deprimert barn?

[Anonym bruker]

jeg har en sønn på 4 år. som har pendlet mellom mor og far i 2 år. annenhver helg og en dag i uka... det har gått veldig greit, helt til nå i det siste... han har begynt å gråte mye, savner pappan sin... virker deprimert, hvis du kan kalle det det... jeg har da prøvd å trøste han på best mulig måte og forklart at sånn er det men du ser pappa da og da osv...og vi ringer pappa...

 

vi har da satt i gang et tiltak, hvor han får prate med pappan sin hver dag og hvis han har behov for besøk av pappa så har det gått i orden oxo, så fremt det passer for pappa..

jeg synes det har fungert litt..

 

er det noen som har opplevd akkurat det samme som kanskje har noen flere tips til meg... jeg syns det er veldig vondt å se på...

det er jo tross alt gullet ditt og det beste i livet ditt, du vil jo at han skal være lykkelig og ha det bra osv...

 

jeg håper det er noen som kan hjelpe meg:)

 

hilsen meg

[Gjest]

Har en sønn som også reagerer veldig på savnet etter far. Før bodde vi 4 km fra hverandre men sjelden far hadde tid til å ha sønn sin noe mer. Men vi kunne hilse på far og se bilen hans. For et halvt år siden valgte far å flyte til andre siden av landet og da begynte min sønn å slite. Han har begynt å tisse på seg om natten, mer aggresiv osv.Jeg føler det veldig vanskelig for jeg ser gutten forandre seg etter far flyttet.

Min sønn er nå under utredning hos pp tjenesten og jeg kommer til å kreve psykolog ang dette.

Problemet nå er at pga pendlingen og avstanden er det ikke noe rutine i ting, ikke noe fast mønster for gutten min og det er nok det som er værst.

 

Far her ringer ikke engang, selvom jeg har sagt at han burde ringe minst en gang i uken for å høre hvordan de går på skole og videre.Vet ikke om jeg kan hjelpe deg noe videre men vil si du er ikke alene. Det er de små barna som lider av oss voksne.

Synd men sant.

Lykke til

 

[Gjest]

Å, som jeg kjenner meg igjen!

 

Gutten min er riktignok bare min stesønn, men det er vondt for både meg og pappan å se gutten slik.

 

Han er nå litt over 4 år og har bodd fast hos pappan sin og meg i 14 mnd. Han har vært annenhver helg hos moren sin (langhelg) og i ferier. Dette har også fungert fint - helt til nå for 3 uker siden.

 

Det er akkurat som å lese om min stesønn når jeg leser innlegget ditt. Han gråter mye og vil ikke i barnehagen. Han tror at når han bor hos mamma, så trenger han ikke gå i barnehagen, men sånn er det jo ikke. Han er vrang i matveien og gråter nesten hver morgen. (Vi tror også han er veldig trøtt om morgenen. Vi må så å si alltid vekke han, og det tar lang tid å få kledd han.)

 

Vi har også prøvd å forklare han at sånn og sånn er det, og at han bor hos pappa og er på besøk hos mamma når barnehagen er stengt. Men han har blitt 4 år nå, og jeg tror han har begynt å skjønne litt mer og stiller seg selv noen spørsmål...som hvorfor han er så lenge hos oss, og hvorfor han ikke bare kan dra til mamma isteden for å gå i barnehagen. Men å svare en 4-åring på hvorfor det er sånn og sånn, det er ikke lett.

 

Fungerer det for dere at han får ringe pappan sin hver dag? Jeg trodde det ville blitt verre jeg? Hos oss spør han sjelden om å ringe mamma, men vil gjerne snakke hvis hun ringer eller hvis pappan spør om han vil ringe til mamma.

 

Mamman har snakket om å flytte nærmere (bor 4 mil unna nå), og det kan kanskje hjelpe?

 

Vet ikke om jeg har så mange råd, men til trøst, så tror jeg det er en periode. Vet ikke om du har andre barn jeg, og selv har jeg jo ingen egne barn og ingen erfaring med slikt som dette, men jeg har hørt fra andre, og jeg tror det er en fase barnet er inne i. Når man er 4 år, så begynner man å forstå litt mer, og som jeg sa over, stille seg selv noen spørsmål. Før har gutten bare godtatt at han er hos mamma bare av og til, men nå begynner har å forstå at han er LENGE hos pappa og ikke så lenge hos mamma. Og det er nok ikke så lett for han å forstå hvorfor det må være sånn. Den eneste forklaringen vi har er jo at "sånn er det bare, og det bestemmer mamma og pappa."

