Gå til innhold

Min veldig lange fødselshistorie


fruen♥medtojenter-des06+jan10

Anbefalte innlegg

Mandag 11. desember rundt 23.30 skrev jeg (som var i Oslo) og Geir (sambo som var i Stavanger) godnatt-meldinger til hverandre. Den siste meldingen ble sendt ca. 23.45. Ti minutter senere lå jeg fortsatt våken og da merket jeg en rar tak i magen. Men tanken om at det kunne være et rie slo meg ikke i det hele tatt. Litt senere merket jeg et nytt tak. Sendte melding til Geir ca. halv time etter den siste meldingen ble sendt for å spørre om han var våken. Ingen svar. Nei, det betyr vel at han sover tenkte jeg.

 

Det fortsatte. Flere og flere tak kom, og jeg fikk fortsatt ikke sove. Flere turer på toalettet for å prøve å få ut noe, uten at noe kom ut. Rundt 02.30 bestemte jeg meg for å ta tiden. Da var det ca. 3-4 minutter mellom hvert tak. Jeg tenkte det måtte være kynnere, for rie kunne det umulig være. Så vondt hadde jeg ikke, og så korte tak allerede. Men jeg bestemte meg for å ringe til føden. Jeg fortalte dem at jeg var en dag på overtid, og at jeg har ligget med flere tak i tre timer nå, men at jeg ikke var sikker på om det var rie siden jeg ikke hadde så vondt. De ba meg om å komme inn til sjekk. ”Lite vits”, tenkte jeg siden jeg hadde overtidstime på Ullevål samme dag kl 11. Men, men. Gikk for å vekke mamma for å si at jeg drar ned. Hun ble litt forskrekket og spurte flere, flere ganger om hun ikke skulle kjøre meg. ”Nei,nei så vondt har jeg ikke, og det er helt sikkert falsk alarm,” sa jeg. Hun tilbød seg også å spandere taxi. ”Bortkasta penger”, sa jeg og forsikret henne om at alt var greit og at jeg klarte fint å kjøre selv. Satte meg inn i bilen og kjørte av sted. Disse takene var fortsatt der, men de var ikke så vonde så det var ikke noe problem å kjøre. Mange tanker gikk rundt meg på bilturen ned til Ullevål. Da jeg kjørte forbi pasienthotellet som ligger like ved kvinneklinikken hvor jeg skulle til, så jeg flere rom som hadde lys på midt på natten. ”Babyer som skal ha mat,” tenkte jeg. ”Snart er det min tur, men det blir ikke i løpet av de neste dagene,” tenkte jeg.

 

Parkerte utenfor kvinneklinikken og gikk opp til føden B. Fikk et rom og skulle ta urinprøve og vente på en jordmor. Jaja, det tok litt tid før jordmoren endelig kom. Hun ba meg om å ligge på senga for hun skulle sjekke meg litt. Så gestikulerte hun litt og viste sånn null-tegn. ”Ja, ingen åpning altså…”, oppfattet jeg. Men hun drev jo og tok av klærne mine, ga meg en svæææær bleie med nettingstruse og sa, ”i tilfelle vannet går”. Da ble jeg totalt forvirret. Spurte henne om det var rier jeg hadde. I ettertid tenkte jeg, hvorfor spurte jeg henne om det når hun ikke hadde tatt sånn greie som måler rier engang. Uansett, svaret hennes var: ”Du er i fødsel. 2 cm åpning. Vi legger deg inn nå.” Jeg fikk en RAR følelse i kroppen. ”Er det mulig!?”, tenkte jeg. Jeg som var så sikker på at det var falsk alarm. Hadde jo ikke vonde rier. Jeg sendte fort melding til mamma, som lå våken og ventet på melding, til Geir, selv om jeg visste at han sov. Jeg skrev til Geir: ”Wow wow Det blir unge på oss i morgen, så det er best at du reiser nå.” Sendte også melding til Geirs foreldrer og søster for å be dem om å vekke Geir.

