Gå til innhold

Vi er i krig....:(


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Og jeg er den som er sintest nå....

Jeg klarer ikke la være å hakke på ham, når ting går galt får han alltid skylda.

Han har gjort så masse galt at jeg bare ser alt han gjør som galt. Han har prøvd å skjerpe seg noe, men han gidder lite,så enten må jeg gjøre alt, ellers ser det ut som en svinesti vi har flere barn og vi krangler også foran dem.

Har vært mer andre veien før, til og med slossing, om da bare ene veien , men han lovte at det aldri skulle skje igjen, og det har han holdt i ett år nå.

 

Men jeg er lei, sint og såret over alt han har gjort over så lang tid at nå som han faktisk har skjerpet seg (bortsett fra husarbeid og en del småplukk til) så klarer jeg alikevel ikke å se så mye positivt i ham. Jeg vet ikke om raseriet går over heller.

Han synes nok jeg er urettferdig for de sinte følelsene er temmelig enveis om dagen, han er nok glad i meg, men for øyeblikket er det ikke gjengjeldt.

Jeg har bedt ham om å flytte i to år, men han nekter. Så det blir evnt å få hjelp av politiet....Han vil vi skal jobbe med det og klager lite over mitt sinne på ham.

 

Men ungene.....selv om de ikke opplever det verste må de få med seg alt alt for mye av dette. Det kan ikke være trygt å vokse opp med at mamma ikke er glad i pappa. Og kosing, klemming osv er ikke det jeg gjør uten å grøsse.

I barnehagen har ungene sagt at de koser seg sånn når pappa ikke er hjemme.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, min mann finner seg som sagt i det meste akkurat nå for han mener han er så glad i meg og at dette skal vi komme igjennom, men jeg vet virkelig ikke......

 

Jeg er ikke snill med ham om dagen, og jeg har og det best de periodene han bare er hjemme og sover.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er i samme situasjon som deg..Har en mann som ikke har vært helt snill med meg. Han har ett sinne som ikke likner grisen, og har tatt i meg x-antall ggr. Jeg vet han er kjempe glad i meg, for hver gang jeg har sagt at jeg vil flytte ut, gjør hanalt for å vise sin gode side. Men nå har jeg fått nok, og har bestemt meg for å flytte. Har ikke sagt det til han enda, må finne meg en plass først,og jeg kan ikke prate med han om noe, for da blir det ett helvete igjen. Nå om dagen skjønner han at noe er galt, for jeg unngår alt av sex og sånn.

 

Rådet mitt til deg er å sette deg ned å tenke igjennom hva som vil være positivt og hva som vil være negativt med å fortsette forholdet. Kjenner du at det meste er negativt er nok det beste å flytte ut. Og når du i tillegg skriver at ungene synes det er koselig når pappa ikke er hjemme, tror jeg ikke jeg ville tenkt meg om 2 ggr en gang. De får det bedre med en lykkelig mamma og pappa som har hvert sitt liv.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har så rett i så mye...

Nå har han forandret seg en masse, at jeg sier at jeg ikke vil mer får ham ikke sint, bare veldig lei seg. Han innser at han måtte forandre mest, og har gjort en masse.

Men tiden går og følelsene mine er fortsatt mye sinne.

Jeg tror vel neppe han vil gjøre meg så mye mer.... Men har det skjedd en gang...

Men det er heller ikke min største bekymring, jeg bare vet ikke om jeg noen gang kommer til å ønske et godt forhold med ham.....

Får ta oss en lang prat.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker også sånn som deg..: Jeg vet ikke om jeg egentlig vil at forholdet vårt skal funke... Man lever bare 1 gang, og jeg vil være lykkelig. Ikke leve i ett forhold som funker dårlig for så å tenke når jeg sitter på gammlehjem at jeg kunne ha hatt ett lykkelig liv om jeg bare hadde tatt steget! Nei, for meg er valget avgjort, og vet at jeg etterhvert vil få det MYE bedre! Tiden leger alle sår.

 

Jeg skal ikke si hva du må/ikke må gjøre, men du vet hva mitt svar ville blitt. ;)

 

Lykke til uansett! Hilsen meg med svaret over her!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håper dere kan klare å få til en rolig og åpen samtale. Vær ærlig angående hvordan du har det, la ham være ærlig ang hva ditt sinne nå gjør med ham. Kanskje kan dere da innse hva dere er i ferd med å gjøre mot hverandre. Hvis dette har pågått over lengre tid, at han prøver og du rakker ned på ham, kan det vel ha gjort noe med selvfølelsen hans. kanskje han til og med er litt deprmert, at det er derfor det blir så lite tiltak i ham,. ikke ødelegg hverandre, du har ingen rett til å ødelegge faren til dine barn. Og han har ingen rett til å ødelegge deg. Da får dere heller avslutte. Dere har i hvertfall ingen rett til å ødelegge barna deres!! Og dere gir dem ikke akkurat et godt oppvekstmiljø når de ser foreldrene sine krangle og være kalde mot hverandre......

Enten bestem deg for å endre dette fra dag 1, eller bryt ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hi her..

Jeg leser innlegget ser jeg at det er skrevet i affekt. Vi kan prate rolig, vi er venner og, fungerer forsåvidt i hverdagen.

Men jeg kjenner et raseri inni meg til stadighet når det er noe. Derfor gir jeg han skylden for en mengde ting som bare ikke går helt greit, selv om han ikke er skyld i det.

 

Han har gjort så mye dritt før, så å glemme vet jeg ikek hvor lurt er, for jeg tør ikke å ikke være på vakt. Men kan jo ikke gnage på det hele tiden heller.

 

Han tar ikke mitt sinne inn over seg sier han, og det tror jeg faktisk på. Han har ett skjold der, oppvokst med det.

 

Huff, det er ikke lett å være gift. Hadde jeg ikek vært glad i ham hadde dette vært veldig lett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...