Er jeg for kravstor eller er han for lat??

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg føler at jeg ikke klarer mer...er gift, men føler å ha aleneansvar for gutten vår på snart 3 år. Det blir så mye krangel siden han kom til verden at jeg snart ikke orker mer. Jeg klager mye på at han ikke hjelper og støtter meg, og han skjønner ikke hvorfor jeg klager.

 

Hvor mye gjør deres menn egentlig? Kanskje jeg bare har for store krav?

 

Jeg er hjemme med sønnen min og har han fra kl. 6 om morgen til kl. 22 om kvelden til han endelig har sovnet.

Når mannen min kommer hjem fra jobben kl. 15.30, vil han etter at vi har spist, kvile - og det lenge.

Jeg kunne også tenkt meg å slappe av litt etter middagen, men det får jeg aldri mulighet til. Har jeg flaks, tar han gutten med ut en time etter kvilen, men det er skjelden. Også er det alltid jeg som gir ham kveldsmat, legger han, leser bøker, koser osv. Jeg må stå opp opptil 20 ganger fra sofaen for å legge han igjen og igjen og igjen. Mens mannen min står opp kanskje 2 ganger.

 

Jeg er ofte hissig og grinete og mannen min skjønner overhodet ikke hvorfor, han sier bare at jeg har det jo sååå godt. Men jeg føler meg permanent overbelasta og utslitt at det begynner å gå på helsa løs. Jeg som person eksisterer ikke mer, det er bare mamma som eksisterer.

 

Jeg har jo aldri vært borte fra sønnen min i mer enn en halv dag i de snart 3 år. Jag har ingen venner, ingen hobbyer, ingenting utennom det å være mor. Synes det er fryktelig krevende.

 

Hvis bare mannen min hadde støtta meg mer, så tror jeg nok at jeg også ville fått det bedre, men hva skal jeg gjøre når han ikke innser at jeg ikke har det sååå godt som har tror hele tiden.

Han er av den oppfattning at det er han som jobber og jeg er jo bare hjemme med sønnen min og det er liksom ingenting.

 

Jeg vil ikke at det fortsetter slik, men hva kan jeg gjøre for at jeg får det litt bedre???

 

Takknemlig for tips

 

[Emilia buenita]

Hei!!!

 

Jeg tror det er mange som er i din situasjon!

Ofte slik at mennene tror at dems eneste oppgave er å tjene inn pengene og forsørge familien. Og det er jo vell og bra, men de har jo andre plikter når de har valgt og gifte seg og/eller fått barn!

 

Hva jobber mannen din med? Klart han er sliten når han kommer hjem fra jobb, og alle blir jo ekstra trette etter måltidet og liker å kunne slappe av! Det han ikke tenker over kanskje er at du også har en jobb, og den jobben er fra 06-22 som du sier! Jeg vedder på at det er mye mere krevende enn hans jobb! men jeg vet ikke hva han jobber med da...

 

Mitt tips til deg, uten å være alt vitende! min datter er bare 7 mnd så

 

Gutten din burde kanskje få litt fastere leggetider, når du sier han er våken fra 6 til 10 på kvelden.. At dere burde legge litt energi i at han foreksempel skal legge seg 7 eller 8 hver kveld?! Han sover jo ikke så mye heller, mange barn som sover fra 7-7/8 liksom.. Så tror det skulle gått fint i lengden?

 

Dette med å hjelpe til å legge han og lese, stelle, bade, osv osv... Dette BURDE far også hjelpe til med! Det er mye sunnere for gutten deres også! Fordi selvom du sier at du ikke har noe sosial liv uten for hjemmet, så kommer nok den dagen du vil ta en kaffe enten alene eller i selskap, skal på julebord? skal på noe annet du kunne tenke deg som avlastning eller rett og slett bare GØY:)!

Detter Fortjener du Så Inderlig!!! Alle mødere fortjener dette!!!

 

Har du seriøst ingen "barndoms" venninner, andre mødre du har blitt kjent med eller familie du kunne vært litt med sånn avogtil?

