Bedre sent enn aldri: min fødselshistorie! NB: ganske langt :-)

[novemberbaby nr 2 på vei :)]

Det startet tirsdag 28.11 ca kl 16.30-17.00. Sambo sluttet tidlig på jobb og vi ligger på sofaen og sløver foran tv. Ikke begynt å lage middag enda. Jeg kjenner plutselig noe som renner utav meg og går på do for å sjekke. Truseinnlegget er grønt! Hm, er det vannet tro, eller kan det være no slimpropp-greier!? Ringer føden på Bærum og de ber meg komme. Jeg var ikke stresset, ingen tegn på rier, men jeg var kanskje ikke helt med i hodet, for bagen var ikke pakket (hehe, jeg er treig, og hadde ikke trodd noe skulle skje før om lenge :-)) og jeg slang oppi noen småting i den tro at jeg ble sendt hjem i påvente av rier. Hehe, det skjer jo ikke ved misfarget fostervann, men det tenkte jeg ikke på der og da! Tok meg tid til en dusj, det fortsatte å renne litt og litt så det var ingen tvil om at det var fostervann. Vi kjørte innom svigerfar på veien og leverte bikkja så vi skulle slippe å tenke på at hun skulle sitte i bilen og vente så lenge.

 

Da vi kom til sykehuset ble det tatt fosterovervåkning, alt så fint ut og jeg ble lagt inn. De vurderte å gi meg en modningspille, men fant ut at de skulle avvente litt og se an om ting startet av seg selv fordi det var det beste ettersom fostervannet var misfarget. Fikk vite at jeg uansett ble satt i gang dagen etter hvis ikke noe hadde skjedd. Ettersom jeg og sambo lå og sløvet på sofaen og ikke hadde laget middag enda da vannet gikk, dro han hjem og spiste og hentet noen flere klær etc til meg. Jeg fikk noen tørre fiskekaker til middag, hehe. Ble lagt på et ”venterom” og ingen andre var der, så samboer fikk sove der på natten, det var veldig fint. Begynte å få vondt i magen utpå kvelden, og begynte å fly på do med jevne mellomrom. Var usikker på om det var begynnende rier eller mageknip, men ved midnatt var vondten tatt seg skikkelig opp, riene var godt i gang. Innen den tid var samboer tilbake og vi hadde sett CSI og slappet av. Vi la oss etter hvert, samboer sov så godt så godt, han snorket til og med! Husker at jeg ble litt irritert over at han kunne ligge der og sove og kose seg mens jeg hadde så vondt. Men han trengte jo søvnen så jeg ville ikke vekke han. Men jeg lå der og kløp han hver gang jeg fikk en ri – det var vondt! Han våknet ikke før en negl skrapet han, hehe...! Jeg hadde ikke pauser imellom riene, det var mer eller mindre vondt hele tiden. Hadde to smertefrie pauser totalt, husker det godt fordi det var så godt. Jordmor var innom med overvåkning et par ganger i løpet av natten – alt så fremdeles fint ut heldigvis :-)

 

