Ja da ble jeg alene ikveld da...

[Gjest]

Idag reiste sambo til moren sin...han skal bo der en stund til han finner noe eget slik at vi får tid for oss selv og tid til å tenke på hva vi vil.

Vi er venner da, men kan vel si at vi ikke har vært kjærster på en stund hvis dere skjønner. Det er stille rundt meg nå, og det føles rart...litt ensomt, men samtidig deilig. Vi har snakket om dette lenge, men har ikke tatt det skrittet før nå. Hverken han eller jeg har noen forhåpninger om fremtiden, vi tar 1 dag av gangen. Merker jeg savner han...men det er vel tanken på at vi ikke bor sammen mer som gjør at jeg savner han. Skal jo se han en liten tur imorgen, han kommer for å være med vesla i noen timer. Neste uke skal vi pynte juletre...vi skal feire jul sammen og nyttår. Men så rart at jeg savner han...herregud så rart det blir. Vi er bare venner nå...jeg skal sove alene fremover...

 

Hvordan blir det fremover? Alene med all ansvaret for vesla, alene om alt, ingen å snakke med på kvelde, ingen å krangle med, ingen å le med, ingen å tulle med...Det skremmer meg, men vet dette er det beste for begge og ikke minst for vesla. Gjør vi ikke noe nå, kan det virkelig gå til helvete. Nå er det bare å holde ut i begynnelsen, det er vel nå det er verst.

 

Måtte bare lufte ut litt jeg. Og håper noen alenemødre kan lufte litt om hvordan dere hadde det den første tiden og nå.

[SK&Maylen]

Har vert aleine heile veien eg da, men eg hadde mange tanker og bekymringer for kors det skulle gå, kors skulle det gå å oppdra ett lite menneske aleine, og kas forhold kommer vi til å ha til barnefar..

 

Det er ensomt til tider, men det blir en vane, lærer seg å kose seg i sitt eget selskap!

Det er skummelt, men det er en overgangsfase, det går bra!

Og vi er mange her som kan hjelpe med råd og meninger om det skulle trenges, eller man bare vil lufte vettet!

Så går det jo an å "skravle" her og da, så blir det ikkje så ensomt!

 

Lykke til!

[natt]

heisann.

Jeg ble alene på onsdag...da flyttet han ut etter 3 år som samboere og en sønn på 2 år sammen.

Kjenner jeg savner han hele tiden...

Men vi var ikke bra for hverandre,,hentet frem mye stygt hos hverandre. Er glade i hverandre men fikk det bare ikke til.

Nå sitter jeg her og tenker på savnet....hva er det jeg savner så fælt?Ikke slik som vi hadde det værtfall.

Jeg håper vi kan finne tilbake det vi hadde den første tiden vi ble kjent men tror oddsene er meget små

 

mvh

[mamh]

Jeg har vært alene siden jeg var 3 måneder på vei. Svangerskapet var pyton og det første året, mens hormonene fremdeles var i full sving var også til tider pyton. Nå koser jeg meg. Jeg er blitt mye mer strukturert, har bare meg selv og min lille gutt og bestemmer alt. Ingen krangler hos oss, vi bare koser oss... Selvsagt er det kjedelig når en eller begge er syke, eller når man går på fest og alle er par. Det er også til tider ensomt å sitte inne hver kveld etter kl 19.00 i forhold til før når jeg aldri kunne sitte en eneste kveld uten å finne på noe. Men det gjelder å være positiv å lære og kose seg i sitt eget selskap. Bøker er en god ting, eller filmer hvis du ikke liker å lese.

 

Lykke til, alt går bedre med tiden.