Markerings behov.

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har vært sammen med min partner i nå fire år, han har barn fra før, og vi har en sammen.

Jeg fungerer tilsynelatende fint sammen med hans barn, det har gått forbausende glatt helt fra starten. Han har et samvær på

Han har en jente som snart blir ti og en gutt som snart blir tolv, de er her på 150 avtalte overnattinger i året. Av og til er de også innom litt utenom. Kommer litt an på jul og påske.

 

Vel så til saken, jeg er overbevist at barna har en avtale seg i mellom om at de skal forhindre at jeg og pappaen skal være alene i samme rom. Vi er aldri alene sammen, enten er den ene der, eller så er den andre der.

Nå har de tv spill på rommet, før hadde vi det i stuen. Da det var i stuen kunne de begge spille sammen og mot hverandre, nå spiller de kun en og en.

 

Dette har vært sånn mesteparten av forholdet vårt, ikke helt i begynnelsen, og ingen endring når fellesbarnet kom, så tror ikke det er derfor.

De kan også begge leke ute, eller sammen på rommet når jeg ikke er hjemme. De spiller heller ikke noe rolle om de har venner på besøk, det er akkurat likedann.

 

Vi har sue og spisestue i et, lite plass på kjøkkenet, så vi har ingen steds å gå, vi liker da ikke å mure oss inne på soverommet, dessuten kommer de inn der også de få gangene vi begge har vært der på dagen.

 

Fra utsiden ser det ut som om vi har klart det, å fått til å fungere fint sammen. Men det er slitsomt både for liten og stor dette her. Barna kan umulig være lykkelig om det eneste de går å passer på er at far og stemor ikke skal få sjangsen til å prate eller kysse. Jeg vet ikke hva de er redd for.

Og jeg vet ikke hvordan dette skal gripes an. Som sagt det kan da umulig være godt å ha det slik.

[Gjest]

Jeg skjønner vel ikke helt behovet for å være alene når barna er der? Og hvis dere "stikker av" når de er i nærheten, bare for å kysse eller noe.. Alt sånt KAN vente til de har lagt seg! Men for all del, ungene her er sånn "åå.. nå kliner dere igjen.. hehe.." og så går de. (altså, vi kliner ikke foran dem, men en suss er klining for dem..)

 

Antakelig så føler de seg utrygge på en eller annen måte. Kanskje dere må la hovedfokus være på å samle alle sammen som en familie? Gjør felles ting - spill brettspill, se en film sammen, dra på tur..

 

Jeg får egentlig en følelse av at disse barna ikke føler seg inkludert! Det er deres oppgave som foreldre og omsorgspersoner å snu dette..

 

Jeg håper jeg tar feil, altså! Sier ikke dette for å anklage dere, hadde jeg hatt oppskriften på "den perfekte familie", så hadde jeg garantert skrevet en tykk bok!

 

 

[Anonym bruker]

Takker for svar.

Men å ha barnefrie pauser i løpet av en dag er et helt normalt behov for enhver voksen. Det er også et helt legitimt behov, det betyr ikke at en ikke elsker barna, det betyr bare at det av og til er godt å drikke en kopp kaffe i fred å ro, dette vil du sikkert erfare når du selv får barn.

Akkurat nå sover gutten min, og det er litt godt, han har sovet en stund, men jeg håper han sover litt til :-)

Ser en for seg en vanlig velfungerende familie så kommer det naturlige pauser hele veien. Barna leker ute, barna leker på rommet, barn er sammen med venner, det er naturlig utvikling for et barn.

Jeg hadde blitt litt stressa om lille gutt vokser opp til å bli en mamma dalt, det er da bedre å ha en virvelvind som har mye han er opptatt av, mange venner og finner på mye gøy?

Nå er det ikke slik at disse barna kun er pappadalter, de kan fint holde på med ting, men de passer på at det alltid er en sammen med oss også. Tror vi.

 

Vi har bevisst bestemt oss for ikke å be dem gå ut, eller opp ol. Nettopp fordi vi ikke ønsker at noen skal føle seg utenfor. Vi gjør også mye inkluderende på barnas premisser, som spilling, fisking, ting som alle kan være med på. Vi spiser også alle måltider sammen. Som sagt vi er i alle fall tilsynelatende en velfungerende enhet. Bortsett fra dette.

 

Det er ikke det om at det er mer arbeid når en alltid har barn hengende i rompa som er hovedproblemet, men tenk på hvordan frykten for at pappan og meg kan være sammen alene styrer livet deres når de er her.

(Nå vet vi jo ikke om det er tilfelle, men ting er blitt sagt som kan tolkes dit hen, og oppførselen tilsier også at det ligger noe her)

Det virker jo som om at de liker seg sammen med oss, at de liker meg, at de er tilfredse i situasjonen, men ser en litt nærmere etter kan det jo være det stikk motsatte som er saken. Det er jo litt trist, ikke sant? Tenk hvor anstrengende det må være å være barn å ha det slik.

 

Spør vi barna rett ut? Presser vi dem litt til å leke oppe eller ute, ser hva som skjer? Tidligere når vi har gjort det, da vi pusset opp, begynte de å krangle å slåss sånn at de begge måtte komme ned å sitte i ro ved bordet en stund. Det var ingen av dem som virket lei seg over straffen.

Gjør vi dem oppmerksom på at vi har gjennomskuet dem, eller lar vi dem styre på? Det handler jo om så mye, respekt for barnas sorg over mor og far, barnas usikkerhet i forhold til familieforøkelse, det handler om å vise respekt for barna med å se dem, å sette ord på hva som er vanskelig, og om barnas rett til å få ha tanker og følelser i fred.

Jeg synest det er veldig vanskelig. Flere tips mottas med takk.

[Anonym bruker]

En 10 åring og en 12 åring må en da kunne prate med om dette?

 

Far bør vel prate med dem hver for seg. Kanskje bør dere konferere med en barnepsykolog først? Det høres jo krampeaktig ut dette, som om barna tviholder på fortiden hvor far var sammen med mor og den nye kvinnen ikke var til..

[Anonym bruker]

jeg forstår hvordan dere har det, jeg har aldri i hele mitt liv møtt så klengete barn som barna til min sambo!

det skal ha 100% oppmerksomehet hele tiden.

har tenkt det er fordi de er utsultet på pappakontakt, men man kan vel aldri vite.......