Noen som har blitt veldig deprimert under svangerskapet?

[Newton & Prinsessen på erten]

Føler meg nedfor og lei.

Noen som har erfaringer å dele?

 

Hva hjelper?

[Potetstappe]

Jeg kan vel ikke kalle det deprimert.. Men jeg gråter mye uten at jeg vet hvorfor...

[IngyThing & lykkeliten]

jeg er engstelig for å ikke bli glad i babyen min jeg..

Det er kjempe guffent!

[Anonym bruker]

Legen min sykemeldte meg pga depresjon... Gråter hele tiden og er stort sett trist og lei hele tiden. Utrolig tungt når alle snakker om hvor kos det er å være gravid. Prøver å komme meg ut i løpet av dagen, men om det hjelper så mye vet jeg ikke helt...

[Anonym bruker]

Men kan man ikke få mere hjelp ett sted? Jeg skjønner ikke, dersom man blir sykmeldt pga depresjon hjelper det jo ikke å være hjemme alene? Jeg føler meg svært deprimert om dagen selv og tenkte å nevne det til legen. Hadde håpet jeg kunne få hjelp/noen å snakke med??

[Anonym bruker]

Hei!

På en måte er det litt trøstende å se at jeg ikke er alene om å føle nedstemthet. Tror jeg blir smågal snart! Gråter flere ganger hver dag, ikke sånn litt, men tårer i store strømmer. Alt føles bare så håpløst innimellom! Vil jeg virkelig ha dette barnet? Kommer jeg til å klare fødselen? Hva med livet etterpå??!! Er mannen min glad i meg lengre? Hvor er vennene mine? Føler meg i grunnen ganske ensom for tida, men vet at jeg ikke greier å ringe noen og snakke om det, så da er vel den ensomheten min egen feil... Og mannen min er jo her for meg hele tiden, hvordan kan jeg da føle meg ensom??

 

Håper tiden "alle snakker om" snart kommer: - tiden da man synes man er verdens fineste og verdens heldigste som bærer på det største underet man noensinne kan få være en del av.

[Anonym bruker]

Jo man kan få mer hjelp. Jeg går til en lege på sykehuset. Hun skrev brev til fastlegen min der hun forteller om situasjoen min og anbefaler legen å kalle meg inn og evt henvise meg til en passende psykolog. Har prøvd å fortelle fastlegen min før om en deppeperiode jeg hadde men følte ikke hun tok meg på alvor, derfor skrev sykehuslegen dette brevet. Har ennå ikke hørt noe da... Hun legen jeg rå til sa hvertfall at hun ville anbefale meg å prøve psykolog, men jeg har liksom litt sperre mot det, sånn "hva kan hun hjelpe meg med, er jo bare tull jeg tenker uansett" Men vi får se. Om jeg får en time vil jeg nok gå, omså bare en gang, bare for å få tømt meg litt. Legen anbefalte dette før fødsel for hun sa at dersom ting ikke blir tatt tak i nå kan det utvikle seg til noe mer etter fødsel, og en ting er å være deppa nå, noe annet er når babyen kommer.

Så nevn der for legen din, man skal få hjelp. Omså bare litt lenger tid hos legen slik at man har noen å snakke med. Jeg kjente at det hjalp meg litt og grine hos legen, hun var så forståelsesfull. Man føler jeg seg jo litt rar, har liksom ikke noe å være lei seg for, man er jo gravid. Men inni seg er alt bare kaos og helt ute av kontroll. Alle forventer at man skal være så lykkelig, og koooose seg stort. Er litt trøst å vite at det faktisk ikke er så veldig uvanlig å ha det somd ette, er bare det at ingen snakker om det. Bra vi kan snakke her inne!!

[*Villekulla*]

Jeg skifter mellom å tenke; vil jeg ha ungen eller skal jeg ta abort. Sliter skikkelig om dagen og vet jeg må bestemme meg snart...

[Anonym bruker]

Som en som har slitt med sterke depresjoner, manisk-depressive perioder og har to innleggelser på psyk.inst. bak meg, kan jeg iallefall kanskje berolige de av dere som ikke har hatt depresjoner før, og ikke noen "egentlig" grunn til å ha det; (med dette mener jeg de som bare plutselig våknet triste en dag og syntes at alt var kjipt, ikke for å trivialisere på noen måte)

Jeg hadde vært "frisk" og velfungerende i nesten et år når jeg ble gravid.

Jeg har nå, som mange her veldig lett for å ta til tårene, se litt svart på ting, tenke at jeg ikke er klar for dette og at mannen min ikke skjønner hvordan jeg har det, og at dette bare var overilt og jeg gruer meg til fødselen. Men samtidig vet jeg innerst inne med meg selv at; jeg vil jo ha dette barnet, jeg ER voksen nok, mannen min er faktisk en mann og kommer kanskje aldri til å forstå meg fullt ut, men det er faktisk greit Og selv om det er vanskelig å se det selv midt oppi det hele, så er det for det meste bare hormoner, og ikke en depresjon sånn kroppen din ser på det. Og mest av alt er det (for meg iallefall) hjertet mitt som gjør seg klar til å elske noen høyere enn det noen gang har gjort før, og dét er ikke en liten ting. Dét er faktisk verdt noen tårer og litt usikkerhet.

Det ble veldig klissete nå, men det er iallfall sånn jeg har begynt å se på det, og jeg ønsker alle litt triste mammaer og kommende mammaer lykke til videre.

 

 

[Anonym bruker]

Foruten fødselen og om jeg vil ha barnet ( er i alle fall sikker på noe ) beskrev du nettopp min hverdag... Synes alt er trist og ensomt nå.. selv om kjæresten stiller opp så mye han kan. Han må jo jobbe litt og! Vi får håpe ting blir bedre snart

[Tide-li-bom]

Heldigvis er det ikke bare meg.. Jeg er bare 6 uker på vei, men har skikkelige svingninger.. hadde det ikke sånn med førstemann. Nu veksler jeg skikkelig. Egentlig er barnet planlagt og jeg gleder, MEN så blir jeg plutselig skikkelig sur og tenker på abort. Jeg blir usikker på alle rundt meg, om dem er glad i meg og om jeg i det hele tatt bryr meg om dem. Men blant folk klarer jeg å slappe av og ikke tenke sinte tanker..

 

Jeg har ikke hatt sånne følelser tidligere..