Ensomt

[reesa]

Burde egenlig være overlykkelig men alt er stort sett trist Har hatt et problemfritt svangerskap hittil (17 uker) og kjæresten stiller opp og gir meg komplimenter flere ganger om dagen, men likevel er jeg stort sett trist og gråter. Det føles så utrolig ensomt!

 

Vi jobber begge i restaurantbransjen og er vant til sene kvelder og gjerne en øl eller to etter jobb, noe jeg selvfølgelig har sluttet med. Jeg blir så ensom og føler at alt så urettferdig, for mens jeg har måttet snu opp ned på mitt liv fortsetter han bare som før. Blir fremdeles med en tur innimellom og tar en brus, men det blir bare slitsomt etterhvert som folk blir beruset.

 

Samtidig føler jeg at hele mitt sosiale liv raser sammen. Har et par venninner utenom bransjen med stort sett er det kollegene som har blitt de beste vennene ettersom man jobber så mye. Etter jobb nå er man så sliten og vil bare hjem, mens før jobb er alle andre så slitne fra natten før... Verst er avstanden jeg føler begynner å komme mellom meg og kjæresten.

 

Noen andre som er i lignende situasjon?

 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke i samme situasjon, men fikk veldig vondt av deg av å lese dette. Håper du har tatt dette opp med din kjære, viss ikke bør du det!

 

Og siden alle dine venniner jobber i utelivs/restaurant bransjen kan du jo kanskje begynne å være med på BIM-treffene. Kanskje du finner noen venner som er i samme situasjon.

 

Håper det ordner seg for deg.

 

lykke-til-klem.

[17.januarbaby]

det er bare i en overgangsfase- selv om livet du har vært vant til forandrer seg, kommer alkohol til å bli det minste problemet i hele verden!!

du kommer til å prise deg lykkelig over at du ikke drikker og kan hellr skryte av eplemosten du drikker og sånn! andre tar det som oftes med godt humør- de er kjipe folk om de ikke inkluderer deg selv om du ikke drikker! jeg har vært alene under hele svangerskapet, noe som oftee er tungt - men føler meg nå bedre enn aldri før - det er deilig å være gravid, selv om jeg er aldri så lei( 6 dager til termin) ta vare på kroppen din og ikke minst barnet ditt- ikke drikk og du vil føle deg flott!!!

snakk med kjæresten din og kanskje de som du jobber med. de har med å vise hensyn!

 

lykke til

[Ditzy]

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg er 12 uker på vei og de tre siste ukene har følelsen av ensomhet kommet sterkere og sterkere. Først avfeiet jeg det og tenkte det bare var hormonene som førte til det, men nå sliter jeg virkelig. Jeg er trist og gråter hele tiden, akkurat som deg.

 

Du skal være takknemlig for at du har en kjæreste som gir deg komplimenter flere ganger om dagen, og prøve å finne trøst i det. Min samboer er den stille typen og selv om jeg vet at han elsker meg føler jeg det ikke lenger. Jeg trenger mer omsorg og oppmerksomhet nå, og det får jeg ikke. Jeg føler meg pyton, har lagt på meg fire kilo og har fått endel kviser så jeg er virkelig ikke i mitt ess.

 

Det verste er vel at jeg føler at ingen bryr seg om at jeg er gravid. Jeg har ingen mor jeg kan snakke med, og min søster er kun interessert i å snakke om seg selv. Jeg er så lykkelig over at jeg er gravid og synes det er spennende med alt som skjer i kroppen min, men jeg har ingen å dele det med. Og jeg føler som deg, reesa, den begynnende avstanden mellom samboeren min og jeg er det verste. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal formidle dette til han. Har du snakket med kjæresten din om hvordan du har det? Jeg føler nemlig at jeg trenger det selv, men vet ikke hvor jeg skal begynne fordi det er så mange følelser som velter rundt i kroppen min at jeg har vanskelig for å skjønne hva jeg ønsker skal endre seg og hva jeg ønsker der og da. Det er forrvirrende og kaotisk i en ellers så velorganisert hjerne. Jeg kjenner ikke meg selv igjen - reagerer på ting jeg vanligvis ikke ville registrert engang.

 

Dette er vel normalt? Har inntrykk av at alt man opplever i en graviditet, foruten sterke blødninger, er normalt...

[reesa]

Takk for fine svar:)

 

Er nå i uke 19 og ting går mye bedre. Tristheten (og sikkert hormonene) har roet seg en del. Håper det gjør det for deg og! Tror nok det er normalt å være litt ustabil og følelser blir nok forsterket en del. Og det er man jo klar over men det hjelper jo ikke når disse følelsene kommer. Føleslser seirer over fornuften!

 

Har vel prøvd å snakke med kjæresten min, og han er klar over problemet. Men ord er ikke min sterke side. Det er veldig ryddig, logisk og velformulert inne i hodet mitt men så fort det skal ut er alt bare surr og jeg får ikke frem det jeg virkelig mener.

 

I bunn og grunn er det nok ikke bare samboeren min som er mitt problem...jeg føler meg rett og slett ensom generelt. Jobber alene, kolleger og venner begynner å oppføre seg helt annerledes mot deg..slutter å be deg med på ting og som du sier...man har ingen å dele graviditeten med. Og når disse føleslsene kommer...om ikke han er der da med sin fulle oppmerksomhet så lar jeg nok alt gå ut over han. Stakkar

 

Løsningen er kanskje å la dem lese dette...lettere å få frem sin mening skriftelig....!

 

Vi kanskje skal treffes på msn? Godt å ha noen å snakke med når ting blir trist og leit...