 

Jeg fikk klyster. Vel, det var ikke akkurat så veldig behagelig å få den, men det var faktisk ganske greit å få alt ut. Nå begynte også riene å bli vondere og vondere. Jordmor tok målinger på rieaktivitene og pulsen til babyen som var på vei ut 

 

Klokken var rundt halv 5-kvart på 5 og jeg hadde fortsatt ikke hørt noe fra de i Stavanger. Jeg visste at første fly gikk 06.15 så jeg begynte å bli stresset. Ba mamma om å ringe til hjemtelefonen. Etter det tok det ikke lang tid før Geir var på vei til flyplassen  I telefonen til Stavanger fra mamma sa hun at jeg allerede hadde 2-4 minutter mellom hvert rie, det videreformidlet Geirs mor til Geir når hun vekket han. Stakkars Geir, han skjønte at han aldri ville rekke det. Jeg spurte også jordmor om Geir ville rekke det. Hun sa hun selv ikke tror det. Men man vet jo aldri sa hun. For jeg hadde allerede 6 cm åpning da hun igjen sjekket meg ved 6 tiden. I mellomtiden ble jeg flyttet over til fødestuen. Smertene ble sterkere og sterkere så jeg ville ha smertestillende. Fikk prøve lystgass men etter 2-3 forsøk sa jeg stopp. Ble så dårlig og svimmel av det, og ikke faen om det hjalp heller. Krevde å få epidural, de stresset med å få anestilegen ned til meg. Riene hadde allerede blitt et helvete for meg, de var så tette også. Jeg måtte sette meg opp for at de skulle kunne sette inn epidural i ryggen. Jeg hadde jo så sinnsyke vonde rier og så skulle jeg lissom sitte! Ble så sinna at jeg til og med sparka i en stol som jeg hadde beina mine på for å støtte opp ryggen. Jordmor holdt meg hele tiden mens jeg kjempet meg gjennom riene. De brukte ca 20 minutter på kun epidural. Jeg skulle jo ha forskjellige slanger og sånt rundt meg, som dere ser på bildet til høyre.

 

Etter at epiduralen var satt inn, gikk det ca 10 minutter før jeg var i himmelen. Merket ingenting, riene var så å si borte! Jeg kunne endelig slappe av og duppe litt av. Geir var allerede i lufta på vei til Oslo. Og turen hans gikk på rekordtid. Det tar 50 minutter med fly, men de landet allerede etter 35 minutter! Han tok flytoget ned til Oslo S., der hvor han ble hentet av mammaen min, som tok med sykehusbagen (den hadde jeg nemlig ikke pakket ned ferdig og heller ikke tok med). Det var selvfølgelig morgenrush opp på vei til sykehuset, men Geir var fremme ca. 07.50. Jeg var bare glad og blid da han kom. Var i godt humør og sånt. Hadde nemlig jo ingen rier og var rett og slett i himmelen. Like før Geir kom sjekket jordmoren åpningen og det var allerede gått opp til 8 cm. Gikk nesten som et lyn dette her!!

 

Ca kl 0900 ble jeg sjekket igjen, og da var det FULL åpning! I mellomtiden var det vaktbytte og jeg fikk ny jordmor, som hadde med seg en student. Ikke spurte de meg engang!!!! Men men…

 

Anyway, da de sa at jeg hadde full åpning, gråt jeg gledestårer. For jeg skjønte at det nå ikke var lenge igjen til lillejenta vår kom. Men, jeg visste ikke hva som ventet meg nå!

 

Jeg var klar til å presse, pressriene hadde kommet. De måtte sette drypp på meg flere ganger. (Fra og med nå er det ikke mye jeg husker, alt skjedde så fort midt oppi et smertehelvete). For nå sluttet jo epidural å virke, siden jeg måtte kjenne når riene kom for å kunne presse. Presset og presset for å få hodet hennes ned. Men det tok så jævla lang tid!! Klokken gikk. De ba meg om å reise meg opp og STÅ midt under pressriene! Det var rene helvete!!! En av de verste! Jeg bare gråt og gråt og holdt rundt Geir som hjalp meg med å stå. ”Det er såååå vondt, det er såååå vondt,” sa jeg hele tiden. Selv om det var såååå sinnsykt vondt, det kan ikke beskrives med ord, fikk det i hvert fall hodet hennes mye fortere ned. Jeg var litt forsiktig med å presse først egentlig, så det gjorde at hodet kom fram, men ”rykket” tilbake. Tok så lang tid. Jordmor sa at jeg bare måtte presse. Men hvordan i helvete skulle jeg klare det når jeg i tillegg skal puste!!! Kjeftet, gråt, klagde og alt mulig. Tiden gikk og gikk. Etter hvert fikk jeg sånn bøyle på sengen som gjorde at jeg kunne holde hendene mine i dem. Det gjorde det mye lettere for meg å presse. Presset som en GAL kjerring! Jordmor og barnepleier bare fortsatte å mase om at jeg måtte presse. Faen i helvete, jeg presser jo! Men det var så vondt i tillegg til de jævla riene. Jeg kunne kjenne at hodet gikk mer ned og ned. Geir kunne til og med se det lille hodet når han stod foran meg.

