Syter og klager litt nå, ble visst litt langt.

[Anonym bruker]

Jeg er tydeligvis ikke helt god, kan ta det fra begynnelsen.

 

Jeg er vokst opp i en familie hvor alkohol var en stor del av hverdagen. Pappa var snill og grei, men jeg var også redd han. Han ble så fort sint.

Han døde når jeg var 14 år gammel og gjett hva! Jeg savner han faktisk ikke.

Han satt jo bare der, på stolen sin, med røyken i ene hånden og glasset i andre hånden.

Jo, han hadde positive sider, men de så jeg ikke så ofte.

At han drakk seg full, det gjorde meg ingenting, han var jo ofte full. Helt dagligdags i min verden.

At det ikke var normalt? Jeg tenkte ikke en gang tanken. At glassene forsvant inn i skapet når vi fikk besøk var også helt normalt.

 

I nabolaget bodde det bl.a. to gutter som var like gammel som meg. Uvisst hvorfor, var jeg livredd disse guttene. Angsten krøp oppover ryggen på meg, når de nærmet seg.

Jeg turde ikke å besøke venninnen min, siden broren hennes var der.

Når jeg begynte på barneskolen, havnet jeg i samme klasse som disse guttene.

Jeg ble fort klassens mobbeoffer. Det som begynte med to gutter, utviklet seg, gradvis i løpet av de seks årene hang flere og flere seg på mobbingen og utfrysingen.

Når jeg gikk ut av sjette klasse var hele klassen imot meg.

 

Når jeg begynte på ungdomsskolen, søkte jeg meg over til en annen skole enn resten av klassen.

Jeg havnet i en klasse som godtok meg, men jeg klarte ikke å slappe av.

Hver gang en av guttene nærmet seg, prøvde å snakke med meg, gikk jeg, jeg måtte vekk, visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg.

Jeg fikk angst hver gang jeg var alene med en av guttene.

Jeg merket det ikke selv, helt til de spurte meg.

-Hvorfor går du hver gang vi prøver å snakke med deg?

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg gikk min vei.

Jentene fant meg kjedelig, ikke rart, jeg var jo taus fra innerst til ytterst.

Jeg hadde noen få venninner, som gikk i parallellklassen min, da klarte jeg å slappe av.

 

Jeg begynte på videregående skole og nok en gang, var jeg taus, klarte ikke å snakke, visste ikke hva jeg skulle si, så jeg fikk nesten ingen venner der heller.

 

Sånn har det gått igjennom hele livet mitt. Ting begynte så smått å løsne når jeg var 17-18 år gammel, men jeg har fremdeles store problemer med å bli kjent med folk, spesielt gutter.

Jeg fikk min første og foreløppig eneste kjæreste når jeg var 19 år gammel. Han var tålmodig som en engel, ettersom jeg klarte heller ikke å slappe av når jeg var med han.

 

Nå er jeg 27 og er singel, evig singel ser det ut til. Jeg klarer ikke å ta kontakt med guttene, langt mindre bli kjent med de.

 

Jeg har fått kontakt med mr. M, men jeg klarer ikke å slappe av, være meg selv.

Sånn er det med nesten alle gutter jeg treffer. Jeg vil så gjerne slippe meg løs, men nei, jeg er taus.

Jeg klarer ikke å slippe han innpå meg og nå ser det ut til at jeg mister han, fordi jeg ikke klarer å åpne meg, fordi jeg ikke lar han bli kjent med meg.

 

Jeg tenker over det i perioder, hvorfor jeg ikke klarer å slappe av når jeg treffer gutta? Jenter er litt bedre, men jeg trenger tid der også.

Jeg har begynt å skjønne det, mobbingen og alko-pappaen min har klart å ødelegge mye for meg.

Jeg har hatt noen få venninner, både i barndommen og deler av ungdomsperioden. Hadde det ikke vært for de, da tror jeg at jeg hadde hengt meg selv.

 

 

[Anonym bruker]

Glemte slutten.

