Plagsomt ivrige besteforeldre, HJELP....

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har en nydelig datter på ett år, som vi bor i england med.Mannen min er enebarn og før vi fikk barn hadde jeg et veldig bra forhold til svigers. Men etter datteren vår kom til verden er alt forandret, nå er hun alt de lever for. Når de snakker til hverandre kaller de ikke hverandre lenger ved navn, men farmor og farfar. Vi har sendt de noen dvd av henne, disse kan de se flere ganger daglig, går rundt med farmors og farfars skrytealbum i vesken så de kan vise bilder til alle de treffer. Når de er på besøk eller vi er på besøk har jeg omtrent ikke kontakt med datteren min... de klarer ikke å se at hun leker for seg selv, eller at jeg holder henne i 2 sekunder.De sover også på rom med henne, det er noe de forventer og hadde blitt sure hvis vi hadde tatt hennes seng inn på vårt rom.De tar det som en selvfølge at de skal få ta alt stell og mating.Selv om jeg sier gjentatte ganger ting som; hun liker ikke så godt å bli bært lenger, bare la henne få leke og krype litt på golvet blir det ignorert.

 

Når vi er sammen med min slekt er det omtrent ingen som tør å nærme seg datteren vår fordi de okkuperer henne hele tiden, til og med mamma og og søskene mine føler det slik.

 

Dette gjør at spesielt når de er hos oss fra torsdag til mandag er jeg småsur hele tiden....det at vi må være sammen 24 timer i døgnet er helt pyton og jeg bare gleder meg til de skal dra igjen. Hadde de kunne slappet av litt mer og kunne fokusere på andre ting enn datteren vår i to sekunder kunne vi gjerne hatt det ganske hyggelig sammen. For de er jo kjempekoselig i utgangspunktet....bare så overivrig at det blir bare plagsomt istedenfor. Kan ikke gi opp datteren min helt totalt for en langhelg når jeg har vært vant til det første året å være konstant sammen døgnet rundt nesten.Ble mye klaging over noe som kan virke som et luksusproblem for noen..... mårtte bare blåse ut litt

[Anonym bruker]

Jeg opplever noenlunde det samme som deg. Svigerforeldrene mine er skilt, så det dreier seg om svigermor. Vi bor i forskjellige byer. Min løsning har vært å innlosjere henne på hotell.... OFF OFF, jeg har hatt mye dårlig samvittighet, men jeg orket bare ikke 24 timer i døgnet!!! Det skal være sagt at vi har en liten leilighet der alle soverommene er i bruk. At hun drar på hotellet om kvelden har vært en befrielse. Når vi er på besøk hos henne (da bor vi hos henne) har hun tatt seg fri for å være med meg og baby. Men det er utrolig slitsomt så jeg vegrer meg for å reise. Det er som å snakke for døve ører når jeg prøver å si hvordan vi vil det skal gjøres med stell og mating og slikt. Hun hører rett og slett ikke etter!! Og jeg blir så fortvilet.

 

Hun ser etter feil på sønnen min og lurer på "hvorfor" han veier mer enn hennes sønn gjorde når de var like gamle...hun syns stellebordet hans er for lite...hun kjøper klær som er for små fordi "at i butikken sier de at denne størrelsen passer til denne alderen" selv om jeg har skrevet ned til henne hvilken størrelse hun må kjøpe....hun har hund og når jeg ber henne fjerne hunden fra ungen, sier hun at han må bli vant til dyr for det blir en del av livet hans.... Disse tingene snakker vi om om og om igjen fordi at hun "glemmer" at vi allerede har snakket om det....

 

 

Det er første barnebarnet hennes og det samme er det for mine foreldre.De er også helt "gal" etter småtten. Men der kan jeg i det minste si ifra og "kjefte" på dem, uten at det sårer. Vi vet hvor vi har hverandre og det er annerledes med ens egne foreldre.....

 

Hun har nå bestemt seg for at hun ikke reiser om vinteren og dermed blir det ikke besøk igjen før til våren.... Inni meg er det en liten stemme som sier "YES YES".... men jeg syns jo og det er trist at hun ikke får se babyen vår mer i sitt første leveår... derfor har jeg bestemt meg for å gi det en ny sjanse. Jeg skal bare samle litt krefter, så skal jeg ta med meg småen og reise på besøk til henne. ......

