når jeg endelig møter en super fyr......

[lille oss]

jeg har møtt en flott mann!han har vært tolmodig med meg hele veien når jeg trengte tid for å finn ut om jeg klarte å ha en kjæreste uten at det skulle gå utover tiden med jenta mi, og hvordan jeg skulle gjøre det med dem to sammen.. om jeg turrde ta sjangsen på at vi begge to kunne bli såret igjen...

så, endelig fikk jeg fingern ut og fant ut at jeg bare måtte hoppe i det og ta ting som de kom, hvis ikke kom jeg til å angre alltid..

nå har vi vært sammen i nesten 2 mndr, og jeg synes det fungerer veldig bra=) men... de to siste ukene har jeg bare vært potte sur og bjeffet til alt han har sagt til meg ol... tilslutt ble han lei i går, og dro hjem..jeg har nå sittet å tenkt mye siden i går, og kommet fram til hvorfor jeg har vært så sur..

han vil hjelpe til hele tiden, og ønsker så sterkt å være en del av vårt liv, men jeg klarer ikke slippe han inn.har ikke fortalt noen nesten i familien min om han fordi jeg vil ta det hele med ro,og alle i familien hans maser om å få møte meg, vennen hans også, men jeg vil ikke..jeg tør rett og slett ikke.. hva er galt med meg?

han vet jeg er redd for å bli såret igjen, men vi har vel ikke snakket så veldig mye om mine "fobier", og han har ingen barn fra før og vet ikke halvparten av hva som har skjedd mellom meg og barnefaren (han har stevnet meg for retten for omsorgen), så jeg kan ikke tro at han forstår hvorredd jeg er for å havne i samme gjørma igjen.. og når jeg ikke får det ut, ender det opp med at jeg blir sint og sur... det er mange andre ting som virker inn selvsagt, rettsaken gjør meg utslitt og jeg vil bare grine hele tiden...

hvordan taklet dere det når dere fikk kjøreste igjen?hvordan skal jeg klare å omstille meg til at det faktisk ikke bare er meg og jenta mi lengre, men en mann som gjerne vil være der for oss å hjelpe oss... jeg er redd for å bli "avhengig" av han og hjelpen hans, også drar han...

 

dette ble visst litt langt, men måtte bare få det ut...

[lab79]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen!!! Er visst noe som heter brent barn skyr ilden!!

 

Det jeg forsøker å gjøre er å fortelle han jeg er sammen med hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Være 100% ærlig iforhold til alt som har hendt tidligere og hva jeg tenker nå. Han har vært kjempetålmodig med meg, og etter maange lange prater og mye tid sammen så begynner ting å løsne. (har vært sammen i 4 mnd nå, og de 2-3 første var ILLE, men siste 3 ukene har vært fantastiske!!). Og skulle ting ryke så har jeg klart meg alene tidligere, og vil klare det helt fint igjen!!

 

Ville ikke treffe familien hans, vennene hans eller inkludere ham i mitt liv utover akkurat megselv. Men noen ganger må man være villig til å ta en sjanse for å kunne få det bedre enn man hadde det i utgangspunktet.

 

 

[Anonym bruker]

Du må velge å stole på han, ikke alle er dritsekker heller. tenk på hva du kansje kan gå glipp av, tror du etterhvert vil skremme han bort. Alle har vi blitt såret en gang eller flere men man må våge å ta skritte selv om man hvet man kan bli såra. for meg virker det ikke som en som vil stikke, men faktisk er utrolig gla i deg siden han vil att du skal møte venner og familien. Nei våg å tørre å prøve.

 

[lille oss]

åh, så godt å høre at jeg ikke er den eneste som har følt det sånn..

jeg vet at ikke alle mannfolk er drittsekker, men etter mine erfaringer kan man aldri virkelig kjenne en person..

ja, han er veldig tolmodig med meg, og gir meg tid til å være alene hvis jeg føler det blir for mye..han vet jo at jeg har vært helt alene i 2 år,så det er jo en omstilling for meg at jeg ikke er alene hver kveld lengre..

han sier at jeg bare må si ifra når jeg vil han skal komme hit igjen,og at jeg bare må ta den tiden jeg trenger, men hvor lenge kan han virkeli mene det? hvor lang tid vil jeg bruke på å slå meg til ro med at jeg ikke er alene om alt lengre?jeg lar han ikke gjøre noe her hjemme hos oss.. ikke handle,lage middag til oss,hvolpe meg med husarbeid eller noe.. å det er jo egentlig helt idiotisk!hvorfor klarer jeg ikke å bare slippe ned muren min og la han være en del av livet mitt?

jeg får prøve å være litt mer åpen, og bare godta at jeg ikke kan kontrollere alt lengre..

[Anonym bruker]

Til anonym: det er riktig at man må tørre å slippe noen inn, men nå er det faktisk ikke bare oss selv som blir såret dersom et forhold ikke skulle fungere, og mannen viser seg å være en idiot. Barnet vårt kan også bli skadelidende, og DET er skummelt det!! Så jeg mener det er lov å være skeptisk!

 

Hva med å prøve å la han gjøre små ting for deg? F. eks. være litt med barnet ditt mens du springer på butikken i 10 minutter? Jeg holdt igjen til jeg så at gutten min knyttet seg veldig til ham. Fant da ut at kjæresten min faktisk ville såre oss begge uansett om jeg åpnet opp for ham eller ikke, for følelsene var der jo... Nå sitter gutten min og gråter på fanget mitt for å få komme bort til kjæresten min, og det er deilig å se at barnet mitt er glad i flere enn meg!! (Pappaen har aldri sett ham av eget valg...)

[lille oss]

åj... jeg tror jeg fortsatt er langt unna å klare å la dem være alene... jeg får ikke til å dra på butikken etter hun har lagt seg engang...jeg har litogmed problemer med å la han hjelpe meg med ryddingen og vaskingen..akkurat på det området begynner jeg å slappe litt mer av,men jeg har gjort alt på egenhånd i 2 år nå- og var ikke forberedt på å skulle dele noe av ansvaret for noenting med noen andre enda...kom litt brått på nesten... selv om han "gikk på beite" i nesten 5 mndr før jeg klarte å slå meg tilro med å få kjæreste,...