Hvis du bor i oslo kan vi gjerne møtes med eller uten barna for en kaffe:D??? hehe.. jeg har selv masse venninner, kamerater og familie jeg er med.. disse har hjulpet meg gjennom kjærlighetssorg, brudd, gladestunder og det meste altså!

 

Dette er også veldig viktig! Jeg vet heller ikke hvor gamel du er... Men jeg syns du skal sette foten litt ned på en ordentlig måte:P Å si til mannen din åssen du kunne tenke deg det, istedet for å være sur og grinete på han! mannfolk skjønner ikke det vettu:P

 

Dere må egentlig bare bli enige om å planlegge ukene litt! Han legger den dagen, du den andre, fks at dere har annenhver helg "fri" at da får Du eller Han sove til dere føler for å stå opp! hehe.. skjønner du? Han kan jo ikke nekte slikt? det er jo sønnen hans, er viktig at sønnen hans også får den slags respekt for han som han har for deg!

 

Du kan også si at du kunne tenke deg et par kvelder på sofaen, hvor han da har sønnen deres etter middag, og jeg forstår at kanskje sønnen deres da vil mase etter deg?! men da er det jo far sitt ansvar å vise at han også kan gjøre de oppgaver du gjør, at han er den andre foreldrer...

 

Også helt til slutt syns jeg det er kjempe viktig at du får det sosiallivet du føler du ikke har! Om du begynner på et slags kurs 1 gang i uken, i oslo har jeg både gått på yoga, dans, trening osv.. Trenger ikke bli så dyrt heller. Men da vil jo selvfølgelig mannen din også få lov til å gjøre "sin" hobby 1 gang i uken eller så.

 

Håper dette hjalp deg litt!!! Jeg tror du vil få deg venner fortere enn svint hvis du bare prøver litt/tar deg tid !

 

 

Ha en fortsatt fin dag...klem!!

[Anonym bruker]

Hei Emilia!

 

Tusen takk for svaret ditt.

Du har nok sikkert rett i at det er mange i min situasjon, men det føles ikke slik. Fra andre hører jeg bare hvor mye deres menn gjør.

 

Min mann er elektriker, så jobben hans er ikke sååååå krevende at han er helt utslitt når han kommer hjem. Men jeg må si at han er 46, og kanskje ikke mer i sin aller beste alder. Jeg er forresten 36.

 

Nei vi bor ikke i Oslo. Vi bor på landet. Jeg er heller ikke herifra, så barndommsvenner finnes ikke her.

Jeg har aldri vært noe særlig sosial akkurat, noe som jeg fram til nå syntes var greit. Jeg liker meg egentlig best alene. Men etter at jeg fikk sønnen vår, savner jeg en god venninne. Jeg har ikke lett for å bli kjent med andre. Selv om jeg kjenner andre mødre, blir det aldri noe vennskap. Da blir selvsagt også sønnen vår litt isolert. Han vil gjerne at andre barn skal komme på besøk, men jeg kjenner jo ingen som kan komme på besøk da.

Familiene våre bor heller ikke her i nærheten, slik at vi ikke har avlastning fra dem heller.

 

Tror jeg skrev litt feil. Gutten blir lagt mellen 19.00 og 19.30 hver dag, men han sovner ikke før 22.00 eller senere hver kveld. Han sover ca. 2 timer på dagen enda. Og det har jeg ikke lyst til å slutte med før han begynner i barnehagen til våren. Da har jeg tross alt 2 timer hver dag hvor jeg kan gjøre ting uten at han maser på meg eller bare slappe av.

 

Hele problemet er bare at mannen min ikke skjønner at jeg også trenger litt fri fra gutten. Han har jo aldri hatt han en hel dag, slik at han vet jo egentlig ikke hvor krevende det er. Jeg tørr heller ikke å la han være alene med han så lenge, for da blir jeg bare urolig og redd for at han ikke gjør som han skal.

 

Jeg tørr nesten ikke å handle etter middag f.eks. For da vet jeg at han bare ligger i godstolen sin og sover og gutten nesten kan gjøre hva som helst uten at han for det med seg. Eller han bare sitter foran tv og la gutten leke alene i mange timer. Da synes jeg så synd på gutten, at jeg heller la være å reise bort.

