Jeg kvier meg så mye at jeg har vondt i magen.

[Anonym bruker]

Det er vår tur med barna i år, de kommer i morgen og skal være i over en uke. Farmor og farfar har reist bort. Det blir så intenst når de er her i jula, og det er ingen måte å spre oppmerksomheten. Jeg vet min kjære gleder seg. Jeg kvier meg så mye at jeg er kvalm.

Vanligvis pleier vi å spre ting litt når de er her, litt på besteforeldre, litt på alenetid med pappa, og litt med at jeg holder meg opptatt med mitt.

I ferier pleier jeg og fellesbarnet å reise på tur selv for deler av tiden. Men det går ikke nå når det er jul. De fleste venner har enten nok med sitt, eller bor for langt unna.

Vi prøvde lenge å vel, men til slutt gav jeg opp. De vil bare ikke akseptere oss, og de er temmelig ufin mot oss, mest mot meg. Jeg har aldri vært ufin tilbake. Jeg føler min mann kunne ha støttet meg mer, men det spiller vel egentlig ikke så stor rolle, for de bryr seg katten i hva han sier så uansett.

Jeg trodde at julen handlet om ro og fred, og fordragelighet, men her er det om hvor mye en kan tyne oss for, og om hvor ubehagelig en kan gjøre det for oss.

Jeg orker snart ikke mer, og det har ikke engang begynt.

[Anonym bruker]

la oss få høre hvordan det går:)

 

føler med deg:)

 

håper du kommer deg litt ut likevel, så blir det ikke like intenst.

[ana baroma]

Hm, unger som ikke greier å oppføre seg, og som asboterer sånn som jeg tror disse gjør - trenger å få si hva og hvordan de føler de ting, hvorfor de er som de er. Først da kan man vel ta tak i problemene?

Det er uholdbart å gå rundt å grue seg til jul pga noen barn! Det må være forferdelig.

 

Og klart det spiller noen rolle om mannen din støtter deg. For det skal han inne rimeighetens grenser. Kan jo ikke bli noen hyggelig jul dersom de går rundt og er ufine mot deg, og oppfører seg bedritent!

 

Nei, få far til å ta de for seg, og si at de må fortelle hva det er som gjør at de er sånn, og at det er ting det går an å gjøre noe med. det kan kanskje juledagene brukes til også? Litt alvorsprat?

 

Håper uansett at du får en bedre jul enn forventet!

 

God Jul og klem fra

[Anonym bruker]

Vel hva kan han gjøre, han snakker til dem og med dem. Men de vil ikke, og de har ingen interesse av meg.

De spør han om alt mulig, tiltross for at jeg er til stede, spør de han om hvordan jeg hadde laget noen julekaker, jeg svarer, og de kommer med et lite nikk.

De spør han etter teipen og julebåndet, han vet vel ikke hvor det er, så jeg svarer, han går og finner, og de takker han. Akkurat som om jeg ikke skulle vært her.

Dette er den milde formen, ofte når jeg svarer, får jeg slengt i meg, snakket ikke til deg, snakket til pappa.

Da tar han dem jo selvsagt kraftig.

Dette med mer still utfrysning har han også snakket med dem om, men de sier rett ut at de vil ikke forholde seg til meg, og det er helt på is.

De kommer da til meg også om de har noe å vinne på det, men sånn i samtlet forsamling, kunne jeg like godt ikke vært der. Det uine får jo mer konsekvenser.

 

Hva kan vi gjøre da, kutte samvær helt? Han kan jo ikke gå å mase om dette hvert bidige minutt. Det er bare så trist. Jeg blir så lei meg.

 

Det kommer jo selfølgelig av at eks dama er så bitter og vil ha han tilbake, eller at hun forteller dem at han forlot henne for meg. Tiltross for at det ikke er sant, fordi om det kan virke sånn. De hadde problemer lenge før han møtte meg.

[SusieQ]

Jeg føler med deg!!

 

Jeg lurer litt på om ikke pappaen er nødt til å ta noen skikkelige alvorsord med disse barna. Prøve å forstå deres side av saken og prate ut om det, men også sette hardt mot hardt og forklare dem at sånn kan dere ikke ha det. For sånn kan dere virkelig ikke ha det! Du og mannen din må sette dere ned på forhånd og prate om hva dere vil ha ut av en slik prat og hvilke eventuelle konsekvenser barnas oppførsel skal få. Hva syns fellesbarna om særbarna behandler deg sånn. Tenk deg hvilke konsekvenser det kan få når de kommer i puberteten og har på en måte fått vite siden de var små at mamma ikke betyr så mye. Hun kan man egentlig bare overse. Det er kjempeviktig at faren viser at (ste)mor skal respekteres. Og det gjelder også sånne småting som å takke for ting. Det har med respekt å gjøre.

