Han vil ha meg tilbake gitt..

[Mamsen86]

Snakket med eksen i dag, altså barnefar.. "Jeg vet at jeg har oppført meg som en idiot, jeg liover å ikke oppføre meg på samme måte lengre - du er tross alt moren til barnet mitt. Jeg håper at du kan ta meg tilbake, jeg angrer på alt det dumme jeg har gjort mot deg. Det har tross alt kommet noe godt ut av forholdet vårt - datteren vår. Jeg håper virkelig at du kan ta meg tilbake og at ting nå kan ordne seg for oss.."

 

What the fuck?! I forje uke var jeg en dårlig mor som hadde tatt silikonpupper for barnebidraget - denne uken så vil ha han meg tilbake?

 

"Jeg har fått sterkere følelser for deg nå"..

 

ÅHHHHH!!

[winneboo]

Har selv opplevd det samme. At først slenger han dritt og skjeller meg ut å helga etterpå så ønsker han at vi skal bli kjernefamilie med hus,båt og hund.

Har fulgt med på innleggene dine å jeg må si at du burde være forsiktig så du ikke blir skikkelig såra. Men om du vil gi han en ny sjanse så ta det rolig å se om han virkelig har forandra seg før du involverer deg.

[Mamsen86]

Jeg vet med meg selv at det mest sannssynelig ikke vil kunne fungere, det har skjedd for mye til at jeg bare kan late som om at ingenting har skjedd og gi han en ny sjanse. Dessuten så klarer jeg ikke å stole på han, verken nå eller i fremtiden. Selvfølgelig - vi kunne ha tatt det rolig i svingene, men jeg er kjempe redd for at det kan komme til å ødelegge mer enn hva det hjelper, liksom..

[winneboo]

Skjønner hva du mener. Hjelper ikke om man elsker de aldri så mye. De er å forblir drittsekker Det viktigste er jo at man prøver å ha et vennskap til de som gjør at man kan kommunisere om ting som samvær osv. Er stress å være max uvenn med eksen, å desverre kan det bli enda verre om man prøver igjen å så funker det ikke.

Ville nok venta litt hvertfall vis jeg var deg, dere kommer jo uansett til å ha kontakt de neste 18 åra så han har god tid til å bevise at han forandre seg.

[SK&Maylen]

Du bør kanskje tenke over det han sier: Det har trossalt kommet noe godt ut av forholdet vårt - datteren vår..

 

Visst det er alt han ser på av forholdet deres som var bra, så er det noe feil desverre..

Og følelser forandre seg sjelden over natta, spørsmålet er om det er noe han vil, eller om han tenker på datteren sin og følelsene for ho og drar de over på deg?

 

Uansett, ikkje ta alt for god fisk iallefall, men håper du finner ut av det og at det ordner seg!!

 

 

[Gjest]

Er ikke det sååå typisk da?!

Har selv en barnefar som stakk da jeg var 3mnd på vei, og som etter det har tatt kontakt ca hver 2.mnd etter det. Da savner han meg og bla bla. Trenger meg som damen sin osv. Så kommer diskusjonen inn på viktige tema. Jeg svarer han ærlig, men hvis jeg spør han om noe får jeg ikke svar. Det ender med at jeg blir sint, for jeg gidder ikke la meg manipulere på den måten. Og da kaller han meg for jævla hore+++. Så går det et par mnd til og han har roet seg, så er vi på an igjen med jeg savner deg bla bla. Det er så slitsomt..... Er nesten glad for at han er i en annen verdensdel, for da kan jeg ikke være så dum at jeg prøver å fikse ting....

[Gjest]

Du vet at jeg ikke er alenemamma ( føler meg som det noen ganger ), men jeg svarer deg likevel jeg

For jeg ser jo hva som står på din msn om dagene, og det virker jo som du er veldig glad i han....?

 

Det er utrolig hva man kan tilgi når man er glad i noen, jeg vet hva jeg snakker om... En ting er at han sårer deg, og forholdet mellom dere 2, men hva med Emilia? Det er hun som er det viktigste....

 

Tror kanskje du at innerstt inne, helt der inne, vil gi han en sjanse til...?

Men da må han skjønne at det er alvor, det er en nydelig liten jente med i bildet ! Hva sier dine foreldre om saken da....? Han er kanskje ikke akkurat så populær hjemme hos deg...?

 

Jeg og sambo har vært gjennom mye dritt fra hans side før lillemann kom til, men jeg tilga.... Angrer ikke, har aldri angret. Men jeg vet at hvis han hadde gjort noe piss nå, så hadde jeg ikke nølt, ut med han ! For min sønn og jeg fortjener så mye bedre !

