Når far er utlending..

[yinyang]

Hei

Er det noen som sitter alene med barn, og barnefaren bor i utlandet? Hvor ofte får barnet sett far da? Blir det mer sårt med avskjeder, eller hjelper det å holde god kontakt?

Jeg er/var gift med utlending i 7 år nå. Vi er midt i bruddet nå, og jeg skal reise hjem til Norge, med våre to barn. Far blir igjen, på den andre siden av kloden...

Det jeg lurer på er hvordan barnebidraget blir? Null? Far er fra fattigere land, og tjener lite, og kommer ikke til å betale noe..

 

Takker...

 

[Anonym bruker]

Jepp, du får utbetalt et bidragsforskudd fra trygdekontoret på maks 1220 kr i mnd. (Vet ikke om det er per barn??)

Dette må far betale tilbake hvis han noen gang kommer til Norge har jeg forstått, men er jo bare riktig at han også skal betale for barnet sitt.

 

Vi flyttet hjem til Norge i høst og barnet vårt har ikke sett far siden vi flyttet, men vi reiser nedover i påsken på besøk.

 

Send meg en mail hvis du vil "snakke" med noen i samme situasjon

 

[email protected]

[Singelmamma og banden]

Bidragsforskudd er pr barn ja, men gjelder bare dersom mor har rett på forskudd. Er inntekten høy nok, reduseres eller faller dette helt bort. Det eneste du har krav på uansett er barnetrygd for ett barn ekstra (pr dato er dette for 2 (3) barn 2910 kr pr mnd).

[yinyang]

Takk takk... Fant endelig en link på NAV, og jeg får vel bidragsforskudd for to barn. Det er også gradert, inntil lønn på 299.000 er det 100% som er 1200 og noe.. Etter det får man gradert til 70% og 50% utifra lønn... Jeg skal ta utdannelse, og har ingen lønn, utenom overgangstønad så...

Takker for svar, klem

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er i en liknende situasjon, far bor på andre siden av kloden. Jeg flyttet tilbake til Norge før fødselen, barnet har sett pappaen sin to ganger. Hvordan det blir fremover vet jeg ikke.

Skulle gjerne hatt kontakt med flere i samme situasjon!

Har du en mailadresse du kan legge ut her?

Bidragsforskudd er forresten kr 1250 per barn.

 

Klem!

[yinyang]

Hei hei....

Desverre så vil jeg ikke legge ut mail adressen min her.. Redd for søppelpost mm, sorry...

Men det hadde vært koselig å "hilst" ordentlig på deg... Har du en mail adresse å legge ut?

(I tilfelle så kan jeg jo bare lage meg en ny mail adresse, på Yahoo eller noe...)

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Da har jeg ordnet en mailadresse...

Skriv til [email protected].

 

Håper å høre fra deg!

[vivalavida]

Jeg har også en datter med far på andre siden av kloden. Hun er nå 2,2 år og har sett ham en gang. Vi hadde offentlig avtale om bidrag en stund og da regnet de ut fra hvor mye jeg tjente og hvor mye han tjente også fant de ut hvor mye det koster å oppdra et barn i Norge og delte kostnadene på to. Nå betalte han aldri bidragene sine så jeg endte opp med minstebidrag og han fikk purringer og varsel om inkasso. Han har fremdeles ikke betalt all gjelden enda det er over et år siden jeg sa opp avtalen. Jeg følte det ble for dumt å påføre han mer gjeld enda jeg vet at det jo er hans problem og ikke mitt. Det jeg vil si er at selv om faren er fra et fattigere land så kan det være at han er bidragspliktig. De regnet også ut fra kostnadsforskjeller i de to landene. Så da kan du jo komme dårlig ut siden han er fra et fattigere land. Uansett så tror jeg at han vil bygge seg opp gjeld og at innkrevingssentralen vil kreve penger om han ikke betaler. Du burde ringe nav og få nummeret til innkrevingssentralen for utenlandssaker. De er veldig behjelpelige med informasjon, har selv vært på telefon med dem tusen ganger:-)

Håper du finner ut av det.

[yinyang]

Hei hei...

 

Endelig svart deg.

Jeg er så opptatt med flyttingen for tiden, at jeg rekker ikke mye på nett. Håper å høre fra deg.

 

Klem

[yinyang]

jaja...

I mitt tilfelle... vet ikke helt jeg.

Detter landet har ikke noe system på lønn. Ingen skatt.

Han driver egen liten butikk, noen ganger i fortjeneste, til å leve av liksom. I norske kroner er det vel ca 4000 kroner i mnd han tjener!

Og dette landet har noe system som at far betaler kun farsbidrag (ved skillsmisser) innenfor samme "fylke". Så hvis noen her skilles, og flytter til en annen by, får de heller ikke noe..

