Likeverdige voksne - samspill mellom hjemmets mann, kvinne og barn...

[Anonym bruker]

Alle går vel inn i roller, også i familien sin...

 

Selv var jeg lenge den snille stemoren, mannen min var den strenge faren.

 

Så ble jeg mor selv, ble mer sliten, og mer streng. Jeg har trang til å styre og bestemme mer over stebarna (de bor her annenhver uke). Jeg har synspunkter på skolegangen deres, vennene deres og ting jeg egentlig ikke tenkte særlig på tidligere. Framfor alt ønsker jeg å skape et hjemmemiljø som vil være bra for mitt eget barn og for vår familie, men jeg synes det er vanskelig å finne min nye rolle, jeg vil liksom styre skuta samtidig som deler av mannskapet på en måte er underlagt en annen styring.

 

Det ble kanskje litt uklart dette? noen som skjønner hva jeg prøver å si?

 

På en måte er det litt som at hvis jeg ikke får ha innflytelse, så gidder jeg heller ikke engasjere meg, men det er ikke noen bra løsning for oss som familie, da ender vi opp som 2 leire..

[Anonym bruker]

Nå har jeg vært stemor i 6 år, og jeg opplever at det er nå utfordringene begynner. Vi har fått et barn til - men det er ikke årsaken. Jeg tror at årsaken er at nå er ikke stedatteren min den lille snille som gjør alt hun får beskjed om lenger. Nå er hun full av hormoner og noen ganger trass.

 

Spenningen står da mellom en hormonell tenåring og min plass i mitt hjem. Jeg innrømmer at jeg har en altfor barnslig reaksjon. Jeg burde ha oversett mer. Men jeg blir så irritert over at hun alltid skal ha viljen sin. Ja det er bare småting. Hvor hun skal sitte, hva vi skal spille - og sannsynligvis etterhvert nå hva vi skal spise etc. Men jeg vil også bli hørt!

 

Jeg tror at det hadde vært enklere hvis hun var min datter, men det er ikke sikkert. Min teori er at når det er ditt barn så har du en naturlig autoritet - uansett krangler og uenigheter så er man foreldre og barn uansett. Vi steforeldre er på litt mer gyngende grunn der.

 

Men jeg tror også egentlig at denne "usikre" plassen min som stemor bare er i mitt hode. Jeg tror ikke at min mann og stedatter opplever det sånn.

 

Vel - jeg har dessverre ingen lure svar på ditt spm - men jeg forstår deg godt. Jeg har også lyst til å bare trekke meg vekk de neste 5 årene. Men jeg skjønner jo at det ihvartfall ikke er noen løsning!

[Gjest]

Min samboer og jeg tok avgjørelsen ganske tidlig - enten måtte jeg engasjere meg i ungene, ellers så ville det rett og slett ikke gå. Så jeg deltar. Jeg tar ansvar for familien som jeg har VALGT. For jeg valgte ikke bare en skjønn mann, jeg valgte ungene hans også. Jeg er så heldig at jeg får dele det aller kjæreste min mann har, og det er ungene hans.. (jeg ligger på en god nr. 2, da..

 

Ja - ungene har en far og en mor, og ingen av dem er meg. Men de bor i det som også er mitt hjem, og da gjelder våre regler, som både min mann og jeg utøver.

 

Jeg er ingen push-over, jeg setter grenser. Etter mange år i barnehage, så vet jeg godt hvor mine egne grenser går. Mannen min og jeg er så godt som 100% enige når det kommer til barneoppdragelse, og vi drøfter ofte barneoppdragelse generelt, og situasjonsbetingede ting.

Vi er nok ganske strenge i forhold til hvordan ungene har det hos moren, der er det så godt som ingen grenser i det hele tatt. Men vi må følge vår egen overbevisning.

 

Jeg skjønner godt hva du prøver å si, og jeg vil tipse deg om å ta kontrollen over skuta. La ungene få vite at du og mannen din står sammen, og at grenser som blir satt er satt av dere begge, ikke bare den som utøver dem. La ungene få vite det - om og om igjen. Dere er en foreldre-unit!! Et team.

