Trenger hjelp av dere, det virker helt håpløst.

[osolemio]

Selv er jeg 26 år og er samboer med en mann på 42. Han er en fantastisk far til våre to barn, er bedre enn meg på husarbeid, han er snill og sjenerøs. Så hva er galt...?

 

Forholdet vårt fikk vel en ganske brå start, og det gikk ikke lang tid før det første barnet kom. Da var alt rosenrødt og jeg var forelsket og lykkelig. Så kom barn nummer to, og etter det har det egentlig bare gått en vei for følelsene mine. Jeg er jo glad i ham, men er redd det er mest som en venn. Har ikke lyst på fysisk kontak, og spesielt ikke sex.

 

Føler meg ganske sikker på at dersom vi ikke hadde hatt barn, hadde jeg flyttet, for jeg drømmer hele tiden om å forandre den livssituasjonen jeg er i i dag. Men på den andre siden klarer jeg ikke å gjøre dette mot barna våre, som forguder faren sin. Og jeg vil jo at de skal ha en mamma og pappa som bor sammen.

 

Tenker mye på at jeg bare er 26 år og kanskje aldri skal få oppleve å være forelsket igjen, at jeg skal gå å være deprimert som jeg er nå...

Sambo elsker meg og ville bli knust om jeg velger å flytte... Mens jeg går og fantaserer om et nytt liv, med en ny karriere og nye følelser..

 

Hva i alle dager skal jeg gjøre???

 

 

[Anonym bruker]

Det jeg umiddelbart tenker er at du bør klare å si til mannen din at du ønsker en ny karriere. Kan dere f.eks legge det til rette for at du kan beg å studere. Hva med å få noen eller han til å se til ungene så du kan komme deg litt ut sammen med venniner?

 

Jeg kan iallefall garantere deg at det ikke er grønnere på andre siden,. Den store forelskelsen vil forsvinne uansett hvem mann du lever med over tid.

 

Jeg har opplevd noe av det samme som deg, og fikk god hjelp av NLP-terapi. Sjekk NLP på nettet og se om det kan være noe for deg.

 

 

[lille my :-)]

Jeg er 3 år gamlere en deg, å har det akkurat på samme måte. Det var rart å se det du skrev, for det kunne ha vært meg som skrev det.Jeg er veidig glad i mi samboer, å vi skal gifte oss til sommeren :-/ Vi har også to barn sammen, å jeg har 2 fra før. Jeg har ingen lyst til å ha sex med han, å kline/nusse med han, vet jeg ikke sist vi gjorde. Jeg ønsker meg å en utdannelse, er lei av å gå hjemme. Men jeg har tatt tak i meg selv, å bestemt meg for at jeg blir til ungene blir store. For vi er verdens beste venner, men jeg ser på han som en bror.... Det ble ikke noen tips til deg, men du skal vite at du ikke er alene.

Klem

[osolemio]

Tusen takk, lille my;)! Det var godt å høre at jeg ikke er alene om å føle det sånn... Men hvordan takler du hverdagen når det er slik? Synes det er så utrolig vanskelig å late som alt er i orden...

 

Klem

[lille my :-)]

Hei igjen.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg takler hverdagen, den bare går... Jeg har jo 4 barn som holder meg i full sving, heldigvis. Å det bruker jeg også til unnskyldning når vi har lakt oss og han vil ha litt "kos"... Da sier jeg at jeg er klar å utslitt... Føler meg veldig råtten, syns jeg er helt jævlig mot han. MEN JEG KLARER DET BARE IKKE. Jeg er veldig dårlig til å lyv, så hvist han spør rett ut om det er noe galt, så sjer han det på meg med en gang. Aner ikke hva jeg egentlig skal gjøre... Så vi er 2 i samme båt..