Vi glir mer og mer over i

[Anonym bruker]

en ordning der barna kommer når de vil utenfor samvær. Vel de ringer og spør sin far, og han ringer og spør meg. Jeg synest det er så vanskelig å si nei, så jeg sier alltid ja, fordi om det ikke passer så godt.

Er det noen andre som har opplevd det samme, og hvordan takler dere situasonen? Hvordan argumentere når en ikke har store planer, men bare at en er trøtt og sliten, og det ikke passer så veldig godt med besøk.

 

Jeg befinner meg i en situasjon der jeg kjeder meg enormt. Stesønn kommer for å spille data med sin far, de er opptatt av et spill på nettet. Min stedatter kommer for å "hjelpe til" med babyen. Jeg får en mann som er opptatt, og de to okkuperer dataen, og jeg leker "dukke" med min stedatter og babyen, og prøver å forklare at vi ikke trenger å skifte bleie hver halve time.

 

De kommer jo for å være med oss, så vi må jo underholde dem. Min kjære synest dette er alldeles storveis, og jeg kjeder rett og slett ræva av meg.

Ingen av mine venner gidder å komme på besøk når stua er full av unger som dominerer, og jeg kan da ikke forlate huset for å få ro. Hadde det vært orden på når de kommer, så kunne jeg jo ha planlagt aktiviteter utenfor hjemmet på de dagene, men nei da, jeg føler meg som et gissel. Har bare lyst å rope ut KJEDER MEG!

Noen andre? Noen gode råd? Livet må vel ha mer å by på?

[Anonym bruker]

Du trenger da ikke kansellere aktiviteter selv om de ringer og kommer?

Lev som før - dra på tur, babykino, babysvømming-, besøk venner. La mannen din passe babyen et par timer på ettermiddagen, så gjør du noe for deg selv. Tror du får mye mer overskudd hvis du klarer å ordne deg tid/rom for deg selv. Du og mannen din har vel kveldene sammen etter at barna er lagr?

 

Lykke til:)

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Er enig med anonym under her. Viktig at du lever ditt liv også og at du tar deg til å være bare deg selv. Dra på kafe med venner osv. selv om barna er hos dere. Det er ikke meningen at du skal underholde dem, selv om de er hos dere og dere på en måte er en stor familie når de er der. De er der først og fremst for å treffe sin far og sitt nye søsken. Og det er først og frest din manns oppgave å underholde dem. De er ikke dine barn og det må din mann akseptere.

 

Men jeg har for min del bedt om en avklaring på når samvær skal være osv. For hos oss er det vanskelig å få tid til familieaktiviteter for den nye familien (jeg,sambo og barnet vårt). Og det er vanskelig å få tid til å være kjærester. Derfor har jeg bedt sambo inngå avtale med barnas mor slik at vi har noe fast å forholde oss til.

 

Ser at du kanskje har litt større barn å forholde deg til enn jeg har. Men også større barn må respektere den avtale som er inngått. Der har far og mor til barna en jobb å gjøre for at de ikke skal føle seg ekskludert når de ikke får komme som de selv vil!

[Gjest Antarctica]

Hallo, for en umoden mann. Neste gang han spør deg sier du: Passer? Det kommer an på om du har tenkt å være sammen med dem, det. Dersom du mener det er jeg som skal være sammen med dem, så passer det ikke. Og dessuten bør du være sammen med datteren din også. Hun er bare med meg.

 

 

Så tar du minsten i vogna og triller tur til en venninne, og spiser kake og kaffe med henne...

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Må bare klare opp i litt ting. Det er ikke slik at jeg ikke kan gå ut når de kommer, og det er ikke slik at de ikke hadde kommet om jeg ikke var hjemme. Er jeg borte når de kommer så tar jo faren seg av jenta si også, men er jeg hjemme så kan jeg da ikke ignorere henne når hun snakker til meg, hun synest jo det er bare sååååååååå døds gøy å "hjelpe til" med babyen.

Misforstå meg rett, det er hyggelig det, men ikke hele ettermiddagen, gjerne flere ganger i uka.