Så, jeg tviler nok på at NAV i Norge kan gjøre stort mere.

Men jeg nøyer meg med 1220 pr mnd pr barn.

Hejdå

[vanessa07]

Hei. Jeg har vært, el mer komplisert er ,gift m. en utlending. Etter 12 år i et land jeg elsker, men laaangt borte, hadde jeg opplevd å gravlegge 3 barn. Like etter siste begravelsen, oppdaget jeg min mann var utro, og ikke bare det, elskerinnen var gravid. Jeg var sjokkert. Men et lite barn har aldri bedt om å bli født, moren ville IKKE ha barnet, og da han var 15 dager gammel, møttes vi i retten, hvor jeg adopterte den skjønneste uskyldige lille engelen, som tross alt gav meg igjen noe å leve for. Han er nå over 4 år og alt jeg lever for. Men så begynte et problem. Jeg "godtok" min manns utroskap, adopterte barnet, men han skiftet totalt side. Han ble ekstremt voldelig. Siden jeg ikke hadde fått godkjenning fra norske myndigheter om å ta med meg min elskede lille engel til Norge, måtte jeg bli. I over 2 år levde jeg under trusler og vold. Jeg hadde en flink barnepike som så tegnene når min mann ble sinna, og fikk fjernet barnet så godt hun kunne. Da min sønn var nesten 2 år, fikk jeg vite min mann hadde innledet nok et alvorlig forhold. Jeg var dum og sa jeg syntes dette var dumt, da slo han meg bevisstløs, rev av meg håret, jeg husker jo ikke alt. Hvor skulle jeg gå? I et land uten krisesenter, min mann er politi, og kollegene kunne jeg ikke gå til. Ambassaden sa kun "du kan reise til norge, men du må vente på UDI for barnet" Jeg klarte ikke forlate ham, og jeg visste om jeg dro, ville han gi både hushjelpen og barnepiken sparken, så da var barnet ikke trygt. Jeg kunne knapt gå, ansiktet var så ille at jeg måtte dekke det til, men jeg klarte å pakke noen ting, fikk hjelp av en nabo og reiste 12 timer m buss, til den eneste jeg da følte jeg kunne stole på, det var dommeren som hadde hjulpet i adopsjonen. Han inlosjerte meg hos en advokatfamilie, men jeg var svært syk, lege ble tilkalt, og han sa kun jeg var heldig som levde, d var vanskelig å snakke men jeg fikk pekt på min 2 åring og sa for ham, jeg må leve, hjelp meg! Min mann brukte store styrker i å lete etter meg, og tilslutt fant han meg. Han gråt og tryglet. Jeg sa, ok, men da må vi alle flytte til mitt fødeland Norge(Det sa jeg, for jeg visste det fantes krisehjelp, og politi, om han gjorde noe sånn der) Utrolig nok godtok han det, og vi reiste alle til Norge, Det er ca 2 år siden. Han fikk jobb, vi fikk et koselig hus, jeg begynte å jobbe på sykehuset, (jeg er sos. med) og vår lille gutt i barnepark. Men det varte ca 6 uker. Jeg har bodd ute av norge 31 av mine 37 leveår, og kjenner ingen, har ingen søsken, min far er død, men min mor er den eneste jeg har.

Han slo ikke her, kanskje noen ville kalt det vold, men jeg er vant til tøffe tak. Men han begynte verbalt å kalle meg hore, prostituert, jeg har aldri drukket el røkt i hele mitt liv, men nå sa han plutselig jeg var alkoholiker, og han kunne gå ut på gata å finne menn til meg så jeg kunne praktisere som hore. Min sønn led jeg tok ham i bilen natt etter natt,min mor bor et stykke unna, så jeg hadde jo ingen plass å gå til, jeg oppsøkte krisesenteret, men fikk beskjed om at de utenlandske papirene på barnet ikke holdt, jeg kunne bli, men far måtte ha gutten.

Jeg gav opp sluttet å snakke, m unntak av m min sønn, men alt jeg sa til ham var jo galt.

Plutselig fikk min mann det for seg at han skulle søke varig opphold i Norge for seg selv og sønnen, han gikk til advokat, alt så ut til å gå bra også m.h.p på adopsjon.