 

En rolle er dynamisk, selv om du bestemmer deg for hvordan den skal være, så vil den alltid være i forandring. Men jeg tror helt sikkert at når du finner tryggheten i deg selv, når du har bestemt deg for å samle familien under dine vinger, så vil du se at det var et godt valg.

 

Klart det blir problemer og vanskeligheter, men sånn er det i familier uten "mine, dine og våre" også.

 

Masse lykke til! Jeg tror du kommer til å greie dette!!

 

 

 

[ana baroma]

Vi har nok valgt noe av det samme her hos oss som hos Heldige Meg. Bortsett fra at gutten har grenser også hjemme hos mor, og at det er noenlunde likt med spising og leggetider og lignende rutiner.

Vi er tre, snart fire voksne som gjerne setter oss sammen og diskuterer hvordan vi kan gjøre ting enklere for han som er i sentrum. Og det gjør at det ikke er de store forskjellene hos mor og hos oss.

 

Men jeg vet at jeg er heldig, for selv mamman hans er raus og sier "han er jo litt din også, tante bassa":) Og da er det lett å engasjere seg, samtidig som jeg selv setter grenser for hvor mye jeg vil engasjere meg - og det er helt greit.

 

Så engasjer deg, vær kaptein sammen med mannen din, sett deres grenser og deres rutiner - og la stebarnet ditt få oppleve at dere er tydelige, kjærlige og tilstedeværende voksne. Det er nemlig det viktigste:)

 

Lykke til!!

 

[Anonym bruker]

Jeg gikk også inn i den snille stemor rollen. Det er noe jeg aldri skulle ha gjort for det er veldig vanskelig å komme ut av. Etter lenger tid og etter en selv har fått barn kommer dette behovet mer naturlig, behovet for å ha innvirkning på stemningen i hjemmet.

Nå kommer stebarna i kveld etter klubben og da blir det en helt annen stemning. Det er frekk munn, det er krangling og slåssing, de hører ikke om en ikke kjefter, eller roper.

Jeg har begrenset innflytelse. Jeg sier at jeg ikke vil ha det slik, min mann sier seg enig, men følger ikke opp. Jeg kjeftet på hans 12 år gammle sønn sist de var her, han slengte ut at alt jenter duger til er å vaske opp. Han kommer ofte med slike kommentarer så vel som rasistiske kommentarer, jeg har sagt fra 1000 ganger tidligere at han ikke får lov. Denne gangen var jeg litt sliten og lei de hadde vært her lenge i forbindelse med jul. Jeg snudde meg å sa temmelig bestemt i fra om at Slikt snakk skal vi ikke ha i mitt hus, og mine barn skal slippe å vokse opp å lære seg til å tro at slik oppførsel er akseptabel! Jeg hevet ikke stemmen, men var veldig bestemt, vel han begynte å gråte.

Min mann mente jeg hadde vært alt for streng. Sa at min reaksjon kom helt uten varsel. Vel jeg dro frem alle eksempeler med når jeg hadde sagt noe om tilsvarende kommentarer, og da kunne han ikke si noe. Men han mente fremdeles jeg var for streng. Forstå det den som kan.

Tanken om gråting for manipulering er visst enkelte foreldre helt fremmed.

Det er veldig vanskelig å leve slik, jeg trivest helt klart best utenfor samværs periodene.

[Anonym bruker]

Dytter, jeg sliter med det samme. Veldig intressang og sentral problemstilling, som er alt for lite diskutert.

[Anonym bruker]

når vi ikke har samvær er min rolle å være mor i huset. jeg er hjemme og har ansvaret for det meste som har med huset å gjøre. jeg er ansvarlig for innkjøp og for husarbeidet.

vi bestemmer i fellesskap hva vi skal gjøre av fritidsaktiviteter og vi bestemmer i fellesskap hvodan vi bruker penger utenom det vanlige. vi er også sammen om større utgifter.

vi er også sammen om barneoppdragelse.