 

Når de er der er det så slitsomt. Tiltross for at det skal være et hjem hos oss også, med fullt utstyr, av sykler, nintendo, ps2, puslespill bøker, musikk, blader, alt du kunne tenke deg, så kommer de til oss ensærend for å være med faren sin, og med oss. De går ikke ut med venner, de er ikke på rommene sine og holder på med tingene sine. De sitter ikke i telefonen og skravler.

De oppfører seg ikke som normale familie medlemmer. De er på besøk!

 

Å sitte i stua å prate med ungene en hel ettermiddag, eller to eller tre i uka er vel krampeaktig etter min smak. VI har ikke tid til det, men den måten de er sammen på, min mann og barna er så rar. De fleste voksne med litt større unger får nå sitte litt i stua å prate om sitt, prate om voksne ting, jobb, helse, politkk, nyheter, sladre litt om naboen, og grue litt over renteøkninger. Være normale.

 

Jeg kan ikke rømme huset hver gang de kommer, det blir jo ikke så veldig avslappende i lengden. Jeg skal prøve som titten tei å få frem at jeg trenger å være kjæreste, og at det er vanskelig når de er her. Er så frustrert nå at jeg holder på å sprekke.

[Anonym bruker]

jeg mener at foreldre som inngår nye forhold bør respektere at deres nye partnere har større behov for tid sammen, uten (særkulls) barna er til stede.

vi som velger en partner med barn fra før skal selvsagt respektere at de ønsker å tilbringe mer tid med sine barn, som de ikke lenger har daglig omsorg for.

jeg mener samvær utenfor avtalen er en uting som ikke bør finne sted. barn trenger rutiner og fast opplegg, er det for lite kontakt mellom far og barn i avtalen bør den heller revideres, enn å komme til halvferdige løsninger, som skaper uro og problemer i familien.

[Anonym bruker]

jeg mener at foreldre som inngår nye forhold bør respektere at deres nye partnere har større behov for tid sammen, uten (særkulls) barna er til stede.

 

AMEN!

[Anonym bruker]

 

jeg syns du kan forvente å ha litt kontroll over når de er hos dere. skulle da bare mangle. du må jo planlegge litt...

[Gjest Antarctica]

Ser mannen din at det er unaturlig at de "besøker" dere? Hvordan vil han ha det egentlig? Det er viktig at du ikke "lager i stand" noe opplegg når de er der - det er viktig at du er som vanlig, gjør det du alltid gjør, kysser mannen din hvis du føler for det etc.

 

Barna føler kanskje selv også at de er på besøk, og det er jo litt todelt: fint, for da får man ekstra oppmerksomhet og ekstra fin behandling som "gjest" , men dumt også, fordi det er et symptom på at det ikke føler seg hjemme...

[Gjest]

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være et problem så lenge dere er hjemme.

Hadde jeg sagt til mann min at stesønn min ikke var velkommen her og vi hadde vært hjemme ville jeg bli kasta ut.

 

Han er 12 så han klarer seg selv også, og er det mindre barn så er det viktig at far er tilstedet mener jeg. Men jeg mener også det blir feil å føle man får ekstra jobb ved å ha stebarna der.

Og ærlig talt hvordan får du deg til å sitte å tenke på alle de som ikke gidder å komme på besøk, NÅ må du se å rulle inn, du viste hva du gikk til?

Du kjeder deg....!

Kjenner jeg blir provosert av deg og ditt innlegg.

 

ET TIPS: DU FÅR PAKKE BAGGEN Å DRA DA

[Anonym bruker]

Dersom det er kun stebarna alt skal handle om, så må faktisk menn med barn fra før la unge single kvinner være i fred. Man må gjøre plass til det nye dersom det skal være noe som helst vits å stifte en ny familie. Man må også kunne se at det ikke alltid passer at barna kommer, for slik det ser ut tar barna veldig mye plass i form av at de må aktiviseres. Dersom ekstra samvær hadde vært litt mer avslappet slik at det var plass til alle, tror jeg det hadde gått bedre. Det må også være lov å ha andre behov og interesser, selv om du har funnet en mann med barn fra før.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg blir provosert over holdninger som sier at; om du ikke er totalt selvutslettende, etter en har funnet seg en mann med barn er du et dårlig menneske.

Jeg akter ikke å helt fortrenge egne behov verken for egne barn, eller andres.