 

Stor klem fra meg

[Mamsen86]

Han mente det ikke sånn, mente ikke at det ENSTE som gode som har kommet ut av forholdet vårt er Emilia - det var bare måten jeg ordla meg på. Ser det nå! Det er bare en del som er tatt ut av en sammenheng - tatt ut ifra en lang samtale. Var bare jeg som ordla meg feil!

 

Men iallefall.. Han har gjort MEG vondt, han har såret meg på de værste måtene, fått meg til å føle meg så utrolig liten. Men.. Jeg vet ikke.. Jeg tviler på at jeg noensinne kommer til å ta han tilbake - det er som en berg & dalbane dette her, den ene dagen så er det ditten og den andre dagen så er det datten.

Og som jeg har sagt til han - jeg kommer aldri til å la noen såre datteren min, ikke på den måten. Hun er hele min verden og hele mitt liv. Ikke missforstå - jeg nekter han ingenting, men mellom oss så tviler jeg på at det kan fungere. Jeg skulle ønske det, jeg skulle ønske at jeg kunne kalle han for kjæresten min, jeg skulle ønske at vi kunne klare dette - skulle ønske at vi kunne være en familie.

All bitterheten, all sinnet, all agresjonen - jeg har blitt såret på de værste mulige måtene, jeg har hatet han. Helt ærlig - jeg har hatet han!

Men.. Dette er komplisert, merker jeg.. Hehe.. Jeg kan ikke ta han tilbake! Jeg er ikke sterk nok enda til å la meg selv gå igjennom dette nok en gang.. Jeg trenger mer tid, kjenner jeg!

 

Jeg har vendt meg til å være alene, vendt meg med å ikke barbere leggene, vendt meg med å gå på do med døren åpen, tihi! Alt jeg kan si er at jeg faktisk ikke er klar for å prøve på nytt, ikke nå, ikke enda..

[Mamsen86]

Beklager skrivefeilene, hehe.. Gikk litt fort i svingene..

[Gjest]

Hva med det som står på msn i dag da....?

[Mamsen86]

Haha, hysj nå din snik!

Neida, men sånn helt alvorlig - jeg føler at vi kanskje burde prøve. Jeg har tenkt i hele natt, har ikke sovet i det hele tatt liksom. Og jeg vil ha god samvittighet ovenfor Emilia, vil vite at jeg faktisk har prøvd alt - selvom det kanskje høres helt vilt ut.

Vi har hatt våres problemer, det skal jeg være den første til å skrive under på - men jeg er jo ikke helt uskyldig oppi alt sammen, jeg har jo sagt & gjort ting jeg også - det sier seg vel egentlig selv, hehe. En sak har jo alltid to sider! Om ikke fler... Men iallefall, jeg har problemer med å stole på han, kommer til å ha de problemene lenge - men så lenge jeg ikke "kaster" meg ut i det, så kan jeg liksom heller ikke sitte å klage. Jeg tenker at om vi tar det rolig - veldig rolig - så kanskje vi kan klare det. Vi er tross alt to voksene mennesker som har en liten datter sammen - og hun fortjener faktisk at vi har prøvd alt, at vi ikke bare gir opp når vi møter motgang. Selvom jeg har store problemer med å tilgi han for at han stakk da jeg gikk gravid, vet faktisk ikke om jeg helt kommer til å klare å legge visse ting på hylla - men om jeg ikke prøver, så vet jeg jo ikke! Det har gått veldig opp og ned til tider dette "forholdet" vårt, å det har jo ikke vært enkelt alt sammen - det har vært mange tårer, mange svik, mange løgner.

Jeg elsker han ikke.. Men jeg er villig til å ta det rolig, å se hvordan ting blir - uten å åpne hjerte mitt så altfor mye. Ikke enda..

Jeg sa til han at jeg trenger tid, sa at ting kommer ikke til å endre seg over natten - dette er noe vi må jobbe med! Sammen! Skal vi få det bra sammen så må legge sjelen vår i det - alt eller ingenting, liksom.

Men det er jo vanskelig.. Så som sagt - jeg trenger tid! Men jeg vil at vi en vakker dag skal klare dette.. Jeg håper at vi kan klare det, sånn etterhvert..