Det var en fredag, jeg husker det godt. Lørdagen er litt "borte for meg" Jeg våknet på badegulvet, tror han hadde slått meg i hodet.. Tidlig søndag morgen, for 17 mndr siden vekket han meg vennlig, spurte om jeg trengte paracet? Han sa det virket som jeg hadde vondt,,, Så sa han jeg drar og kjøper det, og et ferskt brød, jeg var redd noe var veldig galt, så hentet han sønnen som sov og la ham v siden av meg, jeg hørte ytterdøra gikk igjen. Da vi våknet etpar timer senere, jeg og min da gutt på 2 år og 10 mndr. følte jeg noe rart, Alt av verdisaker var borte, lommeboka mi, visa, mastercard+ 25 000 i kontanter, jeg skulle nemlig kjøpt en brukt bil den dagen, d er ikke kollektivtransport her. 4 mobiltlf. videokamera. Det verste var IKKE DET men han hadde ikke skrevet under på papirene for sønnen. Jeg tror jeg gikk i sjokk, ringte politi, flyplass, men nei, det var lov å reise fra kona si sa de ( Det var jeg jo bare glad for ) Men hva skulle jeg gjøre m. minn sønn? Jeg ringte nødnummeret t. min manns ambassade, de var rolige, og sa gutten er hos deg han er trygg, vi skal støtte. Det har de gjort hele tiden, opptil 2 ganger per uke- Jeg fikk en plutselig lammelse, den er bedre, men d var tydelig d skyldtes vold.

Så HER er jeg I norge, fortsatt redd, ingen off. godkjenning er gitt, d.v s de kan sende min sønn ut av landet. Jeg gjør alt jeg kan, gr.skadene fikk jeg en midlertidig uføretrygd, ikke mye, men vi klarer oss. Jeg har ingen barnetrygd, ingen rettigheter, men jeg har ham i privat b.hage nå, jeg betaler det gladelig av d lille vi har å rutte med, når jeg ser det lykkelige, ansiktet "jeg er så glad i deg mamman min sier han, ingen skal slå deg, ikke pappa heller, da sier jeg trollet må ta ham" kan han si.

Vi har hverandre, han har masse venner i b.hagen, jeg sliter m opptrening, advokater og alt.

MEN KJÆRE deg, DU er trygg. Din mann er sikkert snill, du er norsk m. norske barn, ikke bekymre deg om dagen imorgen, jeg vet og skriver av erfaring.

Barna kan ha kontakt m pappan sin, på tlf, ringekort int. er ikke dyre, mail, brev, reiser, og du kan jobbe om du vil, de kan gå i barnehage, hvor de er flinke m flerspråklige barn, min sønn snakker 3 språk. Bidrag og penger, nei kjære deg, d betyr noe men STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN OG TRYGGHETTEN.

Du får bidrag ikke mye, men noe, og i tillegg mange rettigheter siden barna er norske. Ikke vær engstelig for å be om hjelp evt på sosialkontor, Bostøtte har du krav på også.

Min mann er også fra et fattig land på den andre siden av kloden, men selv om han tjener "bra" i sitt land, sender han stadig beskjeder om at jeg må sende ham penger, jeg er livredd, og gjør det. I tillegg legger jeg av penger hver mnd i tilfellet jeg får beskjed om å vente i min sønns hjemland på adopsjonspapirene, jeg sender ham aldri dit alene, så sjekking på nettet, og litt oppfinnsomhet, så finnes det massevis av billige billetter. Du skal ikke tenke negativt på det. Du gir barna dine en oppvekst i et trygt land, viser dem bilder og snakker om pappan, og legger av litt så du kan dra på besøk, eller han kan komme hit. Det vil lønne seg, da kjøper du billeten i europa, de skriver den "omvendt" og du sender m DHL el TNT. Mulighetene er mange.

Kanskje er du heldig og har familie og til og med venner i Norge? Tenk positivt! Du har prøvd,,lykke til!! Vanessa

[yinyang]

Hei Vanessa.

Beklager, jeg har ikke lest innlegget fra deg før nå.

En veldig trist historie du forteller.

Jeg forstår godt hva du mener, om å ta vare på hverandre i hverdagen, og at det VIL gå rundt uansett, så lenge vi bor i Norge og er norske statsborgere. For det er sant.

Vi er tilbake i Norge nå, og trygdesystemet har tatt tid, men nå begynner vi å få inn kroner, så vi kan kjøpe melk og brød, betale SFO, og unne oss lørdagsgodt.

Husker sist julaften, "på den andre siden av kloden", da jeg telte kronene, og lurte på om jeg hadde nok til en kilo potet, eller om jeg skulle bare kjøpe 4-5 stykker. Så egentlig setter jeg ikke listen så høyt.

Takker for din historie, og jeg vil prøve å se livet fra den "enkle" siden, og ikke gjøre alt så komplissert.

Du har nok vært gjennom endel, og jeg er glad du kom deg ut av volden med livet i behold.

Hvor i Norge bor du?

Har du en mailadresse, så vi kan bli bedre kjent?

Vet at det er vanskelig å få nye venner i Norge...