Foreldrene min gir f... i barnebarna

[Anonym bruker]

Denne julen sendte de ingen julepresang til unga mine,og de ringte ikke heller en eneste gang i julen. Jeg synes at det er så trist på mine barns vegne.

Flere som har opplevd slikt ? Vet ikke hvordan jeg skal tolke slikt en gang

[firemerkersmør]

Faren min er sånn. Ha har vært sånn med meg også, så er vandt til det. Han er veldig "avstumpa". Klarte å unskylde det før jeg fikk barn, men etter jeg fikk barn, og opplevde de enorme følelsene jeg har for Tassen kan jeg ikke forstå hva som skjer i hodet hans.

 

Er vel en forhistorie hos dere også? Har vel ikke bare plutselig kutta uten noe liksom??

[Anonym bruker]

Min egen mor driter i meg og gullet mitt.. Han er nå snart 6 mnd, og hun har sett han 3 ganger og bor halvannen time unna. Den ene gangen hun så han var i dåpen, så syns nesten ikke det "teller".. Ikke spør hun hvordan det går med oss (det tar jo så voldsomt mye tid og krefter liksom!), aldri ringer hun, sender mld eller gir noe uttrykk for at vi eksisterer.

Av og til sender jeg et mms-bilde av han for at hun skal huske at hun har et nydelig barnebarn, får av og til svar hvor hun bare kommenterer hvor tykk han er, hvor store bollekjaker han har fått etc.. (må legge til at han ligger litt under normalen å vekt kontra høyde, så han er ikke overvektig..)

Vi fikk et gavekort til han i julegave, sendt i posten. Gavekortet er på et kjøpesenter flere timer unna, og på kanter av landet som vi aldri er på. Gud så mye omtanke og varme som ligger i den gaven, selv om mange sikkert mener vi burde være fornøyd som fikk noe til han i det hele tatt. Men en gave uten litt kjærlighet og ekte omsorg er ingen gave..

. Skulle tro det var stas med disse herlige barna, som tross alt er en del av dem og.

Jeg har, som sikkert forstått, ikke fått en eneste tlf heller.

[Anonym bruker]

Jeg har selv en mor med store problemer pga overgrep og en grusom barndom. Det har resultert i at jeg egentlig aldri har hatt noen mor, men jeg har klart meg. Egentlig ganske så godt. Kanskje nettop pga manglen på kjærlighet og bekreftelse har jeg selv blitt en annerkjennende og givende person. I hvertfall får jeg mange tilbakemeldinger på det.

Nok om det.

Min mor viser også svært liten interesse for min sønn. Hun snakket mye om barnet da det lå i magen, - til kollegaer, men ikke til meg.

Da han ble født ble det sitlle. Jeg må be og overtale henne hver gang hun kommer hit.

Når hun får klemmer av han, skyver hun ham unna, akkurat som hun gjorde med meg da jeg var liten... Ganske vondt å se på, men jeg vet at jeg har bøttevis av kjærlighet å gi den lille sønnen min - uten nærværet hennes.

 

Tross alt har jeg blitt så voksen nå at jeg har innsett at hun er skadet på sinnet etter alt det grusomme som har hendt henne. Hun kan antagelig ikke noe for at hun ikke klarer å være nær- åpen.

 

Dere som har avisende foreldre - kanskje de også bærer på noen grusomme barndomsminner som har gjort dem til dem de er?

Alkoholisme, vold og overgrep(voldtekter) kan fryse hjerter til is - det burde være strengere straffer for de som ødlegger ens barndom - nettop fordi skaden sitter i familien i generasjoner...

[Anonym bruker]

Glemte å legge til i inlegget over her - at min mor heller ikke dukket opp på julaften, på min sønns første julaften. Jeg kunne blitt sint, skuffet etc. Men klarte det ikke. Fikk senere vite at hun gikk inn i en dyp deprasjon rett før jul. Kan det hende at noen av foreldrene deres sliter med deprasjoner? Da har de ofte mer enn nok med seg selv...

[Anonym bruker]

svigerforeldrene mine bor i hjemlandet til mannen min, men vi har kontakt jevnlig over telefonen. og vi er på besøk hvert år. men til dags dato har barnet mitt ikke fått gave av dem, ikke da hun ble født, ikke til jul eller bursdag. de var her på besøk, og hadde ikke med gave. de har flere barnebarn hjemme og jeg vet disse får ting og gaver stadig vekk. jeg bryr meg ikke om det var noen dyre gaver, så lenge det var noe. mine foreldre er veldig mye sammen med jenta, og klart hun får ting av dem, men hun har tross alt to sett besteforeldre.jeg blir så lei meg på hennes og mannen mins vegne. at de kan la være å bry seg om barnebarnet sitt på den måten...

[Gjest]

 

Det der kunne jeg skrevet selv!

 

Sliter pga overgrep, vold og en mor som aldri grep inn og hindret det som skjedde. Går i terapi og jobber med saken, er veldig deprimert i perioder.

 

Men! Hos meg har det gitt utslag i at jeg - som deg - øser kjærlighet utover datteren min. Jeg har ikke stengt av.