 

Håper du finner en måte å si ifra på uten at det blir for ubehagelig, jeg mener at man ikke kan bare "finne" seg i at det er slik, for det er jo mennesker vi skal ha kontakt med resten av livet... Og som vi vil ha et godt forhold til... du kan jo prøve å sende dem på hotell neste gang.... :)

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Mine svigerforeldre er også plagsomt overivrige! Høres jo ut som hovedinnleggers svigers her virkelig tar kaka, men her er et lite utvalg av hva jeg må svelge:

 

Fra gutten vår var nyfødt maste og kjaste de om at vi måtte komme til vestlandet på besøk, helt til jeg ikke orket alt kjaset mer, og vi reiste over dit da han var 5 uker gammel. Samboers familie er en STOR familie når man tar med tanter og onkler, og alle har så tett forhold til hverandre at ALLE forventet å få se gutten. Resultatet ble en helvetes-uke hvor vi ikke fikk gjøre noen av de tingene vi hadde lyst til, vi fikk ikke gått oss en trilletur alene en gang, vi fikk ikke hilst på vennene til samboern min og vist frem gutten vår, men måtte ta et "oppsamlingsheat" siste kvelden. Svigermor nærmest rev gutten ut av armene mine når jeg hadde ammet ham, og når han gråt av sult måtte jeg si fra at han var sulten mange, mange ganger før hun MOTVILLIG gav han fra seg. Snakk om egoist!

 

Hele tiden omtaler de seg som "besto" og "besten", kallenavn som er fullstendig unaturlige å bruke for meg med min dialekt (og med den dialekten sønnen vår vil få her vi bor), og forventer at vi skal omtale de som det. Snakker om seg selv i tredje person HELE tida: "Å, då blir besto glad!", "Besto lyt visst få halda deg no, du treng visst ikkje mammo nå" osv. Jeg blir schprø. Er så lei av å høre besto ditt og besto datt at jeg kan ikke få sagt det. Det virker i det hele tatt som om at de er mer opptatt av det at de har blitt besteforeldre, enn å bli kjent med gutten vår.

 

Selv om de bor langt unna skal de dirigere livet vårt føler jeg. "Dåke lyt visst..." får vi høre hele tiden, de forteller oss hvem vi bør sende julekort til , hva vi bør kjøpe til gutten vår osv. Som om vi ikke er voksne nok til å finne ut av dette selv. For øvrig synes jeg de har fint lite med å si hva vi "må" gjøre. Vi er snart 30 begge to faktisk!

 

Vi sender over flere bilder på mail i måneden med små fortellinger til, vi sender mms og mobilvideo m gutten vår, likevel blir de aldri fornøyd: "Å, no lyt de visst senda fleire bilder!"

 

Kort sagt: ingenting vi gjør er bra nok, og aller helst vil de ha ham helt for seg selv når de er hos oss eller vi hos de. Illustrerende nok tar de ikke ETT bilde av oss foreldrene til gutten, altså ikke en gang av sin egen sønn (!) uten at vi spør om de kan ta familiebilde av oss.

 

Syntes svigers var kjempekoselige før vi fikk gutten vår, men dette har tatt fullstendig overhånd, føler meg overkjørt og ikke respektert som mamma. Heldigvis er mine egne foreldre svært forsiktige og mye mer rolige på det i og med at de har flere barnebarn fra før.

 

Hva skal man gjøre med slike besteforeldre? Jeg tviler på at de forandrer seg.

[Anonym bruker]

Vi har tatt opp problemer flere ganger, men det hjelper ikke. Svigerfar syns nok vi er litt uttakknemlige...refererer til andre som stadig ber besteforeldre om hjelp, sier at vi skal være glad bestemor er så ivrig...min løsning: tar lite kontakt, kommer når vi blir bedt, men ikke ellers. Ser de mye mindre enn før, i takt med dette øker bestemors frustrasjon over mangel på kontakt. Ond sirkel og veldoig trist

[Gjest]

deler jeg svigermor med noen??

 

svigermor møtte opp på fødestua mens jeg var en time unna på sykehuset. svigermor fikk holde henne før meg.

 

svigermor skulle kjenne på magen min (hater sånt) ikke spurte hun og hun la hånda nesten i skrittet på meg.

og en annen gang begynte hun å kle av meg for hun skulle se magen. hun fyrte opp en røyk og blåst røyken på meg og sa at ungen tar ikke skade av det.

 

da elise ble født,søkte hun opp mobnr til mamman min og sendte ei sykt lang "jeg har sett ungen,du bor langt unna-virkelig gnu det inn mld".

 

hun klør hunden,som har lekt med hestene og røyker litt,så puttet hun fingrene inn i munnen på ungen uten å vaske seg først.

 

ikke nytter det å si noe for hun vet best.

hun krevde besøk minst en gang i uka men nå bor vi 50 mil unna.

nå krever og maser hun om bilder hele tiden.

 

naboene har et tomt hus,mamma har spurt om svigermor og de kan bo der når de er på besøk,men det blir over mitt lik.

da tar jeg med meg ungen og bor på hotell