noen her med deprimert mann?

[Anonym bruker]

I vår var sambo til legen og fikk diagnosen depresjon. Han har stort sett vært sykemeldt siden.

Det har vært mye styr og stell innad i familien hans, det blir for lange historier å fortelle, men det har vært svært energikrevende greier.

Jeg fødte vårt andre barn i sommer, og spesielt siden da har han vært hissig og utålmodig av seg. Han eier nesten ikke lunte i det hele tatt, og han har slengt ut av seg spydigheter (har aldri blitt fysisk voldelig), spesielt til meg. Han har forlangt veldig mye av meg, at jeg skal hjelpe ham å jobbe i hagen, at jeg skal gjøre husarbeid, ta meg av

minstemann. Helt i orden det, men litt hjelp hadde ikke vært å forakte... De første par mnd var det knapt nok at han holdt sønnen sin.

Jeg føler at jeg har strekt meg og strekt meg og strekt meg. I sommer snakket vi nesten ikke med hverandre, det ble bare konflikter av det.

Nå har vi det mye bedre, men jeg føler liksom at mye ble ødelagt i løpet av sommeren. Det er ganske mye jeg bare må la være å tenke på, ting han har sagt og gjort, fordi jeg blir rett og slett så forbannet av

det.

Omtrent alle de dårlige egenskapene jeg tenker at han har (holder det for meg selv) blir jeg beskyldt av ham for å ha selv. Jeg syntes han tok kaka da han sa til meg at jeg ikke holder avtaler. Jeg VET at det ikke er sant, at det faktisk er stikk motsatt. Hvordan er det mulig å leve i to så forskjellige verdener?

Nå tidlig på vinteren fikk han endelig time hos psykolog. De første mnd nektet han plent, men så tok han til vettet og sa ja. Håper han kan få hjelp der.

Er det noen andre her som har erfaring med deprimerte menn? Er overrasket over måten han er deppa på, den korte lunta og urimeligheten og den storforlangende tonen er vanskelig å takle. Det er stunder da vi har det ganske bra, men andre ganger tenker jeg at alle gode følelser er borte og at dette kommer til å ryke. Jeg har tenkt om meg selv at jeg er dumsnill som holder ut, eller kanskje bare for redd for å være alene. Jeg vet ikke. Jeg har i alle fall behov for å fortelle ham hvordan jeg har hatt det i det siste, men er helt klar over at hvis jeg vil at forholdet skal vare, må jeg bare være tålmodig å vente med det. Kanskje familievernkontoret hadde vært en god ide, men tenker at vi får se hvordan det går med psykologen først.

Jeg har snakket mye om situasjonen min med en helsesøster.

Hadde kunnet skrevet mye mer, men en gang må jeg jo stoppe.

Hilsen meg

 

[lotte83]

det her hørtes ikke lett ut,gikk inn på innlegget dit fordi jeg kanskje kunne kjenne meg igjen.

her trengs det som du sier masse tålmodighet men også å prate sammen .

dette høres jo ikke sunt ut og det hjelper jo ikke situasjonen om du også blir deprimert.

prøv å begynn å prat litt.

få barnevakt og gå prateturer få ting litt ut...det høres ut som om du trenger det men det er viktig å ikke beskylde men bare fortell hvordan du har opplevd ting, det er aldri feil.

også håper jeg det hjelper for mannen din å begyne å prate med noen ,kanskje dere begge skulle prøve samtaler sammen med en terapaut eller noe som kan styre det litt sånn at det ikke bare blir usakligheter og krangel som det fort kan bli for alle .

lykke til masse i fremtiden og håper virkelig det ordner seg ...og det tror jeg et gjør og.

[Anonym bruker]

hei!

 

jeg håper ting bedrer seg for dere. det er jo håp i at han har begynt å gå til psykolog og at du kan prate med helsesøster. Familievernkontoret kan sikkert være en god ide. Jeg kan kjenne meg igjen i den korte lunta, den storforlangende tonen , men min mann er nok litt mere tilstede i vår felles verden. JEg skjønner at du har det vanskelig, det er ikke lett og strekke seg over lang tid. Jeg synes det er vanskelig å ikke prate ordentlig med min mann fordi han ofte blir bråsint og urimelig. Det er fryktelig vanskelig pver tid.

 

jeg ønsker deg masse lykke til ! og husk at du er grei med deg selv, det er jo lett å bli streng mot seg selv når den andre er det....