 

Håper det går seg til for dere! Håper det samme for oss!

[Gjest]

Stille her for tida, gitt......

 

Til helga skal stesønnen min til mamman sin igjen. Jeg gleder meg jeg, det skal bli utrolig deilig, for nå er jeg sliten. Det går på fjerde uka med grining og sutring nå. Gutten virker nesten deprimert.

 

Men jeg gruer meg til han kommer tilbake, for jeg er så redd det blir samme regla om igjen. Tror ikke mamman hans er så god til å samarbeide, og at hun setter sin sønn/min stesønn opp mot faren/min samboer på en måte.

 

De siste ukene har vært rene h*******! For meg er det utrolig slitsomt, og stemingen hjemme er til å ta og føle på. Jeg holder på å bli gal. Han gråter hver eneste dag fordi han må i barnehagen, og i dag tidlig hørte jeg min samboer prøve å snakke litt ordentlig med han om hvorfor han er så trist når han skal i barnehagen. Han spurte om det var noen som var slemme mot han der, men da svarte han ikke.... Pappan spurte igjen, og han sa "det er fordi jeg vil til mamma". Og det er nok det jeg har hatt mistanke om. Han savner mamma og vil til mamma. Og han tror at når han er hos henne, så trenger han ikke gå i barnehagen. For de gangene han er hos henne, så er det helg eller ferie, og da er det jo ikke noe barnehage.

 

Jeg har analysert situasjonen opp og ned, og kommer fram til at det er en stor sammenheng mellom det at han savner mamma og det at han ikke vil i barnehagen. Først trodde vi at det hadde skjedd noe i barnehagen, men det har det nok ikke. Jeg tror han tenker at "hvis jeg sier jeg ikke vil i barnehagen, så kan pappa bare kjøre meg til mamma", fordi når han ikke er i barnehagen, så drar han til mamma. Men han skjønner ikke at det ikke går. Han har blitt forklart tusen ganger at hvis han skulle bodd hos mamma, så måtte hun også ha levert han i barnehagen hver dag. Og vi spør han: "Hva tror du skjer, hvem tror du må passe på deg når mamma og "Ola" (stefar) må på jobb?" Og da svarer han bare: "Vet ikke".

 

Min samboer var veldig tålmodig idag tidlig og prøvde å forklare han gang på gang at alle barn må i barnehagen, alle store barn må på skolen, og alle voksne må jobbe. At dette også gjelder mamma, og at han ikke bare kan dra til mamma når han ikke vil i barnehagen.

 

Dette er så frustrerende. Og mamman hans er jo nødt til å samarbeide med oss og få han til å forstå at han må i barnehagen uansett hvor han bor. Men jeg tror hun er i stand til å faktisk si til han at "kom til mamma, så skal vi være hjemme og kose oss". Og det blir jo helt feil. Jeg vet jo ikke, men har inntrykk av at hun kan være sånn.

 

Jeg gleder og gruer meg til helga. Er nesten sikker på at det blir like jæ*** når han kommer tilbake på mandag. Det er nesten så jeg får kalde føtter med tanke på bryllupet. Skal gifte oss til sommeren. Er stormforelsket, men medaljen har sin bakside.....

 

 

 

[Anonym bruker]

Det er ikke bare pendler-barn som får problemer med å motivere seg for å være i barnehagen i den alderen. Jeg har noen venninner som sliter med samme problemer hos sine barn som er fire-fem, disse bor sammen med mor og far så det er heller ingen forklaring.

Jeg tror at dette vil gå over etter en stund, men inntill videre må dere ta gutten på alvor og ikke minst de følelsene han sliter med. Let også etter andre grunner til at hverdagen er tung. Er han bekymret for noe ang bryllupet? Kanskje han håper på at mamma og pappa finner sammen igjen og at det med giftermålet er endelig slutt for de planene? Kanskje han tror at han ikke får besøke mamma igjen etter at du er blitt den nye mammaen? Pass på at han får nok søvn og nærhet.

Som sagt, dette går over. Jeg synest ikke du skal være usikker på giftermålet fordi gutten hans går gjennom en vanskelig periode.