Når et lite barn blir utestengt fra leken. (litt langt)

[Tokatter_USA]

Jeg lurer på hvordan andre takler en sånn situasjon, som uunngåelig vil dukke opp fra tid til annen gjennom nesten ethvert barns oppvekst. Jeg hadde bare ikke ventet det så tidlig.

Snups, som nylig fylte to år, og jeg har vært med i en "play group", en liten gjeng med modne mammaer og våre barn i litt over ett år nå. Da vi begynte var Snups ca. 10 mnd. og nesteldst, og den eldste var halvannet måned eldre. De andre var opptil seks mnd. yngre.

 

Som de fleste barn, lekte de ikke med hverandre i noen særlig grad det første året, bare hver for seg og ved siden av hverandre. Men i sommer fikk de to eldste en god tone, de lo og fniste, løp og datt og fniste mer, og hadde "babies" som STOR fellesinteresse. Begge var trege til å snakke.

 

Men i høst kom det en ny mamma og en nesten tre år gammel gutt. Da han endelig fant seg i å komme på treff med en gjeng småunger, ble han plutselig bestevenn med "Mara", den eldste, som nylig har begynt å snakke ganske bra. Ofte har det bare vært de to og Snups, og Snups får ikke være med og leke. "Luke" roper rett opp i ansiktet på henne at hun ikke får være med, og han og Mara løper inn på et soverom og slenger døren igjen. Snups, som pleide å hyle av glede når vi skulle til Mara, står nå betuttet og ser på, og vil ikke nærme seg selv om de leker med hennes favorittleker.

Mødrene sier ikke noe særlig, jeg tror de bare er glade over at barna deres leker så godt sammen. Moren til Luke sier at han må "talk nice" når han roper til Snups, men ikke noe mer.

 

Det er mulig det er verre for meg enn det er for henne, og jeg føler meg litt bedre i dag etter å ha snakket med moren til et av de litt yngre barna. Hun har opplevd det samme, og vi ble enige om at det kanskje ikke er noen vits i å gå på disse treffene akkurat nå. Vitsen er jo at de skal lære seg å omgås andre barn, men det skal vel være hyggelig. Det virker som om alle barna har det best på tomannshånd, så hun og jeg skal prøve det en periode.

 

Hva har dere gjort, eller hva ville dere gjort i en sånn situasjon?

[Superlis]

For det første skjønner jeg godt at du synes dette er vanskelig,det er veldig vondt for en mor og se at ens barn blir holdt utenfor! Det er spesielt vanskelig når ikke de andre mødrene bryr seg,jeg hadde ikke likt at mitt barn skulle holde andre utenfor! Jeg jobber i en barnehage,og det viktigste vi lærer barna er at en skal inkludere andre og være snille! Mener ikke at barn aldri skal få leke på tomannshånd,men det kunne vel disse mødrene sørget for at de fikk gjort en annen dag og ikke på et treff!! Det er bra at du har fått snakket litt med en annen mor og at dere blir enig om å treffes litt..Tror kanskje jeg hadde gjort det samme,men hadde nok sagt fra hvorfor jeg ikke giddet å gå på treffene lenger... Jeg blir veldig skuffet når ikke andre kan se litt lengre enn sitt eget barn,bare de har det bra så er det ikke nøye med andre,huff ikke bra! Vi hadde veldig mye kontakt med ene naboen,jeg var nøye med at ungene deres aldri skulle bli sendt bort selv om mine hadde andre på besøk....ble veldig skuffet da jeg oppdaget at denne mammaen syntes det var helt i orden at ungene hennes sa til mine at de ikke ville at de skulle komme når de hadde andre å være med..empati er det viktigste vi lærer ungene helt fra de er små!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Lykke til!

[♥Snulder]

Huff... får vondt i hjertet bare av å lese dette jeg. Hadde jeg vært mor til ett av de andre barna, så ville jeg forklart tydelig at alle skal få lov til å være med og leke, og at det ikke er pent å holde noen utenfor. Ja! Klart de skal få trekke seg tilbake to og to... men da uten at man er slem mot de andre barna. Det er som Superlis sier over her, at ungene må læres empati, og det er vi voksne som er modellene....

 

[Tokatter_USA]

Det er godt å høre at jeg ikke overreagerer, da. Jeg har syntes det var rart at de ikke tok tak i det, for de er egentlig veldig koselige damer, gavmilde med både tid, presanger og komplimenter. Men det føles vel ekstra sterkt å se det fra min side. Likevel, Maras mamma ba om unnskyldning dagen etter et av treffene, så det er jo ikke bare jeg som legger merke til det. Og det er ikke blitt bedre.

 

Jeg er ingen barneekspert, Snups er min første og eneste, men jeg ville sagt til Luke at Snups blir lei seg når hun ikke får være med å leke, og at kanskje han kan vise henne hvordan man leker med det og det, for hun er jo mye mindre enn ham. Jeg tror kanskje en treåring ville forstå det. Men jeg føler ikke jeg kan si det når moren er til stede.

 

Jeg vet jo ikke hvordan jeg ville reagert om det hadde vært mitt barn som ikke var snilt mot et annet. Men jeg har iallfall lært leksen min nå, om jeg noensinne befinner meg på den andre siden.

 

Takk for svar, dere to. Det varmer å høre at jeg ikke er overfølsom.