 

Han som ble min første kjæreste, viste seg å være psykisk syk, så han har mer enn nok problemer, jeg gikk etter fire år, da hadde jeg kjempet lenge for å få ting til å fungere.

Nå har jeg vært singel i fire år.og jeg har blitt skuffet to ganger i løpet av denne tiden, så jeg har begynt å bli veldig skeptisk.

 

Jeg har ikke lyst til å være singel, jeg savner selskapet, samholdet og det å slippe å være alene om alt.

 

Faren avlaster meg ikke, så jeg har aldri fri.

Nå har jeg søkt om avlastning igjennom barnevernet, er rett før jeg bryter sammen, er helt knekt psykisk.

Er konstant trøtt og sliten, livet er jobb, barn, hus, jobb, barn, hus og sånn fortsetter det, jeg klarer ikke mer.

Jeg har dårlig samvittighet, gutten savner faren sin, jeg klarer ikke å opprettholde samværet og det sliter på meg, håper barnevernet klarer det bedre enn meg.

Huff, jeg gleder meg til jeg skal snakke med de, håper jeg ikke begynner å grine da, for tårene presser på.

 

Jeg har nesten ikke sovet i natt, matlysten er på bunn (kanskje jeg da mister de kiloene jeg sliter med) har mest av alt lyst til å stikke av fra alt og alle.

 

 

 

H.i.

[lab79]

Kan bare si uff!! Håper du får hjelp gjennom bv!!

 

Ingen venninner som kan hjelpe/avlaste litt? Hva med familien til barnefaren?

 

Sender deg mange gode tanker og en trøsteklem!

[Anonym bruker]

Jeg har familie, besteforeldre på begge sider. Lillegutten forguder farmor og farmor forguder lillegutten.

Mormor og stemorfar er også til stor hjelp, men de sliter mer enn nok selv. Lillesøs har adhd og det tar knekken på de.

 

 

H.i.

[pøber´n & je]

Kjenner meg at i my ta det der du skriver.

Men her slutta ikke mobbinga/trakaseringa før je var non og tjue.

 

Mange trur je er overlegen, men det skyldes bare at je er sjenert og er vel innerst inne redd for å ble ledd ta at.

 

Håper du får hjelp ta barnevernet te litt avlastning.

 

Lykke te

[Anonym bruker]

Takk. :-)

 

Krysser fingrene for at ting ordner seg for deg også.

 

 

H.i.

[Anonym bruker]

Uff,det høres virkelig ut som du har hatt et tøft liv,og det er vanvittig vanskelig å komme ut av slike vonde mønstre. Men jeg tror allikevel det er mulig jeg da,må bare holde på det håpet. Jeg sliter med litt lignende problemer,men i mindre grad-og jeg synes JEG har det tøft! Det høres ihvertfall ut på meg som om du er en veldig ok jente,reflektert og veldig bevisst. Jeg har gått til noe som heter psykodrama før,har du hørt om det? Da kan du spille ut en scene fra livet ditt,og få prøvd deg- i trygge omgivelser- på å gjøre og si det du egentlig innerst inne vil,men ikke klarer. Enten en scene fra tidligere,barndom,eller noe i nåtiden,det velger du selv. Du kan identifisere frykten og smerten din,hvor den sitter i kroppen, og "snakke" til den,du kan skrike og kjefte på din mor eller far og si tingene rett fra levra,drepe dem om det så er det du vil(er jo litt å ta i,men bare for å forklare hvor langt du KAN gå i psykodrama,og det er helt greit,for du gjør det bare på en scene,og feks bare med en madrass el.lign,og du får uttrykt følelsene dine uten å skade noen). Dette passet veldig godt for meg,men sikkert ikke for alle. Ellers er det jo annen terapi,psykolog og slikt selvsagt,og jeg har tenkt å gå kurs innen noe som heter EFT (Emotional Freedom Tecniques),det høres veldig spennende ut! Det er jo bare å søke på nettet,så kanskje du finner noe som kan hjelpe for deg? Jeg håper virkelig du finner noe eller noen som kan hjelpe deg videre til et bedre,friere liv:)