 

Jeg prøvde i mange år å unnskylde moren min med at "hun har ikke hatt det greit, stakkar", men når ei dame er over 50 og ennå ikke vet hvordan man oppfører seg...arg. Jeg tok henne i å slå jenta mi for 4 år siden, da kuttet jeg all kontakt.

 

Har man problemer, har man også ansvar for å ordne opp i dem! Søke hjelp! Klarer ikke unnskylde folk i årevis lenger.

 

Som sagt; sliter selv - men det skal IKKE bli mine barns problem!

[Anonym bruker]

unga her i huset ser de nen av foreldra mine toppen to ganger i året,føler det samme som deg

[Anonym bruker]

MoominMamma

Så trist at du sliter, men så BRA at du har bestemt deg for å gi kjærlighet til dine barn :-)

Lykke til videre, de er heldige som har deg...

[Anonym bruker]

Uff, dette er trist, HI og alle dere andre som skriver her.

Har også et ganske fjernt forhold til min mor. Snakker med henne max 1 gang i mnd., og da ringer hun for å 'skravle' som hun kaller det...om seg og sitt...jeg må snike inn litt info og oppdatering om barnebarnet hennes, nesten. hun spør ikke/lite...

Vi bor alle i Norge, med med lang avstand. Likevel har hun ikke sett barnebarnet mer enn ved 5 ulike anledninger (barnet er snart 2 år). 3 av de gangene reiste vi til henne...9 timers tur.

[Gjest]

oi,oi oi, nå puster jeg desverre lettet ut.. for trodde sikkert som mange andre at mine foreldre var helt gale. men skjønner nå at flere har det som meg og kanskje også værre!

 

min mor har jeg absolutt ingen kjærlighet for, har aldri vært der for meg og heller aldri stilt opp for meg. men er glad i henne fordi hun er moren min, men der stopper det. hun har nok med sitt og er både i hodet og oppførsel på lik linje som halvsøsteren min på 17 år!!! og jeg er snart 30... men har egentlig akseptert hele greia med henne og prøver å ta henne for det hun er. og holder sef litt avtand for orker ikke å la jenta mi bli såret av henne som jeg har blitt 1000 ganger før.

 

men problemet mitt, som jeg egentlig aldri trodde skulle bli et problem, er pappaen min. har bodd hos han i oppveksten og hatt god kontakt opp gjennom årene. og har alltid trodd at vi har kunne snakke sammen og være åpne mot hverandre. han er ikke fra norge så er vel alltid jeg som har vært den aktive, men han har lyttet og vist interesse for meg og mitt. og da han fikk være med på fødselen min ble han veldig rørt og han har et godt forhold til frøkna min.

 

men nå er alt snudd på hodet..han har ny kjærste som skal flytte inn hos han og som jeg sef har kommet på kant med for snart 7 mnd siden. og som jeg sa den gangen, så er jeg voksen og trenger ikke måtte forholde meg til min fars damer. så lenge jeg og han hadde åpen komunikasjon så trodde jeg dette skulle gå greit. men neida!! nå skal hun flytte inn hos han(og det er jeg glad for for har aldri sett han lykkeligere) MEN tror du de er voksne nok til å sette seg ned med meg og fortelle det og få klarnet opp i gamle missforståelser: neida, jeg får høre rykter på bygda og idag ringte exen til broren min og fortalte at MIN pappa har ringt og fortalt han skal bli samboer, er ikke det snodig??

 

så nå sitter jeg her da og lurer på om jeg bare har innbilt meg alt som har vært mellom meg og pappa opp igjennom. kanskje han aldri har syntes det har vært stas med frøkna mi, kanskje hun ogå bare er plikt sånn som meg... hele verden raste sammen, men skal vel klare å komme meg gjennom dette og!!!!

 

uff, ble veldig langt, men måtte få det ut....

[Anonym bruker]

Nå kjente jeg meg veldig igjen.

 

Jeg har også, som voksen, innsett at jeg på en måte ikke har hatt noen mor. Det har vært og er den største sorgen i livet mitt.

 

Min mor er iskald og kritiserende. Hun har gjennom hele livet aldri sagt noe positivt til meg - men kritisert alt jeg har gjort, inkludert utseendet mitt.

 

Jeg vet at hun har hatt det vanskelig i oppveksten, men hva som har skjedd vet jeg ikke. Hun hadde en søster som kritiserte og plaget henne, mer vet jeg ikke.

 

Jeg har også klart meg relativt bra. Har etterhvert skjønt at det er HUN det er noe galt med og ikke jeg.

 

Men vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd å få til et "forhold" med henne hele livet, men det er helt umulig. Jeg føler egentlig at jeg ikke kjenner henne.

 

Jeg har funnet ut nå at jeg tror hun har vært ulykkelig i mesteparten av livet sitt. I de siste årene har hun vært mer deppa enn noensinne.

 

For litt siden fant jeg et bilde av henne som var tatt like etter at søsteren min ble født. Min mor ser ulykkelig ut på bildet! Jeg aner ikke hvorfor.. Jeg tenker noen ganger: hvordan kan jeg være lykkelig når hun som satte meg til verden og som har opptrådt meg aldri har vært lykkelig??

 

Noen som kjenner seg igjen?