Den kjærligeheta

[Anonym bruker]

Er det noen som har elsket noen så høyt at de ikke klarer å gi slipp på dem i tankene sine, at de ikke klarer å leve sammen med den man vil leve sammen med fordi man tenker på en annen?? Jeg kjenner en stor frustrasjon, jeg og barnefaren er kjærester nå, men vi er ikke nok tiltrukket av hverandre, vi har ikke noe sexliv, vi har ikke noe kjærlighetsforhold, som vi burde hatt. Vi passer perfekt sammen på ALLE andre måter, og vi vil så gjerne at det skal fungere slik at vi på sikt kan spleise familien sammen igjen. Noen som har gode råd? Jeg tenker på en annen, men vet at det ikke kan bli noe mellom oss fordi vi er alt for forskjellige, dessuten er jeg redd for å bli mor til to banr med t forskjellige fedre osv osv. Å leve sammen med barnefaren gjør også jobbmulighetene større, fordi jeg føler at jeg ellers må få en annen til å hjelpe til med å forsørge meg og sønnen min. Jeg er rett og slett lei meg

[pace]

Jeg har vært der, på en måte. Ble ganske betatt av en annen, ønsket ikke noe forhold til han eller noe, men det ble en vekker. Så hvordan det forholdet jeg og min eks virkelig var, at det ikke hadde en framtid. Hadde jeg blitt i det bare for å bli, så hadde det en dag endt med utroskap, tror jeg. Følte at det mest riktige for oss alle var at vi gikk fra hverandre. Som hos dere, hadde vi det fint, gode venner, kranglet lite, sammarbeidet bra, men sex og kjærlighet manglet. Orket ikke tanken på sex i lang tid før jeg så hvor det bar. Har i ettertid sett at det var en riktig avgjørelse å ta, selv om det har vært tøft. Grunnlaget for forholdet vårt var nok på mange måter feil, men det er en annen historie.