Håper dere kan gi meg noen svar...

[Mamma til Tuva:)]

Jeg står midt i en krig her!! xen til samboeren min er på fødeavd. nå og kan føde når som helst. De har et barn fra før sammen og hun vil at han skal ta seg av han sønnen i 4 uker nå fordi hun ikke "orker" å ha begge i begynnelsen. Jeg har ikke noe imot at vi har sønnen,men nå er situasjonen min litt anneledes enn den var tidligere. Jeg er 32+2 nå og kan føde når som helst viss jeg ikke holder meg i ro og er mindre stresset.

 

Vi hadde guttungen fra torsdag til søndag og det var rett og slett et h......,men jeg måtte jo bare "holde ut". Det bruker å gå helt fint ellers,men denne gangen var det vanskelig. Samboeren min er sjefen på jobben,men siden ingen kunne jobbe så måtte han jobbe ergo da måtte jeg ta meg av sønnen hans. Når jeg er alene med sønnen så har vi det så utrolig fint sammen. Vi leker og ler og synger. Han er verdens herligste,men med en gang samboeren min kommer så er han guttungen fra helvete. Da er det kun pappa og skal ha både ditt og datt. Faren er ikke så flink med å sette grenser og liker å skjemme han bort siden han ikke ser sønnen sin hver dag, noe jeg mener er feil. Selv om man ikke ser barnet sitt hver dag så må man sett grenser..Det går ann å skjemme bort barnet sitt på mange forskjellige måter uten at det blir noe negativt.Men det klarer ikke han...han gir han godteri tidlig om morningen til sent på kvelden. Brus får han akkurat som han vil og det han peker på får han.

 

Jeg spør samboeren min om hvofor han gjør dette, for når vi sier nei da legger han seg ned å hyler og skriker. Han slår og sparker. Og dette går da mest utover meg siden det er jeg som må si nei og sette ned foten og vise at hos oss så har vi grenser.

 

Vi leverte han på søndag og på mandag måtte jeg på sykehuset siden jeg fikk utrolig smerte i magen og at jeg kjenne lite liv. Det var da jeg fikk klar beskjed fra legen om å holde meg i ro og unngå stress. Gjorde jeg ikke det så kunne barnet komme når som helst og det vil vi ikke. Vi vil jo at hun skal være i magen så lenge hun kan.

 

Problemet nå er at vi skal ha sønnen hans i 4 uker nå....og samboeren min kan ikke ta seg fri når det passer han selv om han er sjef. Ergo jeg må passe sønnen hans..jeg orker det bare ikke..dette kan kanskje høres feil ut,men misforstå meg rett jeg vil ikke at sønnen hans skal være grunnen til at jeg føder tidligere enn jeg må. At xen hans skal blir 2 barnsmor og ikke klarer å ha begge barna i de første ukene er ikke mitt problem. Hun har valgt å bli tobanrsmor og da får hun ta konsekvense ut av det!!

 

Vi skulle egentlig feire jul sammen med familien min jeg, samboeren min og sønnen hans,men det orker jeg ikke nå siden vi skal ha han i 4 uker. Jeg prøver å fortelle samboeren min at dette ikke fungere og han må snakke med xen sin om at han kan ikke ha sønnen hverdag pga situasjonen hos oss er som den er...det må jo finnes en mellom ting her..Jeg minnte samboeren min på om hva legen hadde sagt,men han sa ikke noe. Det viktigeste for han er at han får være med sønnen sin, men han tenker ikke på den lille som er i magen min..Jeg foreslo tilslutt at jeg feirer jul sammen med familien min og han med sin...og han sa bare: "greit, hvis det er det du vil"...Nei, det er ikke det jeg vil,men det er det som må til hvis jeg ikke vil at jenta mi skal komme tidligere til verden. Han skjønner ikke frustrasjonen min.

 

Jeg prøver å ha være mye alene med han nå før vi den lille kommer til verden får da får vi ikke så mye tid til hverandre og alenetid...så jeg prøver å utnytten den "lille" tiden vi har igjen alene,men han gir så lang faen...så lenge han har sønnen så driter han i resten. Han skjønner ikke at han får et barn til og han skjønner virkelig ikke at jeg er i ferd med å gå i fra han om han ikke får opp øynene at det er flere tilstede.

 

Jeg føler at eg konkurrerer med xen hans hele tiden. Henne tørr han ikke å si imot eller gå imot for da truer hun med å ta ifra han sønnen og gir han en lekse om at han ikke bryr seg om sønnen,men når jeg prøver å si noe som ikke har noe med sønnen hans å gjøre da gir han faen. Og når jeg prøver å prate om den lille så begynner han å prate om sønnen hans..

 

Beklager at det ble så langt,men jeg klarte ikke å skrive kortere...er egentlig mye mer,men jeg klarer ikke å skrive mer. Tårene triller her på meg og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Det stikker skikkelig i magen og i hjerte. Jeg føler meg helt alene. Jeg kjenner ingen her jeg bor og familien min bor flere timer unna meg..

 

Jeg spør dere menn: Tenker ikke dere på det nye barnet før det kommer til verden, er det liksom da det går opp for dere at det har komt et nytt barn? Tror dere samboeren min elsker meg? Føler ikke at han gjør det siden han bare tar hensyn til xen og ikke meg...

 

[klompen min<3]

Det hadde jeg aldri funnet meg i! Si til ham at enten så holder han seg hjemme i de 4 ukene og passer barnet sitt, eller så får han be exen fikse det selv..! Hun har vel familie? Du har tross alt et eget barn å ta vare på, hvis han skal oppføre seg som en drittsekk, så kan du oppføre deg likedan.. Han burde skamme seg for å ikke støtte deg nå mot slutten av svangerskapet, er det noen som burde protestere så er det samboeren din som burde gitt beskjed til exen sin... Hun er jo rett og slett frekk! ikke ta imot dritt fra noen av de!!!!aaargh...ble sinna jeg nå.....

 

uansett hva du gjør så ønsker jeg deg lykke til, og tenk på deg selv og barnet du bærer!

[Gjest]

Jeg kjente at tårene presset på her også, jeg har ikke hatt det helt likt, men min samboer brydde seg heller omtrent ikke om barnet i magen. Jeg prøvde så mye jeg kunne å få ham til å prate med meg om den lille, få ham til å kjenne på magen min osv, men jeg tror ikke han helt klarte å forholde seg til det på samme måte som jeg, siden han ikke kjenner det på kroppen går jeg utifra.? Han har også en sønn fra før, å rett før jeg ble gravid så hadde vi akkurat vunnet omsorgen for sønnen hans etter 2 dager i retten. Det er forsatt litt slitsomt med han og vår, føler han forsatt "favoriserer" litt. Mulig han har dårlig samvittighet for at sønnen hans har opplevd så mye i sitt korte liv. Men det skulle da ikke gå utover meg å vår lille! Men det gjorde, så til de grader. Han var ikke mye innom på sykehuset engang etter fødselen, så jeg kjenner meg igjen i det å føle seg alene. Men det kommer seg

 

Men det jeg vil råde deg til er å ta en skikkelig samtale med din samboer, å kanskje faktisk reise bort noen uker. Til familien din, det gjorde jeg. Jeg hadde da min mor i London, der reiste jeg titt og ofte, trenget den tiden.

 

Få ham til å sette seg ned å prate skikkelig med deg. Det hadde jeg krevd!!!!

 

Lykke til videre, håper dette kan ordne seg for deg. Føler med deg!!!