de kommer. Jeg prøver og prøver, men får det bare ikke til. Situasjonen er så frustrerende, hva skal en gjøre??

 

[Anonym bruker]

Velkommen i klubben!!

For å være dønn ærlig er det ikke så mye annet å gjøre enn å rett å slett velge på nytt... føler du at det ikke funker i det hele tatt, blir det aldri å gjøre det heller.. har du ikke barn med han er du jo i drømmesituasjon forhold til andre..

[Anonym bruker]

jeg er litt det samme som deg, men jeg er veldig fornøyd med mannen min, jeg skulle bare ønske han ikke hadde barn fra før, det er situasjonen jeg ikke klarer med.

ikke er jeg imponert over hvordan han håndterer problemer som dukker opp, ikke er jeg imponert over den ubrukelige eks dama hans, og det har vært veldig mye styr med barna, med adferds problemer osv osv

 

jeg kvir meg også til de kommer, å snur hjemmet mitt på hode, de har ikke respekt for oss andre som bor her, og ikke respekt for tingene våre eller eiendomen.

 

jeg nekter derimot å la dem skubbe ut oss fra mann og far, bare fordi de skal få viljen sin. jeg klorer meg fast og lever for de barnefrie periodene.

[Anonym bruker]

Jenter, skjerp dere!!

Nå har jeg og min kone levd sammen med mine barn annen hver uke i 7 år. Det funker utmerket. Mye fordi min kone har tatt stor del i barnas oppvekst. Noe hun har valgt selv. men selvfølgelig også fordi vi vill at dette skal fungere. Vi er veldig glad i hverandre og da gjør men dette for hverandre. Hun har også gitt barna klar beskjed om hvor de forskjellige grenser går! Slik at de har fått et naturlig forhold til henne og respekterer henne. Og hun respekterer dem!

Legger man ikke ting til rette fra begynnelsen er det ingen ting og klage på. Man må være konsekvente med barn.

 

Vi har nått fått en til som er fem måneder. Det funker utmerket! Er man glad i hverandre kan man få til det meste .

 

Til Grrr, du burde snakke med mannen din om dette, hvis han er sta og ikke vil høre på deg, ja da er det synd for han!

 

Til deg som sier velkommen i klubben, ja deg har jeg ikke noe godt råd til! Høres bare ut som en super klager! Ikke rart unga til mannen din ikke hører på deg,,,,

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke si annet enn at jeg er flau over eksemplaret kvinnen innimellom og skulle ønske jeg heller var mann! Skjerp dere! Bryt ut av forholdet og spar de stakkars barna som ikke har bedt om å få slike kjerringer som dere inn i livet sitt!

[Anonym bruker]

Fornøyd med mannen min, men ikke de barna han har fra før.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Føler meg veldig igjen i innlegget ditt. Jeg er også stemor til en 4årig jente. Hun bor også hos oss annenhver uke. Hun ble storesøster i september. Man må engasjere seg om det skal fungere. Jeg synes det absolutt er verdt det.. Får masse igjen av tuttemor:)

[Anonym bruker]

hvor gamle er barna? du sier de ikke har noe respekt for dere eller huset? dere må sette tydelige grenser for dem!

[miatittin]

Må dessverre si det samme som " HI " !

 

Men her er det ikke barna sin feil,men en biomor som har gjort absolutt alt for å ødelegge for oss.

Vi har det kjempefint ellers,det er selvfølgelig gode og dårlige dager her også,men det er det i vanlige familier også! Har jo vært der også,så det vet jeg!!

 

Biomor har hatet meg ifra dag en. ( vi ble sammen to år etter at de gikk fra hverandre,bare så det er sagt) Jeg har fått bedskjed om å holde meg laaangt unna hennes barn. Og ungene har fått bedskjed om å ikke høre på meg og adlyde meg.

 

Det hele har utviklet seg til å bli helt uholdbart for min del,er så sliten av alle konfliktene med biomor. Hun snakker så mye styggt om meg til barna,så de har nå begynt å ta avstand til meg,noe jeg synest er veldig trist!

 

Derfor mener jeg, at kunne jeg valgt igjen,så hadde det blitt med en mann uten barn!

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Veldig fint at vi får innlegg fra en mann her. Det er langt mellom dem!

 

Nå tror jeg det er vanskelig for deg (mann) å sette deg inn i hvordan vi stemødre har det og tenker. Er enig i at har man gått inn i dette, så må man satse og gjøre det beste ut av situasjonen. Og kanskje noen ganger er det en holdningsendring som skal til. Men dersom du aldri har vært på den andre siden (altså bodd sammen med barn som du ikke er biologisk far til), så er det vanskelig å uttale seg om hvordan man føler og bør føle, hvordan man handler og bør handle. Dessuten er kvinne og mann veldig forskjellig hva gjelder følelser og tanker.