Riene ble vondere og vondere utover natten, jeg spurte om noe smertestillende, ville gjerne ha epidural for dette var ikke godt. Jeg hadde jo hørt om denne latensfasen, som var den første passive fasen der man har vondt men ingenting skjer. Og dette kunne vare i 12-14 timer! Jeg skjønte virkelig ikke hvordan noen orket å gå slik uten epidural eller annen bedøvelse så lenge. Jeg begynte å lure på hvor lav smerteterskel jeg egentlig hadde, hehe. Jordmor ba meg vente litt og se an. Klokken 05.30 skulle hun sjekke om det hadde skjedd noe, for å kanskje gi meg litt motivasjon som hun sa. Hun utbryter: ”Her har det jo skjedd masse! Det er 5-6 cm åpning her.” Hun skulle sjekke om ikke jeg kunne få en fødestue, det fikk jeg, så vi flyttet over dit etterhvert. Måtte gå fra den ene enden av gangen til den andre, og jeg hadde såklart glemt å be samboer ta med morgenkåpa, men jeg tuslet nedover gangen mellom to rier i nettingtruse og kjortel - selv om det satt et par på gangen der, hehe. Det dreit jeg i. Inne på fødestua sjekket de åpning en gang til, fremdeles 5-6 cm. De festet fosterovervåkning til hodet på babyen for å følge med. Skikkelig rart at det går an, de skrur inn en ledning i huden på hodet, det fungerer bedre enn å måle hjerteslag utenpå magen. Jeg får vite at det er vanlig at det stopper opp, og at jeg kunne få epidural når som helst hvis jeg vil. Bestemte meg for å prøve lystgass i første omgang, selv om det var veldig vondt.. Ble svimmel de to første riene, så pustet jeg vanlig, men merket ingen effekt, muligens tok det litt av toppen av smerten, men det var ikke merkbart for meg der og da. Eneste positive var at jeg prøvde å konsentrere meg om pustingen, å puste normalt, selv om det ikke var lett så ga det noe å fokusere på. Sambo ville teste lystgassen han og, men det ble ikkeno av...

 

Jordmor går ut av rommet for å ordne noe men ber oss ringe på hvis det er noe. Samboer sitter der og holder meg i hånda, jeg klemmer til hver gang jeg får en ri. HDe kommer tett, og fremdeles ikke smertefritt imellom. Han er imponert over hvor sterk jeg plutselig er i hånda! Blir alltid "mobbet" fordi jeg er så svak, hehe.

Han følger med på skjermen som viser rieaktiviteten og fosterlyden. Han sa at riekurven forsvant da den var på topp, at den iallfall var over 100. Plutselig kjenner jeg at kroppen krøker seg da jeg får neste ri. Magen trekker seg sammen uten at jeg gjør noenting! Og jeg lager en merkelig slags brølelyd jeg ikke har kontroll over. Hva skjer?! Jeg koblet ikke at det var pressriene som var i gang, jeg trodde det bare var fordi det var så sterke rier. Hadde et par slike rier før jeg sa til samboer at ”dette går ikke! Jeg må ha epidural, dette klarer jeg ikke”. En ri til og jeg utbryter: ”Hent jordmor!!” Hun kommer inn og ser jeg ligger der og presser midt i neste ri, hun sier ”du må ikke presse!”, og jeg svarer at jeg ikke presser. ”Jo, det gjør du”. ”Nei, jeg gjør ikke det!” I ettertid var dette litt komisk, for det var jo jeg som presset tydeligvis, men jeg følte det som om kroppen gjorde det helt av seg selv. Jordmor sjekker åpning igjen, og da får hun jaggu fart på seg, for det er full åpning! Hun sier at det likevel kan ta en time før han er ute..”eller 10 minutter…eller 5!” Jeg skjønner at dette går fort, iallfall da hun sier: ”Vent til jeg får på meg hanskene da!” Hun pakker opp utstyret i full fart, de rekker ikke skru opp beinholderne engang, så jeg må holde beina selv og støtte føttene i siden på jordmor og samboer. Jeg presser når jeg skal og slapper av (eh, hehe, husker jeg kommenterte at det var vondt da han sto der med hodet halvveis ute mellom riene) og puster når jeg skal slik jeg får beskjed om. Det virker som det går kjempefint med tanke på rifter, jordmor sier det går så bra og hun støtter opp så det ikke skal revne. Plutselig er han ute, han er ganske blå og har svelget fostervann, men han skriker og er frisk og rask og pappaen klipper navlestrengen. Klokken er 07.17 den 29.11. Han er 4110 g, nøyaktig 50 cm lang og 35 cm i hodeomkrets. Hodet så for øvrig ganske snodig ut, de fikk ikke løsnet den fosterovervåknings-ledningen først, den satt fast, så han så litt rar ut der han lå med ledninger hengende ut av hodet stakkars! Og hodet var ganske klemt. Men han var så god og varm der han lå på brystet mitt, det var en merkelig følelse. Plutselig var han der! Helt utrolig rart :-)