Er så lei av holdningene til så mange her inne som dømmer deg nord og ned som dårlig mor fordi du hadde barnevakt for tidlig, du bruker dagmamma, barnehage, eller au-pair. Sier du umulig kan være glad i ungene dine om du har behov for annet i livet.

Og er en stemor så er en ikke bare dårlig menneske om en ikke sitter å hungere etter stebarna 100% av tida, men en er også direkte farlig innflytelse på dem.

Det kommer kanskje som et sjokk på de mest prektige, at de fleste medlemmer av den gemene hop faktisk går på veggene om det blir for mye unge styr. De fleste av oss har rom for mer her i livet, så vel som behov for mer.

Unger trenger å vokse opp som del av et team, ikke som en prima ballerina.

[Gjest]

Nei det er ikke kun barna det skal handle om, men hvis ting er litt "kritisk" i et hjem så pleier man å engasjere seg for å evt få ting til å gå den riktige veien.

Man er faktisk to om å møtes så der faller det til begge både bioforeldre og steforeldre som evt må inngå litt avtaler på forhånd.

 

Selvfølgelig skal alle ha tid til seg selv dette er jo noe partnerne må snakke om, hennes innteresser og hans. Og det at noen ganger passer det ikke.

Og at "biomor" bruker det andre hjemmet som avlastning hver gang hun skal noe er ikke helt riktig, men føler heller ikke det er riktig av noen å "stikke" av når barna kommer. Man må jo finne en løsning på dette sammtidig at de andre barna sammtidig kan føle seg velkommne der til en hver tid. Men at man må ringe å høre om det passer, det gjør vi jo alle seg imellom sem en familie også.

 

Man må jo også tenke på det at "en" dag kanskje disse barna vil flytte ddit der dere bor.

Men selvfølgelig skal det gå ann å si i dag passer det dårlig og avgi en forklaring på hvorfor.Barn pleier å skjønne det.

[Anonym bruker]

i vårt hjem hadde det aldri vært en godtatt unnskyldning at barna ikke kan komme fordi far og meg skal tilbringe kvalitetstid sammen. biff og rødvin, fisketur, skitur.

da hadde det blitt surmuling i rekkene. barna hadde ikke forstått dette på en annen måte enn at far heller ville tilbringe tid sammen med meg, enn med dem, og det hadde den eldste gitt tydelig beskjed om.

men vi legger jo vanligvis det til de periodene når barna er hos sin mor. konflikt blir det bare når det er ekstra det er snakk om. ,em også sånn i daglig livet, er det jo godt å kunne ha voksne samtaler, være kjærlige, slange seg på sofaen sammen, ha andre voksne mennesker på besøk, eller gå til andre.

 

hi

[Gjest]

Og halleluja for deg. Det er vel ingen som sier at barn skal vokse opp som prima ballerina. He he må nesten litt le for for deg er det liksom ikke no mellomting.

Hovedpoenget er å få barna å føle seg ønsket og tatt vare på. Selvom man gjør det vil det ikke si at man ikke får tid til seg selv.

Her er stebarnet mitt like ønsket og velkommen som mine egne og tro det eller ei,JEG har faktisk fritid selvom jeg har åpent hjem for stebarna.

Hvem har dømt folk her pga barnevakt? Føler du drar sammen en hel haug av andre tråder inn her så blir litt forvirret av innlegget ditt.

 

Utgangspunktet er det ikke snakk om å gå veien sammen med barna 100% men snakk om å gi kjærlighet og omsorg å få alle barna til å være ønsket.

 

Også er det vel litt på kanten å kalle folk som faktisk har daglig omsorg for stebarn eller de som inkluderer stebarn prektige.He he har aldrig sett på meg selv som det, men kan jo alltids begynne da.....

[Kreoline]

Det er jeg enig med deg i, at stebarna skal føle seg velkommen. Det er aldri stebarna sin feil at ting ikke fungerer i et hjem. Det er de voksne som må bli enige om hvordan man skal ha det i hjemmet. Jeg personlig hater husarbeid og ser på det som et onde som man skal dele på oss voksne i mellom. Jeg ville ha blitt kjempe sur, dersom far hadde prioritert tv-spill med barna flere ganger i uka, mens jeg hadde måttet tatt meg av det praktiske i hjemmet. Det er klart at barna synest at det er gøy å leke med pappa, men pappa har også plikter i hjemmet. Det må da være en mellomting mellom full aktivisering og ingen samvær. For meg blir det krampeaktig samvær og helt unaturlig. Man må også kunne ha folk på besøk uten at barna forgår av mangel på 100% oppmerksomhet. Fastboende barn i et hjem blir jo ikke aktivisert hele tiden de heller, men det blir kanskje noe annet.

