Hva føleger egentlig med i denne pakken?

[Anonym bruker]

Jeg leser om hvilke ting noen mener følger med i jobben til stemor, se på dette i et realsitisk lys.

 

Jeg har 3 stebarn, det følger jo unektelig en temmelig stor arbeidsbyrde med å få så mange barn i huset. Oppvaskemaskinen går mer eller mindre non-stop, det betyr at vi lager mat mer eller mindre non-stop, maskinen skal fylles, og tømmes, og alt skal inn igjen i skapene. Vaskemaskinen går mer eller mindre non-stop. Vasken skal sorteres, vaskes, henges, legges sammen, og noe strykes. Sier jeg at oppvaskemaskinen går 2 ganger på en helg de ikke er her, og 3 ganger for dagen når de er her, stemmer nok det.

Det samme gjelder klærene, gymbager og svømming, og dusjing med de største håndlkærene hver dag, gjerne et til hode og et til resten, så utgjør det temmelig mye tid, samt sengeklær til overnattinsgsgjestene.

Så har en alle de andre helgejobbene som innkjøp, og husvask.

Vi bor jo ikke i gang avstand til deres liv, så de må kjøres, eller ta bussen.

 

Jeg synest dette er fint, jeg mener barn må få lov til å bli skitten, jeg mener de må få lov til å ha besøk, jeg mener barn må spise godt.

Men alt dette koster jo i arbeidstid. Jeg må jo innrømme at jeg ikke er spesielt glad i husarbeid, matlaging, oppvask eller det som har med klær å gjøre.

 

i disse helgene er det ikke mye tid igjen til de fritidssyslene jeg lengter etter hele uka.

 

Så er spørsmålet hvem skal ta den praktiske biten, hvordan skal den fordeles, jeg mener jo at hovedansvaret her ligger hos far. Det er hans unger, hans ansvar. Jeg sier ikke at en ikke skal hjelpe til, men en skal jo ikke gjøre alt. Fordi om man har ansvaret for hus og vask når en bare er to, så betyr ikke det at en automatisk skal fortsette å ha det ansvaret når en er 5 eller kanskje 6. Skal ikke fars arbeidsbyrde øke. Hva skal hanbedrive når jeg står på hode i skittentøyskorga og bretter ut sokker?

 

Jeg er veldig klar på dette om at den økte arbeidsmengden er hovedsaklig hans. Han kan ikke belage seg på at jeg er hjemme å gjør jobben, ringer en venninne en lørdag og spør om jeg blir med, sier jeg ikke nei fordi jeg skal vaske 4 maskiner med klær, lage middag til 8 unger, kjøre på svømming, mens han gjør ingenting, det er tross alt han som har 4 barn, jeg har bare et. Jeg sier kasnkje at de som vil sitte på med meg kan gjøre seg klar for jeg kjører om en halv time :-)

 

Det jeg synest hører med til jobben er å oppføre seg respektfult og høffelig ovenfor barna, ikke så mye arbeid. Selvsagt hjelper jeg min kjære, og han hjelper meg, men vi er jo ulike individer med ulike interesser og behov.

[Gjest]

Nå har ikke jeg 3 stebarn, men 2.. men gudene skal vite at jeg kjenner meg noe igjen.

 

Jeg har i tillegg et utmattelsessyndrom, og har begrenset med krefter.. Min "taktikk" er å fokusere på de hyggelige tingene. Jeg passer på at det er JEG som har styringen, og ikke de andre. Det er klart de kan komme med innspill eller spørre om kjøring til venner etc, og det gjør jeg gjerne.

I tillegg delegerer jeg jobber til ungene. En setter inn i oppvaskmaskinen. Tøy som ikke ligger i skittentøyskurven blir ikke vasket (det vet til og med 5 åringen). De kan hente seg vann selv når de blir tørste. Handling gjør jeg helst i ukedagene når de ikke er her. Rist tøyet godt når de er våte, så slipper man unna en hel del stryking.

Mat blir servert til faste tidspunkt - det gir meg kontroll. Kjøttkaker etc har jeg gjerne laget i forkant av ungehelgene, bare å ta ut av fryseren. Serverer bare EN rett pr måltid. Liker de ikke det får de vente til neste måltid.

 

Men allikevel, det ER mye slit.. men jeg synes også det er mye moro, da. Jeg føler meg priviligert som får følge opp ungene. Minste tar jeg gjerne med meg på cafè med en venninne, eller lignende, hvis det er aktuelt.

Og så har barna en far som selvsagt bidrar. Han ser ikke ting som bør gjøres (menn er ikke så gode på sånt), men han gjør det han får beskjed om å gjøre.

 

 

[Gjest]

Skulle vært flere som deg i verden.

