det er visst vanlig at småbarnsmammaer blir deprimerte...

[Anonym bruker]

synes det var så interessant det mannen min fortalte meg igår kveld. Han studerer medisin og driver og leser om psykiatri akkurat nå. Professoren i psykiatri på UIO hadde fortalt at av ubehandlede psykiske lidelser var dette det mest typiske eksempelet:

 

"Hjemmeværende tobarnsmamma. Nyinnflyttet sammen med mannen. Lite sosialt nettverk fordi de er nyinnflyttet. Mannen jobber mye pga dårlig økonomi i etableringsfasen. Mye alene med barna".

 

Denne gruppen mennesker er visst utrolig utsatt for depresjon, men blir sjeldent behandlet før det utvikler seg enda lengre, til feks et alkoholproblem.

 

Jeg synes det var interessant. Er selv veldig ensom og endel alene fordi mannen studerer mye samt jobber ekstra. Vi er nyinnflyttere og jeg kjenner ingen her. har ikke et alkohol problem da. Men jeg er tydeligvis ikke alene. Denne professoren mente dette var en utrolig vanlig situasjon.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg synes dette også var interessant.. Jeg føler meg også litt ensom til tider ja..

[Katta&Eira]

Det er viktig at man som alenehjemme-mamma skaffer seg ting å gjøre, grip fatt i deg selv før du kjenner at du bare får lyst til å sitte i sofaen hele dagen.

 

Husk at søvnmangel kan utløse depresjon! Søv sammen med /samtidig som barnet på dagtid for å kompensere for evt lite nattesøvn, og sørg for at gubben får sove om natten slik at han er uthvilt til han skal på jobb og ikke dritsur og utslitt når han kommer hjem...

Lite (eller ingen) sexlyst, tiltaksløshet/apati, snopesyke (søtt) og generelt nedsatt selvfølelse er typiske tegn på at man KAN være i ferd med å gli inn i en depresjon som følge av f eks søvnmangel eller situasjoner som beskrevet i hovedinnlegget.

 

Dette forumet er nok med på å gjøre det mindre ensomt for enkelte, og det er jo bra. Det er viktig å omgås andre småbarnsmødre! Det er nok meningen vi skal det fra naturens side.

I gamle dager bodde man jo sammen med mange andre mennesker, gjerne flere barnefamilier i samme familie. Man hadde barna med på alt mulig, bar dem på ryggen, lot bestemor passe mens man jobbet ute på jordet, osv. Men så kom "det store hamskiftet", så kom gamlehjemmene og kjernefamiliene, og nå flerkjernefamiliene.Og ensomheten. Tror folk hadde det mye bedre psykisk før, jeg. Selv om de var fattige og spedbarnsdødeligheten var høy.

[Anonym bruker]

Herregud, du er gammeldags! Kan jeg spørre hvor gammel du er? "gubben får sove om natten slik at han er uthvilt til han skal på jobb og ikke dritsur og utslitt når han kommer hjem..." - kødder du? Selvfølgelig skal mannen være like delaktig i barnestellet naar han er hjemme etter jobb. Mammaen er da paa jobb paa dagtid hun og naar har barna alene. Og det med aa sove naar barnet sover, det er ikke alle som kan gjøre det. Jeg har muligheten til det, men vet det er mange som har barn som nesten ikke sover paa dagtid.

[Anonym bruker]

helt enig med deg anonym..det innlegget ser ut som det er skrevet etter en gammel Margrethe Munte vise (gammeldags altsa)...

 

 

Herregud..bra du vet alt da..ikke alle barn eller familie situasjoner er like vet du

[Gjest]

kjenner meg igjen der ja.. fikk fødselsdepresjon etter mitt første barn, og har slitt litt denne gangen også. har flere gode veninner her, og familie til samboer. men min egen familie er langt vekke, og tror det kan være noe av problemet for mange. at man feks ikke har sin egen mor i nærheten å spørre om hjelp og råd..

[Anonym bruker]

Jeg syns også dette var interessant, men ble litt redd for jeg har mange av symptomene som står nevnt over....

[mammarit]

Veldig interessant å høre at dette er kjent i det medisinske fagmiljøet. Man kan jo føle seg mislykket når lykkefølelsen uteblir, selv om man egentlig har oppnådd det man drømte om. Kjempefint hvis vi kan komme dit at vi tør å fortelle hverandre at vi er slitne og lei hele situasjonen.... Jeg kjenner meg igjen på mange av symptomene, men er obs og setter inn små tiltak når jeg merker at det behøves. Er i den merkelige situasjon at jeg opplever den største lykke og den mest bunnløse fortvilelse samtidig. Prøver å la lykken få overhånd... Takk for at du delte dette!

[Gjest]

mamarit, du skriver det akkurat som jeg føler det:-) jeg er også veldig obs denne gangen og har dialog med samboer hele veien slik at han vet når tiung topper seg litt for mye hos meg. er veldig glad for at han forstår og støtter meg så bra, det er nok ikke alle som er like flinke til å lytte til hverandre, så jeg er heldig der:-))

[Gjest]

Kjempeinteressant at dette er kjent i fagmiljøet, Det er positivt. Hva var løsningen mente han? Sa han noe om behandling etc?