 

Jeg er litt groggy og sliten etter å ha vært våken med vonde rier hele natten, og ikke minst født uten smertestillende (litt stolt!) så jeg er nok litt utenfor meg selv. Morkaka skal ut, og den kommer, men jeg skjønner at det er noe som ikke stemmer, de klemmer meg på magen og hver gang kjenner jeg at det renner utav meg. Det var blod, noe sto og blødde og de skjønte ikke hva. Jordmor mente det kunne være en hinnerest som hun klarte å få ut, men det stopper ikke. To leger kommer inn, og flere jordmødre. Alle klemmer meg på magen for å kjenne på livmoren, den kjennes fin ut så de skjønner ikke hvor alt blodet kommer fra. Har fått en liten rift så legen begynner å sy med en gang, får bedøvelsessprøyte, ikke så veldig behagelig å bli stukket og sydd der nede akkurat da men jeg enset vel ikke så mye av det. De finner tilslutt ut at jeg har fått en innvendig rift som må sys ordentlig, så jeg må på operasjonsstua og legges i narkose! Også jeg som trodde alt gikk så fint.. Samboer og lillemann må bli igjen mens jeg blir trillet ut. Våkner på postoperativen og er skikkelig groggy. Får vite at jeg har mistet 2 liter blod, de har sydd masse for riften gikk ganske langt opp/inn, og det kjennes ganske oppharvet der nede, hehe. Jeg får to poser blod siden jeg har mistet så mye, jeg får morfin og diverse annet smertestillende. Blir liggende der i mange timer, får besøk av babyen min og den stolte pappa, men etter en liten stund må de gå ut igjen fordi det kommer en jente/dame inn som ikke tåler å høre barnegråt. Hun ligger og gråter, vet ikke hva som har skjedd, men kan bare tenke meg til det…uff. Tross alt er og var jeg veldig heldig – legen som sydde meg sa jeg hadde fått en ”stjernesmell” - svimmel og blodfattig var jeg, men hadde fått en nydelig sønn! På ettermiddagen ble jeg trillet opp på barsel, der satt pappa med lillegutt og visste ikke helt hva han gjorde hehe! Hadde fått tomannsrom og det var en annen dame der, han hadde sittet og pratet med henne. Tror han følte seg litt lost da, aldri holdt en nyfødt baby før ;-)

 

Jordmor, som for øvrig gjorde en kjempejobb, kommer senere på besøk på barsel. Hun forteller at lillemann bokstavelig talt stupte ut i verden – han hadde hendene foran ansiktet formet slik som når man stuper. Ikke så lett å forklare, hehe. Men de 35 i hodeomkrets ble litt mer kan du si. Kanskje ikke så rart jeg revnet ;-)

 

Nå har vi vært hjemme i to uker, og det blir lite søvn men det går. Pappan er tilbake på jobb så jeg tar han på nettene, noe som ikke akkurat fører til uthvilthet, men det er en del av pakka :-) Han har luftsmerter iblant og da skriker han bra stakkars, men det er heldigvis ikke skikkelig kolikk. Ammingen er en historie for seg, men det går ikke spesielt bra, så han får pumpet morsmelk og morsmelktillegg på flaske. Veldig sulten ung mann ved navn Magnus som ikke helt har skjønt hvordan man suger pupp dessverre...! Men vi får se hvordan det går. Jeg hadde ikke engang tenkt på at det med amming kunne bli et problem, det falt meg liksom ikke inn at det ikke skulle gå bra. Men det gjør ikke alltid det, så greit å være forberedt på det. Utrolig slitsomt på barsel med alle pleierne som skulle hjelpe og vise meg uten at det hjalp noe. Og alle har ulik mening om hva som er bra og ikke. Frustrerende! Ble jo helt deppa til slutt og ville bare hjem. Var der i 6 dager (også pga blodtapet) og det var mer enn nok. Deilig å være hjemme, dere som ennå har til gode å føde kan glede dere! :-) Og det gikk kjempefint med vovsen og babyen, hun er så snill med han :-)

 

klem fra meg

 

[*Lucia*]

Takk for at du tok deg tid til å skrive hele historien! :-)

 

Kos dere hjemme i jula

[Praelia]

Takk for fødselshistorien. Bra at du føler deg bedre nå, var ikke lite blod du mistet heller!

