hvordan "dele" barnet??

[benedicte&smiley]

hei dere...

 

Jeg er bare i 5 mnd, men allerede livredd for hvordan vi skal bli enige om omsorgsrett og sånn...dette er mitt første barn og jeg er så redd for å gjøre noe galt. pappaen er absolutt til å stole på (han har ikke skifta en bleie.. men det lærer han jo fort:) )

jeg blir kvalm bare med tanken på å ikke ha gutten hos meg. men er jo fullt klar over at det er egoistisk...men er bare redd, ikke misforstå.

og jeg er jo også fullt klar over at det beste for barnet er å ha en pappa også, så mye han kan..

noen som har noen gode råd til hvordan vi kan gjøre dette fra begynnelsen???

og kanskje noen gode råd til hvordan jeg kan takle dette greit??

hilsen en gravidhormonellredd jente

[winneboo]

Det beste er å sette dere ned sammen å dele tanker og ønsker om hvordan dere kunne tenke dere å ha det. Det at dere kan snakke sammen å bli enige om samvær allerede før barnet er født sparer dere får sååå mye bråk og krangling når barnet blir født.

Du må jo nødt å se ann selv når barnet blir født å da.

 

Klarer dere å bli enige så er jo det det beste. Som f.eks at dere avtaler at far kommer hjem til dere de første 3mnd, å så etter det kan han få ta med babyen på trilletur, hjem til familien og hjem til seg, for noen timer altså.(mellom ammingen) Å så forsiktig trappe opp samværet ettersom hvordan babyen reagerer. Ser du at babyen virker trygg på far osv så er jo det det viktigste.

Men dette var bare noen eksempler da, dere må selv se ann barnet.

 

Det at du blir kvalm av tanken på å ikke ha guttungen hos deg er helt normalt. Jeg syntes også det var vondt å levere fra meg jenta mi, men i en sånn situasjon så må man sette sine egne følelser til side å tenke på at barnet fortjener alenetid med pappa like mye som med mamma.

 

Jeg syns hvertfall det er viktig at pappaene får ha barnet alene fra det er ganske lite. Om det så bare er for 30 min hjemme hos mor mens hun er i butikken så har det masse å si.

De får ikke følelesen av å være ordentlig pappaer vis mammaen skal overvåke samvær hver eneste gang i flere mnd.

Hvertfall slik de fedrene jeg har snakka med føler det.

 

Men du kommer nok til ¨å bli veldig sliten og trøtt så det kan hende at du faktisk syns det er helt greit at pappaen kommer til dere å f.eks tar med babyen på en trilletur mens du tar en lur og slapper av. Eller gjør noe annent. De første tre mnd tar masse energi, i tillegg er du sikkert sliten etter å ha gått gravid 9mnd å gått gjennom en fødsel.

 

Så lenge gutten din har en pappa som er til å stole på så hadde jeg ikke nølt med å la pappaen ta så mye del i begynnelsen som han måtte ønske.

[lille oss]

jeg skjønner hvordan du har det... det er ikke lett å komme til en enighet alltid, men jeg vil i alle fall anbefale at far kommer hjem til dere eller at dere drar til han når babyen er liten og du fortsatt ammer.. når du ikke ammer lengre kan dere jo begynne å utvide sakte men sikkert. er veldig forskjellig på hvordan barn reagerer på forandringer i hverdagen såd et må dere bare se litt ann...

her tok det nesten 2 år før far var interessert i å ha jenta vår, å da skulle han plutselig ha henne annen hver uke med en gang... etter masse krangling og dritt begynnte han med annen hver helg, og det gikk fint etter en stund. nå er tulla kjempeglad når hun ser sin far og skal være hjos han i noen dager, og det beroliger meg at jeg vet hun har det bra der... vi har akkurat økt til fire dager hos far og 10 dager hjemme, og det reageren hun veldig på... hun klager hver gang hun kommer hjem på at hun har vondt i magen og hun er veldig "oppstanasig", så vi må nok gjøre en forandring igjen.. mitt råd er å bare se det ann, og lytte til barnets reaksjoner