[Umulia med Amalia]

Jeg vet ikke hva som har skjedd i forholdet deres, men om det er ment å være dere så ta tiden til hjelp. Vent med å bestemme noe nå, se det ann og fokuser på babyen og dere som foreldre og ikke kjærester. Har han ikke tid til å vente, er han ikke verdt det. Særlig hvis han har såret deg! Det er han som må bevise deg at han er til å stole på. Husk at du må ha det bra om babyen skal ha det bra! ikke la hjertet bestemme, men fornuften. Høres kanskje kynisk ut... er kanskje blitt litt kynisk;-)

Lykke til. Kjenner meg veldig igjen i det du sier!

[Mamsen86]

Hehe, ja man må jo være litt kynisk til tider - og du har helt rett i det du sier, at man må la fornuften bestemmer og ikke hjerte. For det er jo ikke snakk om oss to lengre - men oss tre. Og det sant som du sier - klarer han ikke å vente, så er det ikke verdt det uansett. Men nå er det en dag av gangen her, dette kommer til å ta tid - det har skjedd masse, masse oss i mellom. Men som sagt - håper jo at det kan ordne seg en gang i fremtiden!

[Umulia med Amalia]

Dette har jo egentlig ingenting med tema å gjøre, men hvor kommer pappaen til babyen din fra? Pappaen til jenta mi er fra Sri Lanka.

Er litt nyskjerrig, jeg;-)

[*Cutie*]

hei hei der sa du en viktig detalj som mangla...

Hvorfor bli sammen med noen igjen om du ikke elsker han?

Da mene jeg det ikke er vits i å prøve det gir deg større grunn når du ikke kan stole på han...

Ikke gjør dette for Emilia men for deg selv...

Om du ikke elsker han å må tenke så hardt over det å vurdere han igjen så mener jeg du bør gå videre...

Sjøl om dere har et barn sammen er det ikke altid best å vere sammen...

Jeg ønsker deg lykke til og håper du tar den rette avgjørelsen for deg selv og din fremtid sammen med Emilia...

 

[Mamsen86]

*Cutie*, du sier noe der.. Faktisk så er det helt riktig det du sier - hvorfor bli sammen igjen om jeg ikke elsker han? Huff, ting ble liksom så veldig mye mer komplisert nå etter at han sa det der, hehe..

Jeg har tenkt og tenkt og tenkt og tenkt i dagene etter at vi hadde denne samtalen, men.. På en måte så er jeg redd for å miste han helt, men samtidig så vet jeg med meg selv at sannssyneligheten er ikke stor for at vi skal kunne klare dette.. Blææh..

[Mamsen86]

Umulia med Amalia - han er fra pakistan! Nyydelig med blandingsbarn!

[Umulia med Amalia]

Ikke sant:-)

[Anonym bruker]

Jeg har bare lest sånn innimellom innlegende.. Ikke fådd med meg alt..

 

Men vil fortelle litt fra mitt liv..

 

Da jeg var 18 ble jeg gravid med en som nå er 28 år.. Jikk på pillen så ungen var ABSOLUTT ikke planlagt..!!! Men jeg valgte å beholde for jeg hadde ikke hjerte til å ta abort..

Pappan nektet på alt, hn var ikke pappa.. truet meg på livet. å kastet meg ut på gata.

 

Jeg måtte flytte hjem til mamma igjen. hadde ingen kontakt med barnefaren, og var 19 år da jeg fikk verdens nydeligste sønn!!

Var helt alene med han, ingen kontakt med verken far eller bestemor og bestefar.

 

Så ble sønnen min 1 år, Å DA fikk jeg og pappan kontakt, en gang vi var ute. Vi havnet i seng.. og fikk en mnd senere kontakt.. Etter at jeg og hn fikk kontakt tok beste foreldrene kontakt..

 

Vi har had et forhold nå i 4 mnd, noe av det dummeste jeg har gjort!!! Han er alkoholiker og stoffmissbruker (ALDRI ruset i nærheten sønnen, og jeg bruker ikke noe!!!) så jeg jikk temmelig lei på at helg etter helg skulle det være fyll, mens jeg satt hjemme.. fikk jeg ordnet en barnevakt en helg å dro ut så var jeg dårlig mor å slikt, å hadde meg med andre osv.

 

Det er nettopp blitt slutt, JÆVLI tungt, men jeg ser på det positive!!

 

Det jeg vil frem til med dette er ikke at barnefaren til datteren din er stoff misbruker å slikt. Men jeg ville tengt meg om..

 

Det kan selvfølgelig gå kjempe bra med der! Ingen tvil.. Men en som jeg leste litt lengre opp, dere må faktisk ha kontakt i 18 år fremover, MINST!! Dere har go tid..

 

Uansett, LYKKE TIL!! å alle gode ønsker!!