Kos deg masse med magnus og familien, og ha en fin jul=)

[hønepøne;-)]

Det var en lang og fin historie. Godt det endte så bra!

 

Gratulerer med lille Magnus. Håper du kommer deg fort etter blodtapet.

 

Klem

[novemberbaby nr 2 på vei :)]

Ble kanskje litt vel detaljert og lang historie, men det er bare typisk meg :-)

 

Bra det gikk bra ja, takk takk alle sammen. God jul til dere også, kos dere masse og lykke til!

 

 

[åsså jeg da :=)]

kjente jeg var helt med når jeg leste! spennende fødselshistorie med en kjempefin slutt da;)

 

ha ei kjempefin jul, gratulerer og kos deg så masse med lille magnus;)

[novemberbaby nr 2 på vei :)]

Kom på noe som jeg glemte å skrive i historien. Jeg hadde sett for meg å føde stående på kne i senga, med en saccosekk foran meg, de sa på svangerskapskurset at det var en veldig fin stilling med tanke på rifter og revning. Men pressriene kom så plutselig at jeg bare ble liggende på rygg. Skulle prøve og snu meg, men da jeg skulle sette meg opp mellom to pressveer så kjente jeg hodet så utrolig godt, at jeg hadde ikke sjans til å snu meg! Så jeg ble liggende slik på rygg.

 

Pressveene begynte ca kl 07, og 17 min senere var han ute. Så det gikk fort :-)

 

GOD JUL alle sammen!

[mamman til nyttårsbarn]

For en flott historie! Kjempefint at du skrev så detaljert og tok deg tid til det!

[Kristannaa]

Takk for at du skrev en så lang historie! Godt alt gikk bra:)

Kos dere masse i julen =)

[Lystpåentiljeg]

Fint at du delte fødselshistorien din med oss. Hørtes ut som en tøff start, med operasjon, blodtap, amming etc - men vi trenger å høre alle historier. Gratulerer med lille Magnus

[Hermelina]

Takk for at du skriver så langt og flott, at du husker alt!! : )

Hørtes jo litt dramatisk ut med alt, men tenker mye er glemt når du holder lillegutten i armene!! : )

 

Gratulerer så mye!

[novemberbaby nr 2 på vei :)]

Hehe, grunnen til at jeg husker alt er vel at det gikk ganske fort, tok jo bare ca 14 timer fra start til slutt ;-) Glad for at det ikke tok lenger tid. Hadde sett for meg noen lange timer..

Det høres kanskje dramatisk ut, men faktum er at jeg ikke oppfattet det så veldig dramatisk. Skjønte jo at noe var galt men. Var jo ganske groggy, ble vel ikke bedre av alt blodet som forsvant, men det var først etterpå jeg fikk vite hvor mye blod jeg hadde mistet. Det er ikke en opplevelse som har satt seg - kan ikke garantere at jeg ikke får en reaksjon senere, men føles ikke sånn nå. Ble jo godt tatt vare på.

Faktisk syns jeg oppholdet på barsel var mer opprivende! Hehe. Det ammestyret og maset konstant når man er likblek, svimmel og trøtt er ikke noe å anbefale. Ble jo helt på felgen etter noen dager, ikke moro. Var der i 6 dager, da bare måtte jeg hjem. Har hørt flere som sier samme om barselopphold, så jeg er vel ikke alene om å ikke trives og synes det er slitsomt...

[AMINE]

GRATULERER!!!! Kos dere kjempemye med den lille!!!

Ha ei riktig god jul!!!