 

Nå var hodet så klar til å komme ut men jeg måtte bare presse det ut. Faen det kan ikke beskrives med ord engang, smerten var så jævlig!!!! Jeg forsøkte å presse så hardt jeg klarte. Tilslutt var hele hodet ute, og jeg var tom for energi og stod over flere pressrier. Pulsen på babyen sank ned, og jeg så at jordmoren og barnepleier begynte å stresse som faen. De sa, press, press! Men jeg klarte bare ikke selv om jeg prøvde som faen. Energien var så å si helt borte. Hodet var der, jeg kunne se det, men faen i helvete, jeg fikk ikke ut resten. Jeg begynte å gråte. Geir ble helt stille. Plutselig kunne jeg kjenne at de klippet!!!!! Og jeg så at de tok ut navlestrengen. Jeg fortsatte å presse, og plutselig var ungen ute. Hun var helt blå og skrek ikke. Jeg begynte å gråte og var livredd. Så meg rundt og spurte hva skjer, hva er det som skjer???? Så at jordmor og barnepleier ristet i henne og ga henne et slags sprøyte som tok ut noe fra halsen hennes. Så kom det ut et skrik, og hun begynte å skrike. De pakket henne fort i en teppe og lå henne på brystet mitt. Og la masse tepper over henne osv. Hun lå nå på brystet mitt. Hun var så kald og blå, men begynte å få litt riktig farge over seg. Jeg holdt henne hele tiden. Hun var bare sååå nydelig, selv om hun skrek ordentlig. Foran meg drev jordmor med å ta ut rester fra meg etter at jeg presset ut morkaken som ikke var så vondt men jeg ble jo klippa så det var vel ikke så vanskelig å få den ut. Veslejenta lå på brystet mitt, og de drev med å rote der inne i meg. Jeg hadde sååå vondt fra før av, og de drev og rotet der inne. Jeg var så fly forbanna, klarte ikke å konsentrere meg om lillejenta som lå på brystet mitt og skrek når de gjorde meg så vondt.

 

Men, de fikk gjort det de skulle, og jeg ble sydd. Gullet måtte ligge hos meg en time eller noe sånt for at hun skulle bli varm, før pappaen endelig fikk holde henne. Vi var nå blitt foreldrer til en kjempenydelig jente, ja faktisk verdens nydeligste jente! Hun kom ut til verden den 12.12.06 kl 11.20. Hun ble veid etter et par timer, og da var hun 3986 gram og 51 cm lang. Hodeomkretsen var på 35 cm!

 

Selv om fødselen var jævlig tøff, er det noe vi aldri kommer til å glemme. Og resultatet ble jo en helt fantastisk jente som vi er blitt SÅÅÅ glad i!

 

PS!: Geir rakk fødselen med glans. Men hadde det ikke vært for epidural, hadde han neppe rukket det. Epiduralen gjorde at riene ble ”stoppet” på en måte, i hvert fall hos meg.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det hørtes veldig tøft ut, å måtte starte uten pappaen der og alt som skjedde underveis!

Men det er vel verdens beste premie som venter på andre siden!

 

Gratulerer så mye med jenta deres!! : )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oioioi......

Gratulerer med jenta deres=)

Tøff fødsel det der, men det var godt samboeren din rakk det da!!!!!

 

kos deres masse med nurket deres!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det var en lang fødselshistorie, men godt å få et skikkelig innblikk i hvordan det kan gå. Gratulerer med desemberjenta :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...