Mange her inne har opplevet mye vondt pga konsellasjonen mine, dine og våre barn- jeg inkludert. Det har vært en vanskelig tid og vi takler det alle forskjellig. Jeg for min del har kommet frem til at den familien jeg har skapt med min samboer, er viktigst av alt. Derfor skal vi takle alt som kommer som best vi kan. Men jeg kan ikke stikke under en stol at jeg skal forholde meg til et barn som ikke er mitt kjøtt og blod, som tester meg på en helt annen måte enn mitt barn gjør, som tester meg på en helt annen måte enn hva barnet gjør overfor sin far. Og barnet bærer preg av å ha bodd mesteparten av sin tid sammen med den personen jeg liker dårligst av alle jeg kjenner! Hun har jo formet barnet sitt! Men tross dette er det flere av de positive dagene med barnet enn de negative! Nå har jeg vært heldig for stebarnet mitt er stort sett et veloppdragent og veldig bra barn som jeg er veldig glad i. Men det hender jeg kjenner andre følelser som jeg ikke har kjent før for barnet.

Jeg viser det aldri for barnet, men det kommer gjerne når jeg er i konflikt med barnet (ikke så ofte heldigvis). Slike følelser har jeg aldri overfor mitt eget barn!

Jeg er voksen og jeg kan takle dette. Jeg tror følelsene kommer pga konfliktene vi har hatt med hans mor og jeg satser på at de forsvinner når konfliktene forsvinner. Det går mye bedre å samarbeide enn hva det har gjort, så jeg ser fremover og ser lyst på ting. Men den viktigste erfaringen jeg har gjort i denne prosessen, er at jeg må snakke med min partner om dette, selv mine følelser som er vanskelig å prate om! Det gjør at vi har taklet dette sammen og jeg har taklet dette bedre og bedre.

Så det er kanskje ikke alltid at det er riktig å avslutte alt, i allefall om man ikke har forsøkt å gjøre alt for å bedre situasjonen!

 

Vil bare ønske dere alle lykke til uansett hva dere finner ut!

[Anonym bruker]

Dette var et veldig fint og greit innlegg. Ja det er meg, mannen igjen. Selvfølgelig er det forskjell på kvinne og mann, og det er ikke det samme med andres barn som med dine egne. Men ikke undervuder oss menn når det gjelder og prøve og forstå stemødre. Vi kan også lande i et forhold med "hennes" barn. Har to gode venner som er i et slikt forhold. Begge forholdene fungerer veldig bra! Det er kjent at menn er litt mindre utspekulerte enn dere kvinner. Ja det sikkert noen av dere som reagerer på dette. Men se på de fleste arenaer så er menn fortere ferdig med en tvist en kvinner. ( ikke alltid selvfølgelig ) litt gammel tankegang, men vi menn går gjerne "en tur uttafor", og ordner dette oss i mellom, sånn er menn. Og det burte jeg vite, jeg er mann.

Selvfølgelig er det helt naturlig at vi forstår utifra vår egen tankegang, men man prøver jo og forstå kvinnen på hennes.

Jeg er bare helt sikker på at er man glad nok i hverandre og åpne for forandringer og slipper litt av egoismen så kan man nå langt! Både med mine dine og våre barn. Barn trenger at de voksne er konsekvente, de trenger grenser. Noe de hele tiden tester oss for. Noen ganger kan det være tøft og gi barn klare beskjeder, men i lengden vil de takke oss. Det er jo et tegn på kjærlighet.

Er det en biomor i bildet som med viten og vilje går inn for og ødelegge forholdet til eksmannen kan jeg skjønne at det er veldig vanskelig! Barna er jo en del av henne, og med følelser satt i sving, kan det jo gå ut over de. I sånne tilfeller krever det nok en god del tålmodighet fra begge parter skal forholdet fungere. Jeg har hatt en relativt rolig ekskone. Hun har til tider prøvd og sette barna opp mot min nye kone, men det har vi heldigvis klart og ungå ved og prate med barna. Nå skal det sies at begge barna er veldig ålreite og ha med og gjøre. ( litt selvskryt der ja,,, )

Knaje jeg var litt krass i det forrige innlegget, men jeg mener at klaging fører ingen vei. Man er ansvarlig for sine egne handlinger.

Som deg titten tei, snakk om følelsene deres!

 

Og sier det samme, lykke til alle sammen.