Alltid en fremmed....

[Kaotiskliv]

Jeg er samboer med en som har 4 barn fra før. Da jeg ble kjent med han, hadde han sine to eldste døtre boende hos seg, de var da 12 og 14 år.

Pr i dag har disse to flyttet ut og vi har nå hans datter på 14 år boende hos oss. Sønnen på 10 kommer annenhver helg.

 

Jeg og samboer har bodd sammen i 6 år og vi har en sønn på 2 1/2 sammen. I alle disse årene har det vært en kamp ang. hans barn. Moren deres har vært ganske ustabil når det gjelder å bli boende på et sted, så det har vært mye flytting for de minste ungene.

 

Det jeg vil fram til, er at eg føler meg fremdeles litt fremmed i dette livet sammen med samboer og hans barn. De har alltid kunnet komme til meg når de trengte å snakke med noen, der ikke foreldrene strakk til. Så jeg føler bare jeg er god nok når de trenger meg til noe, f.eks. kjøpe bind eller laste ned fra nettet for dem. Ellers blir jeg glemt liksom. Jeg føler liksom jeg ikke kjenner datteren hans som bor hos oss nå. Det er en forferdelig forandring som skjer når barna kommer i puberteten. Merker det bare på 1 måned. Hun var lettere å snakke med før hun ble tenåring. Nå er det slik at hun av til ignorerer meg og bare går til faren. Men så sender hun melding til meg når det er noe hun trenger som jeg må kjøpe. Faren får andre meldinger. Det er akkurat som hun vil at jeg skal holde meg på sidelinjen stortsett. Jeg bor med faren i hans hus og

da har jeg liksom ingen rett til noe. Hun tror at faren eier alt og kjøper alt. Til og med halvbroren virker fremmed for henne.

 

Mora og de yngste ungene bodde i Danmark i nesten 2 år. Da var det godt for de to eldste å ha meg som en "ekstramor". Nå er mora flyttet tilbake med ungene til Norge. Da blir jeg nesten oversett.

 

Faren beskytter barna til det utrolige. De skal "bleies" med og ikke gjøre noe selv. De skal stortsett få lov til å gjøre akkurat som de vil.

Jeg forlanger at jenta skal vaske sine egne klær selv, og holde orden på badet hun bruker. Jeg mener at faren skal gi beskjed om dette. Men det blir til at jeg gir beskjed til han, for han glemmer det, slik at han gir beskjed til henne.

 

Det er et kompleks liv. Jeg misunner de som er gifte med menn som ikke har vært gift før eller har barn fra før.

 

Er bare litt oppgitt nå. Er sliten etter alt rotet, intrigene og faenskapet som har vært.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

[Gjest]

tror jenter kan være grusomme i tenårene om du er mor eller stemor. hormonene spruter. prøv å ta en prat med henne og fortell litt av det du føler og spør henne direkte hvordan hun opplever det.

 

lykke til.

[Anonym bruker]

ikke la dette gå slik inn på deg, puberteten er en omveltning for alle. hvis hun har eget rom og eget bad, skal du bare prøve å overse at det er rotete. dette går seg til med tiden. gled deg over det som tross alt er godt:)

[Anonym bruker]

jeg har bodd sammen med far i 6 år

jeg er også dritlei av alt rotet, intrigene og faenskapet som har vært

signerer med anonym i tilfellet far ser dette innlegget

[Anonym bruker]

ja vi vil alltid være en fremmed. jeg har alltid vært inkluderende, jeg er alltid inkluderende, men jeg får ikke det samme tilbake. nå er ikke ting så ille, vi har det greit sammen, men vi er ikke samme familie, men det er ikke meg det står på.

en er alltid på sidelinjen, slik er det desverre. det er derfor det ikke er noe poeng i å gi for mye av seg selv, for en får ikke tilbake. det er veldigt selvdestruktivt å fortsette å gi, når en ikke får. da blir en stående å se på at den andre bare tar i mot uten takk, en står jo ikke i andre sammenhenger å lar andre behandle en så lite respektfullt, så hvorfor i denne sammenhengen.

det er småting jeg snakker om, dem som hverdagen er satt sammen av.

[Anonym bruker]

dette hørtes fornuftig ut. jeg skal slutte å gi av meg selv til de personene som bare tar og tar og tar. uansett om det er mine stebarn eller andre.

[SusieQ]

Må si meg enig med dette. Finn ut hvor grensen går for når du er komfortabel med situasjonen. Jeg har gitt opp å legge meg opp i hva far skal gjøre i forhold til ungene. Jeg kommer av og til med råd, hvis det er en situasjon og forlanger å bli hørt av far, men det er han som bestemmer. Det blir jo noe annet med deg som har et barn hos deg. Da er det viktig at du også har respekt hos barna og kan si ifra om slike ting som f.eks. rydde bad o.l.