 

Dette er bare mine tanker om saken. Vet godt at det er myyye lettere å sitte her og gi råd enn å faktisk prøve å gjennomføre dem i virkeligheten. Det viktigste er at du og mannen din prater sammen og er enige om hva som er målet og hva dere vil prøve for å komme dit.

[Anonym bruker]

I ettermiddag gikk vi tur rundt boligfeltet, jeg orket ikke sitte inne lenger. Vel da ble det bestemt at alle skulle gå, men det var det jo ingen som var intressert i, så det ble under tvang, så ble ting enda mer intenst.

Jeg gikk alene med en barnevogn, ingen snakket til meg og jeg snakket ikke til noen heller. Min yngste stedatter kom bak og myste nedpå fellesbarnet i mørket, og ropte frem til faren som gikk 10-15 meter lenger fremme: - har x sovnet? Når sovnet h*n da?

 

Min mann prøver, samme stedatter hadde et rødt merke på leggen, som var litt ømt å ta på, vet ikke hva det var, hun beklaget seg, han spurte meg, hva jeg trodde det kunne være, og hva som muligens kunne hjelpe å ha på. Hun var ikke intressert i noe av det jeg sa.

Bare avbrøt med jammen pappa det gjør vondt når en tar på!

 

Hun er ikke den eneste som holder på slik. Jeg har trukket meg mye tilbake til soverommet, sovet mens vår lille engel sov, så nå er jeg lys våken, og vi har lekt litt der inne, ryddet i sengetøyskapet og lagt på nytt sengesett, fikke ikke gjort det før, men klarte å bruke en time og litt mer.

 

Det er mer og mer slik stille utfrysning som blir brukt mer enn ren og skjær ufinhet.

 

Det var litt problemer med noen av julegavene i dag, et var noe nedlastning av noen filer til en ipod, og det andre var med montering av en stor ting. Jeg kunne fint ha fikset det med ipoden, men den som ventet på montering av sin presang måtte vente, for det var helt klart at det kun var pappan som skulle hjelpe.

Jeg prøvde å tilby meg, men det var helt klart ikke ønsket.

 

Jeg klarer ikke hevde meg som fullverdig familiemedlem som skal bli hørt på lik linje med andre, som skal bli inludert på samme måte som alle andre.

Det med å inkludere stebarna har for oss aldri vært et tema, de er trygge på sin far (det er jo bra), og de er helt klare på at de har nok meg sitt, og ingen interesse av oss. Ingen andre som opplever denne problematikken? Noen som kan komme med løsningsforslag.

 

Vi har prøvd så mye, alene tid med meg, da snakker de høyt om hvor synd det er på den, og de er kun med fordi vi skal gjøre A eller B, alltid noe litt fristende.

Forståelse og forsikrelse om at deres plass alltid er trygg, far vil alltid elske dem fordi om jeg og fellesbarnet er der, vi har prøvd kjefting og straff for ufinhet og frekkheter.

Korrigerer adferden fortløpende. Jeg synest at min mann burde slå ned på mer, men han er da flink også. Flinkere når det gjelder fellesbarnet, enn når det gjelder meg.

 

Vel på tredjedag tror jeg jeg skal å handle, får trave rundt kjøpesenteret og bytte julepakker og kikke på salget, da blir det enda en dag mindre.

[ana baroma]

Vet du hva? Dette hadde jeg faktisk ikke tolerert! Dersom barna ikke kan oppføre seg, så hadde jeg bedt dem om å gå på rommet sitt, det er ikke du som skal trekke deg tilbake på soverommet pga noen drittunger som er ute etter å fryse deg ut.

Jeg hadde gitt dem et ultimatum, enten oppføre seg, eller gå til familieterapi og fortelle der hvordan og hvorfor de oppfører seg sånn. Evt hadde jeg bedt far ta samværet et annet sted, for det må være uholdbart!!

Disse ungene kan ende opp som ondskapsfulle mennesker som blir en belastning for samfunnet, kolleger, venner osv.

Snakk med far og kom i gang med noen tiltak, og dere må faktisk gjøre det bnegge to! Ellers er det ikke noen vits:(

Føler veldig med deg, og er veldig glad for at tingene ikke er sånn her.