[Gjest]

Hehe.. si det til barnas mor.. ;-)

 

Men takk for komplimentet!! Det har tatt tid å finne en ordning som fungerer.. men det hjelper veeeldig..

 

Takk Angelica..

 

 

[Gjest]

Ja, hva følger med i pakken..? Det tror jeg hver enkelt må definere for seg. Tenker at det kommer an på hvor lenge man har kjent barnet/barna, og hvor ofte de er på samvær hos far. For min del så har jeg kjent av og til at jeg automatisk og helt uten å tenke, kanskje har tatt lit for mye ansvar. Det er nok mange av oss jenter som er flinke til det. Og da nytter det ikke å komme og klage etterpå når man står på hodet i skittentøyskurven e.l...(ikke spydig ment, altså) I min lille familie er vi nødt til å stadig vurdere våre roller/hvordan vi har det med hverandre for å unngå store konflikter.

 

Men er nok ikke helt enig med HI i at det som man skal forlange av en steforelder stort sett er respekt og høflighet, og ikke så mye arbeid.. Respekt og høflighet er noe jeg gir og forlanger til daglig, ikke bare i familien men i møte med hvem det skulle være. For at en familie skal kunne fungere så må man gi hverandre betydelig mer enn det.. Men det betyr ikke at en steforelders rolle skal være å legge alt det praktiske til rette med husarbeid o.l, slik at den foreldreren som har barn på samvær bare kan gjøre det som er gøy. Skjønner godt at mange steforeldre blir negativt stemt dersom helgene preges av å være husmor. Men det er også vårt ansvar å sette grensene, både overfor barn og samboer.

[Anonym bruker]

Det er en kjent sak at det kan være vanskelig å sette grenser i forhold til interessekonflikter om egne behov contra partnerens og hans barns behov. Barna er jo så viktig, og fars kontakt med barna er jo så viktig, jeg ønsker å hjelpe min mann.

 

I et kjærlighetsforhold der en selv ser den andre og hans behov, så er det veldig skuffende når han ikke ser ens egne behov. Det er lov å bli lei seg, og det er ikke ens egen feil fordi om en uten å tenke har tatt på seg for mye ansvar, og en skal da slippe å sette grenser. En forventer jo gjerne at mannen skal se det selv.

I alle forhold er det skuffelser av denne typen, helt uavhengig av barna, blir skuffelsene av denne typen for mange, for store eller for ofte da brytes forholdet ned.

 

At denne problemstillingen blir så ekstra aktuell i denne sammenhengen er at det er ekstra vanskelig ås sette grenser for andre sine barn, for det en minst av alt ønsker er å på noen måte komme mellom far og barn. Det virker ikke som om far alltid er seg sitt ansvar bevisst i denne sammenhengen. Jeg blir ofte rystet over det jeg leser, og svarene folk får.

 

Jeg er enig i at mange må bli flinkere å sette grenser, men jeg mener det skal nå være litt unødvendig at en må sette grenser for sin mann, for om ikke utnytter han deg. Det blir jo litt feil.

[ana baroma]

Med i pakken her i huset følger med:

-masse kos og kjærlighet

-mange flotte opplevelser

-å få se verden gjennom barns øyne

-få muligheten til å lese gode gamle barnebøker igjen:)

-koselige bakestunder

-uendelig mange klemmer

 

også.... oppvask og klesvask, omsorg og legging, høytlesing og opprydding osv osv.

 

Jeg tar meg av klesvasken, far rydder kjøkken (dersom ikke jeg rekker over det), men sånn er det alltid her!

Jr rer senga si, og holder orden på rommet sitt, med hjelp fra far eller meg. Jeg leser høyt siden far ikke synes det er det beste i verden, men han står opp om morgenen og lager frokost til han.

Det meste gjør vi egentlig sammen de helgene jr er her, men passer på at de to finner på noe sammen, bare de to i løpet av helgen. De har en fritidsaktivitet hver torsdag som er bare deres, så mye av det behovet dekkes inn der.

 

Jeg har, etter mange og lange kamper med meg selv, funnet balansen. Jeg gidder ikke å stå på pinne, men siden jeg er best på kjøkkenet (mannen min er en katastrofe der), så blir det jeg som fikser maten. Jeg sier klart fra dersom jeg synes at "dette er fars ansvar", og det respekteres. Men for det meste er vi altså en vanlig familie. Den som har tid er sjåfør, den som er nærmest hjelper til... og sammen får vi det til!

 

Det hjalp på alle måter at jeg gir litt f... innimellom - for det er ikke mitt barn. Selv om jeg er veldig glad i han:)

 

Tipper vi fr gå noen flere runder dersom det er noen småtasser på gang, men pr i dag er alt dette en del av pakka, og jeg trives faktisk med det!

