Tips om tilrettelegging

[Anonym bruker]

Jeg har en kjæreste som har ei datter på 4,5 år (50/50) , selv har jeg ei på 6. Vi har veldig ulike rutiner i bagasjen, men vi har nå begynt å snakke om å flytte sammen. Av økonomiske grunner snakker vi om at de skal flytte inn til oss for en liten periode, før vi kan få oss noe større sammen. Problemet er at jeg bare har to soverom og veslas rom er for lite til to barn. Vi kan evt bytte rom så de får et litt større rom sammen.

Men sånn generelt, hva skal vi tenke på før vi tar steget fullt ut?

Noen som har erfaring som har noen tips så er jeg glad! Tenker masse for tida og vet at vi har gode forutsetninger for å klare oss gjennom tøffe tider, men det er jo barna vi må sette i fokus først og fremst...

[Anonym bruker]

Det med forskjellige rutiner / forskjellige regimer for barneoppdragelse kan være en kjempeutfordring: mye verre enn å bo trangt! Ofte er det ikke bare opp til dere som kjærester å samordne dere mer heller, fordi forskjellene i rutinene henger sammen med at kjernefamiliene man hadde før var veldig forskjellige (og det innebærer ofte at motstanden mot tilpasning og endring vil komme fra eksene og hvordan dere to på hver deres kant håndterer det..).

 

Hos oss har det nå gått mange år fra vi begynte å ønske oss å flytte sammen, til vi over tid har oppdaget at det kan bli mye vanskeligere enn vi trodde først. Kanskje så vanskelig at vi ikke tør prøve av redsel for at det skal komme til å skjære seg helt. Hovedproblemet hos oss (vi har fra 4-10 år eldre barn enn dere) er at hans barn er oppdratt til og vant til å være veldig passive og til lite bry for de voksne (mye TV, data, sene kvelder og mye ute med venner, og full boikott av alt som lukter av sportslige fellesaktiviteter, det eneste de blir med på er sånt som shopping, kino, café etc), mens mine er vant til og forventer at vi gjør mye, men billige og mer aktivitetspregede ting sammen (ut på tur, hjelpe til hjemme, lage ting, lage mat, de kommer for å prate med oss og er åpne og aktive, og det er også vennene deres som de gjerne tar med seg hjem, men de legger seg også tidlig og står tidlig opp).

 

Eksene våre forsterker forskjellene ved å oppdra barna våre veldig forskjellig den tiden de er hos dem. Kjæresten min synes det er deilig å slappe av og la barna styre for seg selv, mens jeg liker å gjøre ting sammen med barna og blir litt sprø av den dovne, kresne, reserverte og kritiske holdningen til barna hans - hans barn kommer seg nesten aldri i seng før oss og må dras opp i 11 tiden i helgene, mens han synes det er litt slitsomt med for mye liv og røre og aktivitetspress (mine barn kommer med kaffe på sengen til oss i 9tiden i helgene og lurer på hva slags planer vi har for dagen). Jeg tror mine barn får stilt behovet for foreldresamvær gjennom å være aktivt med å gjøre ting i løpet av dagen og derfor legger seg uten bråk, mens hans barn furter og føler seg forvist når de minnes om at det er sengetid, og vil helst sitte oppå oss/sammen med oss og lytte til hva vi prater om til vi skal legge oss.. Mine barn krangler, mens hans barn furter og ringer mamma og får støtte.

 

Jeg har med andre ord ikke funnet "nøkkelen til suksess" (fint om noen andre har den), men tror det er viktig å snakke litt skikkelig sammen om hva slags forventninger dere har til et familieliv sammen, og hvordan dere hver for dere og sammen er villig til å gjøre endringer i rutinene som vil gjøre det mulig å bli en sånn familie dere begge vil en dag...

[Anonym bruker]

ha klare regler for oppdragelse og ha klare regler for bruk av penger.

selvsagt skal barna være i fokus, men ta ordentelig godt vare på forholdet, ryker forholdet spiller det ikke så stor rolle om hvor godt barna trives

 

plass mangel kan lett bli et stort irritasjons moment, det er etter min mening viktigere enn å være samkjørt når det gjelder oppdragelse. har en dårlig plass har en ingen steds å gjemme seg bort litt, om ting blir litt for mye.

[Anonym bruker]

alle har jo først og fremst barna i fokus. men det finnes like mange oppfatninger av hva som er barnas beste som det finnes foreldre. og det finnes tusenvis av avveininger å gjøre. dere har utfordringen foran dere.

ting går lettest om en har barna på lag.

jeg vet det er først og fremst de voksnes ansvar, men ungene er individer, med egne meninger og sin egen agenda, og det er temmelig mye krøll et barn som ikke vil samarbeide kan skape.

[Anonym bruker]

Bestemt oss for å ikke flytte sammen med det første likevel... Han sa i går kveld at han har en fortid som gjør at han mener han ikke er noe for meg... Men vet ikke hva det dreier seg om... Får nok svar om jeg spør, men er usikker på om jeg vil vite. Huff Er så forvirra nå, tankene løper mellom kriminalitet (tyveri osv) og rusmidler, tror mest det er det siste. Men kan jo ikke flytte sammen når jeg ikke vet fortida heller....