[Anonym bruker]

Her er jeg enig med Bassa (he, he - har vært en del uenig med Bassa tidligere:).

 

Dette er uholdbart for deg, og uholdbart for fellesbarnet, og trolig også uholdbart for din mann. Barna kan jo ikke ha særlig respekt for han heller...

 

Dere trenger nok hjelp utenfra, og synes dere må ofre tid og krefter på å få ryddet opp i dette. Prøv med det gode først, fam.vernkontoret - trekke inn barna i samtalen, evt trekke inn barnas mor. Retter det seg ikke, får samværet foregå et annet sted enn i deres hjem!

 

Dette er for vbiktig til at du kan sitte på gjerdet og vente til det går over.

Velger å tro at din mann har full forståelse for at du ikke orker å fortsette under slike forhold som du beskriver.

[Gjest Antarctica]

Jeg har skikkelig vondt av deg.

 

Men det er mannen din som bør sette standard her. Han bør si: "Ikke spør meg, spør henne", eller "Hørte du ikke hva x sa?" hver gang, og jeg mener hver eneste, gang de ignorerer deg eller snakker forbi deg, eller prøver å stille han et spørsmål som er naturlig å stille til deg.

Han bør ALDRI godta det, han bør gi dem en hestekur til de er avvent med dette.

Nå høres jeg streng ut, men DU skal ikke grue deg til å feire jul i ditt eget hus, eller føle deg som gjest hos deg selv, eller enda verre, føle at du må reise bort!! Huff, huff. (Tror du forresten HAN hadde reist bort og feiret jul hos venner, for at du skulle kunne være vertskap for noen mennesker som behandlet han så dårlig at det var umulig å være i samme rom som dem?)

[Anonym bruker]

Barna beskytter sin mor, fordi hun ikke liker deg. Da kan ikke de heller like deg, det ville være å svike mamman sin.

Så problemet her er egentlig ikke barna, men biomor. Og situasjonen blir ikke bedre før biomor aksepterer deg, og gir barna "lov" til å like deg.

Det kan godt hende de egentlig synes du er helt ok, men det har de egentlig ikke "lov" til å synes fordi mamman blir sint eller lei seg om de viser det hjemme. Og barn er utrolig lojale til sine foreldre, og dersom mamma viser på noen som helst slags måte at du er misslikt av henne, vil de følge henne slavisk til de er gamle nok til å la være, eller det har gått lang nok tid for dem til å la dem kose seg sammen med deg.

 

Selvfølgelig er dette helt uholdbart, hele situasjonen er uholdbar for alle involverte.

 

Men her nytter det ikke å tvinge barna til å gå¨imot sin mor, ei heller at samvær kuttes. På den måten vil jo barna tro at mamma hadde rett, at du tar pappan fra dem, og da blir det vanskelig å rette opp.

 

På mange måter er dere i biomor sin vold i denne saken. Er hun moden nok så må man (ev med hjelp fra familieværnkontor el liknende) prøve å få henne til å forstå at hun har lagt alt for mye på sine barn med det at de skal gå rundt med hennes følelser for deg i seg. Det er urimelig, og voksne mennesker som har et valg ville aldri gått med på slikt.

Hun frarøver barna sine å ha det hyggelig når de er hos dere, og det er ikke det hun egentlig vil tror jeg. Men det blir slik fordi hun ikke tenker konsekvensen av det hun pålegger barna, nemlig sine følelser.

 

Mamma og pappa må rydde opp, det skylder de sine barn.

Og alle foreldre vil jo egentlig at barna deres skal ha det fint og godt bestandig, men det er ikke alltid at foreldre er voksne nok til å la dem ha det når det ikke er på deres premisser.

 

Så her er det for deg å ha tålmodighet i situasjonen, se at problemet egentlig ikke er barna - det kan gjøre det litt lettere å takle oppførselen på, og så må du si til pappa at han må ta en lang prat med mamma - om hvordan barna kan få ha et så lett og fint liv som mulig.

De som egentlig blir straffet og berøvet her er jo barna, som ikke føler at de kan ha det hyggelig hos dere -for da svikter de mamma.

Ikke noe som gjør mer vondt i et barnehjerte enn det. Og det kan godt mamma få høre, mulig hun ikke har tenkt på det på den måten.....

 

 

 

 

[Gjest Antarctica]

Ja, slik skapes emosjonelle gisler!