[Anonym bruker]

-masse kos og kjærlighet

-mange flotte opplevelser

-å få se verden gjennom barns øyne

-få muligheten til å lese gode gamle barnebøker igjen:)

-koselige bakestunder

-uendelig mange klemmer

 

dette kommer nå litt an på barna, barna har ikke valgt noe pakkeløsning, og kan da ikke tvinges til å være med på noe av dette. stemor skal selvsagt legge til rett for at det blir sånn, men i mange tilfeller oppnås ikke noe av dette. jeg er heldig slik som deg, jeg har et godt forhold til mine stebarn og har mye av dette, men det er ingen plikt, det er en fornyelse. men det er ikke selvsagt.

 

det er mange stemødre som ikke har en slik hverdag. min beste venninne i barndomsårene sier i dag at huner oppriktig lei seg for hvordan hun og søskenene behandlet stemoren sin. de hadde et formål og det var å få henne ut, når de kom i tenårene var det dem som flyttet og hun ble. ikke var hun verre enn noe annen stemor heller, jeg huser jeg spurte venninna mi er ikke ******* noe grei da, svaret jeg fikk var at hun var ikke mamman.

[Kreoline]

I innlegget nå er det min tur å resignere, var det flere som hadde overlatt arbeidsbyrden til far, det er tross alt hans barn og hans ønske å ha de der. Jeg innbiller meg at mange fedre fortsetter slik de var mens de var sammen med barnas mor. Far er flink til å ha det gøy med barna, mens mor gjør alt det praktiske i hjemmet. Samtidig forstår ikke far hvorfor mor bli oppgitt, sliten og lei. Når man er stemor, blir byrden enda tyngre fordi man ikke er følelsesmessig like knyttet til stebarn som sine egne. Vet at dette er fy å si her inne, men det er fars oppgave å stelle for barna sine i et nytt forhold uansett for mye stemor visste at han hadde barn fra før.

 

Argumentet med at stell av stebarn er en del av pakka, er så billig argument at jeg blir overrasket hver gang det blir applaudert her inne. Har fedre virkelig det så lettvindt at de kan ha barna kun annenhver helg og bare gjøre det som er gøy, samtidig som at barnas mor og stemor sitter med alt arbeidet rundt barna.

[Gjest]

Jeg vet ikke hvor noen av der får disse ville ideene om at faren bare er en sånn tivolipappa som trår til når det er noe gøy? Sånn er det ihvertfall ikke her.. men ang det praktiske i hjemmet så er det sånn at jeg tar meg av klesvask og matlaging - sånn er fordelingen her hjemme. Ville vært enda dummere hvis han skulle vasket sine barns klær, eks, når jeg tar alle de andres klær..? Han har andre oppgaver i vår husholdning.

 

Det handler om sunn fornuft her - ikke å telle på knappene hvem som rydder mest eller kjører mest eller hva det måtte være..

 

Jeg synes helt klart at jeg er en del av vår familie. VI, er hans 2 barn fra før, han og jeg. I en familie deltar alle - også jeg. Barnas far tar ikke lettvint på noe som helst, han tar helt klart hovedansvaret for sine barn når de er her.. jeg gjør det jeg kan.

 

Arbeidsbyrden DELES. Både når barna er her, og når vi er bare oss..

[Kaotiskliv]

Hei

Jeg synes det er galt at du må ta deg av stebarna hans. De er hans oppgave, enten han vil eller ei. Han skal ta sin del av husarbeidet. Det er ikke rett at du må ta alt. Så du må forlange at han hjelper til, eller så får han ha stebarna sine et annet sted.

 

Hilsen en som har 4 stebarn og 1 eget. Heldigvis bare 1 som bor hjemme!

[Gjest]

Du er heldig fordi du blir inkludert. Jeg hadde heller ikke problemer med å gjøre alt husarbeidet siden jeg ble inkludert som en del av familien. Men nå som stebarna kun forholder seg til faren sin og behandler meg som luft så blir jeg faktisk litt forbannet siden jeg gjør alt husarbeidet fremdeles!

 

Det handler om å gi og ta i en familien. Når stebarna bare skal ta og ikke gi (snakker nå om oppegående smarte ungdommer) og behnadler meg som en ikke-person i livet deres så har jeg all grunn til å stille spørsmål om det er verdt noe å stille opp for dem.

 

Jeg prøver å være "voksen" midt oppi all elendigheta, men det gjør noe med meg som person når stebarna kommer hjem. Jeg behandler dem som de behandler meg - svarer bare hvis de en sjelden gang spør meg om noe, og da er det gjerne om klesvasken og hva/når vi skal ha middag.

 

Det jeg vil ha frem er at vi stemødre også er mennesker som ønsker anerkjennelse for den innsatsen vi nedlegger for andres barn. Vi ønsker å bli inkludert - være en del av fellesskapet. Vi er ikke bare der for å gjøre husarbeid - det er noe både mor, far og barn glemmer litt for ofte. Jeg skjønner godt dem som setter ned foten - jeg har gjort det altfor sent og slitt meg ut.....