 

når det er samvær blir det innblanding i handlelista, det blir innblanding i husarbeidet, bestemmelser om utgifter som å spise ute hele gjengen blir tatt over hodet på meg, det samme med lapper her og der til klær, fritidsaktiviteter, utstyr.

barneoppdragelse blir det sett gjennom fingrene med.

 

dette gjør ting vanskelig for den som skal organisere avdrag og andre utgifter, bil bruk, praktiske ting i huset og oppdragelse av fellesbarn. bare en filleting om hvilke klær som skak i vaskemaskinen når. grrrrrrrrrrrrrr

 

vi mangler samspill mellom hjemmets mann og kvinne når det er samvær, men har veldig fin tone og samarbeid utenom.

[Anonym bruker]

Jeg er mor til et lite barn på snart tre år og gravid med nr to med ny mann. Størstemann har vanlig samvær med sin far.

 

For meg er det selvsagt og en forutsetning at vi er likeverdige voksne hjemme hos oss. Det har ikke bare vært lett. Har en mann som tar oppgaven alvorlig, men som også har hatt dager hvor han synes det er vanskelig å skulle være likeverdig voksen og å gå inn i den rollen fullt og helt (å gå fra å være ungkar til småbarnsforelder for et barn du ikke har laget på tilnærmet heltidd er nok ikke bare-bare).

 

Ting begynner imidlertid å falle på plass. Selvsagt kunne det noen ganger vært fristende å si at jeg har siste ordet her (og i praksis er jeg nok noe mer involvert enn stefar), men jeg føler at det jeg har gitt fra meg ved å akseptere at han setter grenser og sikkerhetsnivåer, har oppfatninger om kosthold, tannpuss, leggetider og henting og levering osv, har jeg fått ti ganger igjen ved at jeg har en ansvarlig partner for barnet mitt.

 

Og det føles veldig riktig med tanke på at vi nå blir foreldre til et nytt barn. Ikke minst er det godt å vite at størstemann har en stødig og ansvarlig omsorgsperson der i tillegg til lekekamerat når det blir mye babyaktivitet på meg.

[Anonym bruker]

En drømme-situasjon for ste- som helge-ste-mor aldri kan få.

 

Boende stemor for en treåring blir du bare hvis mor ønsker det (svært usansynlig), mor er død (ikke mange unge enkemenn der ute dessverre), eller mor er ærklært uegnet (men da vil barna svært ofte likevel ha blitt hos henne ved bruddet, og senere tatt av barnevernet FRA mor og TIL fosterhjem, ikke til far).

[freebird]

Må bar heie på innlegget ditt Heldige meg, veldig bra skrevet!! Jeg har hatt det på samme måten, mannen min og jeg har alltid vært enige om at vi står sammen som et team for hans barn når de er hos oss. Nå som jeg er mor selv blir reglene de samme som alltid, enkelt og greit å forholde seg til for stebarna.¨

 

Jeg blir så irritert hver gang det står artikler om steforeldre i avisen osv, og det som går igjen er at steforeldre må holde seg i bakgrunnen osv. Med min erfaring vil jeg si at det er feil, man må kunne ta ansvar i sitt eget hjem, enten det gjelder stebarn eller egne barn.

[Anonym bruker]

Det ser jeg og tenkte jeg kanskje ikke nok på. Men det er vel ikke noe i veien for at også samværsfar kan reflektere litt over stemors rolle og gi henne plass nok til at barnet blir del av en ny familie (da taper han kanskje litt en-til-en kontakt men vinner et mer normalt forhold og mindre helgeprins/esserelasjon til barnet sitt) og ikke bare "fritidsinteressen" til far.

 

Ellers tror jeg stefedre på heltid også har sine utfordringer. Det er ikke bare bare å få hjem syk unge etter nesten hvert eneste helgesamvær, skulle ta tre dager med konflikter på kosthold og grenser etter samvær som hadde vært mindre komplisert med mer lojal far og å stå for sikkerhet og oppfølgning og nattevåk, mens en annen bare høster de morsomme fruktene og ikke egentlig kjenner på slitet. Jeg vet det koster en del også, men er utrolig takknemlig, også fordi jeg vet at barnet mitt har en som står der og som tør å utfordre meg på hva som er best for barnet mitt.