[Anonym bruker]

Dette var som om å lese om min egen samboer. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Her er det akuratt på samme måte: han er hissig og jeg vet aldri hva jeg kan si før han eksploderer og kommer med mange beskyldninger mot meg. Når han blir sint vet jeg aldri hvor jeg har han og han blir veldig urimelig og barnslig og sier mange sårende ting. Etterpå når ting har roet seg beklager han seg ihjel og begynner å mase om at jeg kommer til å gå fra han, at jeg ikke er glad i han . Enten er han depremert eller så er jeg sammen med en psykopat. BLir veldig sliten av dette! Men har samboeren din fått noen slags medisiner?

[Anonym bruker]

Han har fått tilbud om det med fastlegen sin, men han takket nei. Heldigvis. Det er nå i hvert fall en ting sambo og jeg er enig om; at piller ikke er noen løsning.

 

[Anonym bruker]

Tenkte jeg skulle dele min erfaring med en deprimert mann...

Samboeren min har vært plaget med depersjoner i to år... det har ikke vært lett. Har rett og slett vært et rent helvete for meg når det var på det verste. Han er heldigvis kvitt depresjonene nå, han har ikke hatt det på ett års tid, men vi er veldig klar over at det kan komme tilbake. Han forteller veldig mye nå om hvordan den tiden var, hans egne tanker etc rundt det, og noe han ikke forstår er at jeg er her enda... Problemet med de som har psykiske problemer er at hele verden dreier seg kun om dem selv. Ingenting annet er førsteprioritert, kun dem dem dem. dette er noe han forteller om nå... Hvor egoistisk han var. At alt fokus var rundt han hele tiden. ikke meg.

 

Noe jeg fort lærte meg den tiden var å ikke kritisere han eller kjefte på han når jeg så han hadde det vanskelig. Da stillte han seg i forsvarsposisjon med en gang å ble veldi g aggressiv...Jeg spurte heller om det ikke var noe han trengte eller jeg skulle gjøre for han.. om han hadde det bra og etc. hvordan var "hodet" idag?? i en litt snill god tone... selv om av og til var jeg forbanna fordi jeg ikke fikk noe oppmerksomhet i det hele tatt, å hadde mest lyst til å vri rundt hodet hans. "går bra ditta vennen" var ord jeg sa ofte. Dette skal vi klare.

Han kom seg igrunn raskt til legen, og startet opp med antidepressiva.. noe jeg ikke var helt for.. de hjalp han veldig godt, men problemet med antidepressiva er den likegyldigheten som følger med. du er ikke kjempeglad, men heller ikke lei deg. så den hadde no enkelte bivirkninger.. som redusert sexlyst osv....

Han gikk på antidepressiva i ett og ett halvt år.. vi hadde det ok, men følte det var noe som manglet siden han ikke var seg selv... men plutselig en dag fann han ut av seg selv at disse hadde han ikke bruk for i det hele tatt... alt var så kunstig mente han.. han snakket med legen og fikk redusert dosen, og kuttet deretter helt ut antidepressiva pillen. Selvfølgelig var det ikke lett når han sluttet med den.. det følger jo seff noen bivirkninger med.. svimmelhet, hodepine, kvalme... men vart slutt på det oxo.. og depresjonen...

 

Nå har vi det kjempebra sammen.. Herlig å ha han tilbake. han fungerer normalt i jobb og i det sosiale. Han sier nå idag at han hadde aldri klart det uten meg. At jeg var så tålmodig og snill . Jeg skjønner ikke helt at jeg klarte det jeg heller. VAr møkklei når det stod på på det verste.. all dritten jeg fikk slengt i ansiktet. likegyldigheten.. null oppmerksomhet... Var flere ganger jeg vurderte å flytte.. komme meg der ifra.. Jeg er glad nå idag når vi har klart å lagt denne perioden ifra oss og har det veldig bra sammen. aldri hatt det bedre siden vi på en måte satt forholdet våres på prøve under de helvetes årene...

 

Det viktigste jeg vil si til deg er vær tålmodig, virk forståelsesfull.. Han kan ikke noe for oppførselen sin. det viktigste er at han får hjelp og støtte. både profesjonell hjelp og hjelp hjemmefra.. Jeg vet dette ikke er lett. Men man må aldri få dem til å føle seg dumme, hjelpesløse, håpløse. Det bare forverrer situasjonen. Få han til å føle at du forstår han. at du vil hjelpe han,... og kanskje etter det vil han åpne seg mer å prate mer om det også..