[Gjest]

Det handler ikke så mye om at jeg har blitt inkludert - det handler om at jeg har tatt min plass - i mitt hjem!

 

Vi har da hatt vårt vi også, og problemer er det med alle unger i oppvekstalder. Men jeg insisterer på å ha min plass, jeg gir, men forventer å få noe tilbake. Jeg går ikke og lider i stillhet, jeg kommuniserer.

 

Man kan ikke gå rundt som "ånden som går" og forvente å bli tatt på alvor. Man må stå opp for den man er, sette sine grenser og være trygg og konsekvent.

 

Til den som sa at faren burde gjøre mer - så synes jeg ikke det jeg. Han gjør ting han også, det er nok av ting som skal gjøres i en familie som ikke er matlaging eller husarbeid(selv om han jo bidrar han også på den fronten).. det tar han seg av.

Så lenge det er greit for oss kan jeg ikke fostå at det skal være et problem for andre...

[Anonym bruker]

Eg heng meg på her.

Vi hadde litt av dette med at for mykje av arbeidet fallt på meg, dei helgene når ungane var her så vart ingenting gjort. Det betydde jo berre at det måtte gjerast på mandag, då var jo mannen på arbeid og eg heime i rote, arbeid heimanfrå og permisjon.

Vi vart samde om visse ramer som han må halde seg innanfor når ungane er her, det eine går på at han ikkje har lov å overskride budsjettet, og det andre går på dette med arbeid. Alle vanlege arbeids oppgaver skal bli gjort, ellers skal huset ikkje sjå ut som om det har vore bombenedslag verken når dei er her, eller etter at dei er reist.

 

Vi bytter helg når det gjeld fellesoppgavene, dei helgene barna hans er her lagar han mat, rydder huset, gjer reint, og vasker klær, og ikkje minst gjer innkjøp. Dei helgene barna ikkje er her gjer eg fellesoppgåvene. Det fungerer veldigt fint.

[Gjest]

Jeg tror vi har litt forskjellig syn på dette med å finne sin rolle i en sammensatt familie. For 4 år siden ville jeg ha skrevet nøyaktig det samme som deg, men ting forandrer seg med tiden og det gjør også voksne og barn. Jeg hadde virkelig funnet min rolle og plass i den nye familien og ble respektert for den jeg var - konsekvent, trygg og hadde masse kos å gi og ta fra mine ste-barn.

 

De som kjenner meg vil nok ikke gå med på at jeg er typen til å gå rundt som "ånden som går". Jeg har forsøkt å kommunisere og konfrontert mine stebarn med deres oppførsel, men jeg kommer ingen vei! De er bare taus - faren prøver også å fortelle dem at i hjemmet vårt er vi likeverdige parter men det preller bare av dem. De er lojale mot mor og då blir det feil for dem å forholde seg til meg. De behandler meg slik de ser at moren deres har behandlet meg gjennom alle år - som en ikke-person.

 

Når jeg har prøvd alle mulige strategier og bare møter motgang hele tiden så gir jeg opp. Gidder ikke mere av dette tullet deres. Jeg skal stå med rak rygg og kunne se dem inn i øynene og svare dem hvis de stiller spørsmål når de blir voksne.

 

Jeg synes det er sårende at barn som jeg har brukt så mye tid og krefter på skal kunne vende meg ryggen ved et knips. Men jeg vet at jeg klarer meg uansett. Det er tross alt ikke stebarna som er hovedmotivasjonen min for at jeg er i denne familien. Det er mannen min og våre barn. For meg må stebarna ryke og reise dit pepper'n gror når de ikke kan oppføre seg som anstendige mennesker!

[Gjest]

Du har helt rett - jeg kan ikke spå hva som kommer til å skje 4 år frem i tid.

 

Kan bare si at akkurat nå så har våre strategier fungert, og vi endrer oss stadig i takt med det som skjer.

 

Faren til barna ville ikke akseptert at de var frekke og ikke respekterte meg. Dessuten så har de knyttet seg til eks min familie/mine foreldre, så de har vel også sett at jeg fører med meg en del fordeler de ikke vil være foruten.

 

Men for all del, ingenting er vel problemfritt her heller. Oppvekst og oppdragelse er dynamisk, og det er da helger her også som er pyton fordi de ikke greier å omstille seg til våre regler, men oppfører seg som de får lov til hos moren..

 

Ja, du har rett, jeg kan ikke forutse hva som kommer til å skje.. men jeg kan heller ikke gi opp troen på oss fordi du har hatt leie opplevelser. (Jeg tror ikke du mener det heller, altså.. :-) at jeg skal gi opp).