 

Det som er mest slitsomt er den permanente anspentheten. Det går så langt at jeg ikke får ro til å sove om kvelden, slik at jeg må ta sovemedisin, ellers ligger jeg flere timer i senga uten å få sove, eller våkne mange ganger i løpet av natten. Diare og halsbrann har jeg også i 2 år nå, i tillegg til ryggproblemer og nå i det siste en mystisk allergie. Leste på internett at alt dette kan være psykiske plager, og det kan nok stemme, for slikt hadde jeg det ikke før jeg fikk barn.

 

Men hvordan skal jeg få det bedre når mannen ikke skjønner noe. Forslagene du kommer med, er han nok ikke villig til å gjennomføre. Det er alltid jeg som står opp med gutten på lørdager og søndager og mannen min ligger lenger å sover. Han kommer seg bare ikke opp av senga. Hva skal jeg gjøre da?

Hadde jo ikke tenkt å forlate han heller, men vet også at det ikke kan fortsette slik.

 

Hilsen

 

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg er selv en mann. Har to gutter og en på vei. En på 3 år og en på 6.

Jeg jobber i byggebransjen fra 7-15 er hjemme i 16 tiden, og da er det ikke noe tid til sofa kos eller slapping. Da er det tid for å lage middag, drive med aktiviteter og leke med barna. Jeg tar meg ikke tid til å slappe av før barna er i seng. Min samboer er mye kvalm og uvell. Og hun trenger mye oppvarting og hjelp. Så det er som å ha 3 barn i huset... *smiler*

 

Men jeg er ikke alltid like flink, men da får jeg høre det også.. Å ha barn er slitsomt og tung, og må deles mellom forelderene. Jeg har hatt barna selv en del dag. Og det er minst like slitsomt som en dag i byggebransjen.

 

Så jeg mener at du IKKE er kravstor. Du må også unne deg tid for deg selv. (kreve)

Ta det opp som et problem, på den god og sakelig måte. Og fungerer ikke det, så la han se hvor slitsomt det er å passe på en 3 åring en hel dag.

 

Nå er barna i seng, så jeg unner meg litt tid på nattet.

 

Lykke til..

Hilsen en vanlig pappa.

[Anonym bruker]

Nei jeg synes ikke at du er kravstor. Men jeg har en bemerkning og ber deg om ikke å ta det jeg skriver på feil måte. Jeg prøver ikke å skyve "skylden" over på deg, men jeg bet meg merke med setningen "Jeg tørr heller ikke å la han være alene med han så lenge, for da blir jeg bare urolig og redd for at han ikke gjør som han skal."

 

Jeg tro du har en jobb å gjøre med deg selv her. Du må tørre å gi slipp på kontrollen over samværet mellom far og sønn. Du kan ikke forvente at mannen din skal ta initativ til at du skal komme deg ut av huset når du ikke lar han få ha ansvaret for gutten deres alene. Du kan ikke på den ene siden ønske deg fri og på den andre siden gi uttrykk (verbalt eller med kroppsspråket) du ikke stoler på han og vil la han være sammen med lillemann alene... Dersom det er slik at du føler at det er fare for livet til gutten så skljønner jeg det, men antaglig er det ikke det.

 

Det er mulig at jeg tar feil, men jeg tror faktisk at du selv (ubevist) må ta litt av skylden for at ting har blitt som de har blitt. Sats på likevekt i familien både når det gjelder ansvar og oppdragelse av barnet. Ta han med på råds når det gjelder barneoppdragelse og gjøremål i huset. Jeg tror det vil hjelpe over tid.

 

Gå deg en fast kveldstur etter at mannen din er ferdig med hvilen sin. Bli borte en time og la han ta ansvaret for badingen og for å lese en bok eller leke.

 

Pass på språkbruken og væremåten din og det ikke skinne igjennom at du ikke synes at han er like "flink" som deg. La han gjøre ting på sin måte og så kanskje ting bedrer seg etterhvert.

 

Hilsen tobarns mamma