[Gjest]

Som jeg sier så syntes jeg stebarn også skal få plikter, som rydding av rom,hjelpe til med vask osv og som du sier at barna må kunne klare seg uten å få oppmerksomhet hele tiden.

Her behandles alle barn likt endten om de bor her eller ei. De har plikter, de får ukelønn, de må re opp senga, de må rydde bort mat etter seg, da kan få skjenn og de får alle masse ros for alt de gjør og vi forklarer at de ukepengene fortjener de.

[Anonym bruker]

Jeg hadde også kjeda ræva av meg om jeg hadde hatt steunger hengenes rundt meg ettermiddag etter ettermidag, så jeg hadde nok tatt oppfordringen din å pakket baggen før jeg hadde fått barn med han. Det virker som det er mange som angrer, fordi man er naiv å tror at en tussete far skal endre seg bare man får barn sammen. Det er grenser for hva et barn kan utrette av mirakler. Jeg er ei slik hurpe som ikke kommer til å akseptere at mannen min ligger på gulvet å underholder et barn mens jeg må ta meg av det andre ettermiddag etter ettermiddag. Men far får tidlig vite hva det er han går til, så han har anledning til å lete etter en kone som er villig til å sette tilside ale andres behov og forgude sine stebarn. Hjemmet mitt er fullverdig selv om de ikke er til stede, det kommer jeg til å kreve av min man. Når det er samvær, er barna hans fullverdige medlemmer av familien med både grenser og farskjærlighet. Barna trenger ikke meg, for de har sin mor som er glad i de.

[Anonym bruker]

Jeg må si at det er mange av dere jeg aldri ville ønsket som stemor for mitt barn! Hvis du kjeder ræva av deg med steunger hengendes rundt deg hele ettermiddagen, så er det nok like greit at du ikke får barn med typen din.

 

Hvis du forlanger at han skal følge opp sine barn 100% og deres felles barn 50%, så er det drøyt. I familier med flere "ekte" barn så er det jo faktisk ofte sånn at pappa'n er sammen med de(n) store og mamma sammen med den lille. Innimellom bytter man på slik at pappa får alenetid med babyen. Hvis den kvinnelige delen av hjemmet nekter å bidra i forhold til de store, så blir jo dette vanskelig.

 

Selv om barna har en mor som er glad i de, er det klart de trenger deg når de er hos pappa. De trenger at du viser at det er plass til dem der, at du er villig til å strekke seg for at de har det bra hos pappa og de trenger å vite at du er glad i dem. Det er ditt ansvar som voksen å sørge for at relasjonen mellom dem og deg fungerer! Hvis du tror at de kan oppleve seg som fullverdige medlemmer av familien samtidig som du sier at de ikke trenger deg, da mener jeg at du har misforstått!

[Anonym bruker]

Jeg er sammen med en travel mann som har barn som bor 30-40 min kjøretur fra der faren bor. Jeg bor mange timer fra faren deres og kommer til å flytte til området der han bor. Jeg har sagt at jeg vil at vi skal bo i nærheten av barna hans slik at de kan ha god kontakt seg i mellom uten lang reisevei. Disse barna begynner å bli store, så jeg antar at de ikke er spesielt krevende. I tillegg jobber far 45 min kjøretur fra jobben sin og reiser en del i den forbinelse. Han har barna annenhver helg og det blir både seint og kronglete om han skulle ha barna midt i uka. I helgene kommer det ikke til å være tvil om hvem som har samvær. De 96 timene han ser barna sine i mnd, ser jeg på som en tid som er viktig at far og barn deler sammen. Samtidig så må jo barna integreres som fullverdige medlemmer av familien og ikke gjester. Jeg kommer til å gjøre alt for at barna skal føle tillit og trygghet ovenfor meg, men far er hovedomsorgsperson.

