Grei 3-åring med plutselige "sinneanfall"...hvorfor??

[Anonym bruker]

Vi har en gutt på snart 3 år. Han har vært blid og snill fra han var baby, og vi har ofte fått høre hvilken fin og sosial gutt han er. Vi har god kontakt med ham og synes selv vi gjør en god jobb med barneoppdragelsen.

 

Men så er det det at han plutselig kan finne på å "streike" i visse situasjoner. Det handler oftest om situasjoner som han har gledet seg til, som å besøke en slektning han liker godt. Han kan snakke lenge om at vi skal besøke denne slektningen, og når situasjonen så endelig er der, slår han seg noen ganger helt vrang. I den alderen han er i nå, gir det seg utslag i stygge hyl og spytting - ikke så veldig sjarmerende, akkurat!!

 

Tas han ut av situasjonen, blir han fort "normal" igjen. Dermed er det ikke sannsynlig at det kan skyldes noe i kostholdet.

 

Er det normalt for små barn å få slike "anfall"? Det skjer ikke så ofte, men ofte nok til at vi bekymrer oss litt... En annen ting, er hva som er riktig reaksjon når han setter i gang. Har forsøkt "time out", men det er ikke alltid så praktisk...

 

Hører gjerne fra andre som har opplevd liknende, og som kanskje har noen gode råd å komme med....

[Anonym bruker]

Hei!

Min datter er 2 1/2 år. Hun er også en snill og sjarmerende jente. Veldig sosial. Men hun er fryktelig sta og har temperament til 1000! Da jeg dro til utlandet med henne alene fikk hun et av sine fantastisk beleilige anfall på flyplassen. De fleste lo og viste medfølelse, men det var faktisk en som spurte om hun trengte lege (!) Så du kan tenke deg at "Time out" ikke virket denne dagen.

 

Det jeg fant ut var følgende! (For jeg ble jo dritnervøs bare av å tenke på hvordan hun skulle oppføre seg under resten av oppholdet - hos slektninger som aldri hadde truffet henne før!) :

 

1: Hver morgen og også rett før vi dro på besøk så satte jeg meg ned på hennes høyde. Dermed fikk jeg øyekontakt. Jeg fortalte henne hvor glad jeg er i henne og hvor lei meg jeg ble når hun skrek. Og så spurte jeg henne om hun kunne være så snill å ikke skrike denne dagen når vi skulle dit eller dit. Ikke skrike i bilen, ikke skrike hos den eller den, og ikke skrike ved bordet. Og så være snill mot de andre barna. Dette lovte hun - de små vil veldig gjerne glede oss foreldre. Men så fikk jeg henne til å GJENTA det hun hadde lovet. Hva er det du ikke skal gjøre? - Ikke skrike. Da takket jeg henne masse og sa at jeg var veldig stolt av henne. Og vet du! Det hjalp!

 

2: En annen ting jeg også fant ut var at det var superviktig at hennes høyhet hadde fått sovet og var god og mett før vi dro. Om humøret er på topp er det lettere å holde det man har lovet, ikke sant?

 

Flyturen hjem gikk som en drøm! Ingen skriking. Hun sang derimot av full hals, men det får folk tåle! :-)

[Anonym bruker]

Takk for svaret ditt. Helt enig i at de må ha sovet nok og ikke være sultne for å være på sitt beste. :-) Vi passer på dette med sønnen vår. Skal prøve tipset med øyekontakt og få ham til å love å ikke skrike. Han kan til tider virke veldig fornuftig, for så å bli helt urimelig. Men det er vel slik det er med små barn... De går jo igjennom faser også, jeg tror det kan lønne seg å begrense aktiviteter som man vet kan føre til gnisninger, heller enn stadige "konfrontasjoner". Det har iallfall fungert tidligere... Lykke til med "hennes høyhet", hi hi!