[PirimittmittMarion]

Hei

 

Jeg forstår deg godt! Det viktigste er at du gir far rom til å bli kjent med barnet fra dag 1. Det er uansett ikke å gunstig å tenke på overnatting og sånt så lenge du ammer. Tenk på pappan som en ressurs! Det er slitsomt å ha nyfødt baby, og kan han være der en time med barnet mens du sover litt er jo det fint? Jeg ser på guttene mine at kontakten med pappa er kjempeviktig for dem og det kunne aldri falt meg inn å være til hinder for det selv om det er vondt noen ganger å ikke ha de hjemme.Det er ikke lett å finne ut av sånt og enhver må gjøre det som er best for seg, men dette må du finne ut av sammen med faren, ikke bestemme på egen hånd. Lykke til! Og når det gjelder overnattingen laaangt fram i tid så er det verst de første gangene, så går det seg til. Da kan du gjøre ALT du aldri rekker ellers nemlig, og ikke har en samboer til å hjelpe deg med. Pappan får sin tid med barnet, barnet får vokse opp med en far, og mamman får en avlastning som hun helt sikkert trenger en gang i blant. Det blir en vinn-vinn situasjon.

[benedicte&smiley]

takk for fornuftige svar. det er godt å høre fra noen som har gått/går igjennom det samme. i hvertfall når det har løst seg...det order seg vel.

takk

[benedicte&smiley]

sitter med tårer i øynene...litt følsom om dagene..

du har nok helt rett. jeg er jo glad han vil ha barnet sitt det hadde vært værre vist ikke, mye værre.

jeg vil jo kun det beste for barnet og det er jo å la han få kontakt med pappaen fra dag 1.. så det ordner seg nok.. men godt å høre at han ikke kommer til å hente han etter en uke:) har noen fæle drømmer om det..

 

[PirimittmittMarion]

Det kan han ikke gjøre vet du, og det skjønner han sikkert selv også. Alt føles så mye mer skremmende fordi det er det første barnet ditt og ALT er nytt og ukjent. Det er ting som går seg til etter hvert. Hvis han er til å stole på som du sier tror jeg dere vil få det fint til. Det viktigste er å snakke sammen. Jeg ble alene da yngste var seks mnd og da satte vi opp samværsavtaler som vi evaluerte etter hvert. Det er bedre for babyen å se pappan ofte og lite enn sjelden og lenge. Lykke til!

[mamman&andrea]

Hei

 

Jeg og barnefar var heller ikke i lag. Vi var sammen som venner de første månedene etter hun ble født. Han gikk på skole vekke, så vi reiste opp å besøkte han ofte, mens han kom hjem i helgene. Han tok ansvar fra første stund. Det gjorde at han og jenta vår fikk god kontakt, og fra hun var 6 mnd sov hun regelmessig hos han uten med. Kunne gjort det tidligere, men pga skolen hans, så ble det ikke før sommeren kom og han flytta hjem igjen der han kom fra.

 

Har en datter på to år nå som er trygg på både mor og far, smiler og er glad når hun skal den ene eller andre veien.

 

Er selvfølgelig trist når hun reiser, men vet at hun har det supert. Selv om vi har hatt våre krangler, så har vi klart å hatt et greit samarbeid heile veien, og det betyr veldig mye for alle tre.

 

Ett råd er å la pappan ta del i klesbytte, bleieskift, mating ol fra første stund /utenom ammingen da ), slik at du kan se at han takler det og dere kan hjelpe hverandre underveis. Da blir det enklere å takle når de drar bort, for da vet du at han har kontrollen..... Bare ikke komander han, det kan få motsatt virkning. Gi heller råd og veiledning.

 

Lykke til, håper dere finner utav det