[Anonym bruker]

Det står her helt tydelig at stemor har fått barn med typen sin. Det står også helt tydelig at problemet med at barna kommer utenfor samvær er at de skal komstant underholdes.

Jeg mener det er et valg far tar når han etablerer seg på nytt, om han skal ha barna på besøk, eller om han skal integrere barna som del i sin nye familie.

Velger han det første er det klart at han må begrense samværet, for det er ikke kompatibelt med å etablere seg på nytt. Velger han det siste bør ikke stemor legge seg opp i mengden med samvær.

 

Det nytter ikke å sammenligne de to forholdene, det blir bare helt feil. En som har full innflytelse i hjemmet også når stebarna er der har ingen grunn til å motsette seg samvær, men en som blir stillt helt på sidelinjen når det gjelder forming av eget hjem når barna er der har selvsagt et større behov for å begrense samværet.

 

Dette er far sitt valg, han er et voksent menneske og bør være så våken at han ser hva som overhodet kan gå i en familie. Her er det kommentaren om at en vet hva en går til virkelig passer inn.

[Anonym bruker]

Bra skrevet anonym 12:57 21.01! Det er så sant det du sier her, håper mange leser innlegget ditt!

[augustjanuar]

ja, og så få enda et barn som skal ha skilte foreldre! kjempeflott! NOT

[xpecting]

Lurer på hvordan du ville reagert om dere ble skilt og du fikk daglig omsorg for deres barn, fant deg en ny mann UTEN barn, fikk barn med han og han viste klar forskjellsbehandling på det barnet dere hadde sammen og de du hadde fra før. DU vil elske alle barna like mye - han vil aldri kunne føle det samme for sine stebarn. Hvilke krav hadde du stilt om han så tydelig viste at han helst bare ville tatt seg av sitt eget barn, så fikk du værsågod ta deg av de andre du har dratt med deg inn i forholdet????

 

Jeg er i den situasjonen. Har to jenter fra før og har giftet meg på nytt og fått barn med en herlig mann! De to eldstes far stiller lite opp og det meste faller på meg. Deres far har aldri stilt opp verken på skoleavslutinger, treninger eller håndballkamper.

Min nye mann elsker sin lille datter, men hjelper til for FAMILIENS beste å få tidskabalen til å gå opp for at alle skal få gjort det de ønsker.

Jeg henter og kjører og ordner hjemme, jobber i tillegg fulltid. Det samme gjør han.

Vi stiller opp for hverandre så vi begge skal få kunne koble av med venner, trening cafèbesøk eller en tur på byen.

Har man gått inn i et forhold med noen som har barn fra før, så har man tatt et valg man bør stå for! Man kan ikke forlange at noen barn skal elskes mer enn andre av sine biologiske forldre. Syns det er TOPP at det finnes fedre som er glade for å få besøk av barna sine og tar seg av dem!!!

 

Men er ellers enig i at det kan være greit med faste avtaler som et utgangspunkt!

[Anonym bruker]

Jeg har svart lenger ned. Men far har en viktig oppgave sammen med meg å finne ut hvordan vi vil ha det i vårt hjem. Hvordan vi best mulig kan inkludere alle barna når de er på samvær. Kall meg hurpe og gal, men jeg har hørt om folk som greier å være en fullverdig kjærnefamilie også når stebarna ikke er der.Det håper jeg at vi også greier ellers pakker jeg sakene mine og løper så fort som fy. Gidder ikke å sitte i et forhold der meste parten av tida går med til å fokusere på den delen av familien som ikke er der. Barna er hans og de vil merke forskjell på at jeg elsker barna mine høyere, det er helt naturlig. Men det skal ikke være noe forskjellsbehandling eller favorisering av meg de 6 dagene i mnd de er der. Men jeg setter også ned foten for favorisering av barna som ikke bor der fast. Mange fedre favoriserer særkullsbarna og glemmer felles unger, i det helgesamværet starter. Når vi eventuelt får barn er de andre barna store, så de vil forstå at det er hos far med familie de er hos. Jeg vet ganske sikkert at samværsavtalen han og mor har satt opp er den gjeldende, hittil har jeg ikke hørt at han har hatt ekstra samvær uten om helg og ferier. Ikke det at han ikke ønsker men tida strekker ikke til.