da hører jeg vel til her...

[Anonym bruker]

hjelpes, så fort ting skjedde! plutselig kom lille pia mi, i uke 28!

det er nå 4 dager siden, og vi er enda på sykehuset.

hun er kjempe liten, 1100 gr.

jeg var på jobb, og plutselig fikk jeg vondt i underlivet.. satte meg ned, og dermed var jeg borte. våknet på sykehuset, det ble tatt hastekeiss.

jeg har ikke skjønt noen ting enda..

hvordan er det å ha et prematurt barn?

jeg var ikke klar for d her enda.. og hvor er morsfølelsen?

[Anonym bruker]

Gratulerer med vesla!!! Jeg fikk selv ei jente i uke 31 som veide 1700gr og vi kom hjem fra sykehuset for en måned siden så nå er det bare kos og stas. Du må nok regne med å bli på sykehuset til nærmere termin, men dagene går utrolig nok unna. At du ikke har fått noe morsfølelse tror jeg er helt normalt. Hvordan skal man få det når man må spørre om hjelp for å holde barnet sitt??Jeg skal innrømme at morsfølelsen min ikke kom før jeg kom hjem. Elsket selvfølgelig jenta mi over alt på jord men jeg tror reddselen for at noe skulle gå galt gjorde at jeg ikke turte å binde meg helt til henne.Så trøstdeg med at det kommer og kos deg massa med din lille prinsesse.Hvilket sykehus ligger dere på?

[§iris§]

gratulere så mye med jenta di!

 

jeg kan forstå at dette kom som en sjokk til deg..

 

selv så har jeg to prematurebarn.. førsta kom i uke 31, 1455gram og 40 cm lang.. nr to kom i uke 27, 720 gram og 30 cm lang.. jeg vil anbefale deg å ta en dag om gangen.. alt går som regel bra.. med begge ble vi skrevet ut 3 uker tør terminen.. minsta var 10 uker på sykehuset...morsfølelsen kommer etter hvert.. når du blir vant med ting og at hun er virkelig din datter... prøv å kos deg så mye med henne.. kropskontakt er den beste medisinen..og snakk sammen dere foreldre.. og husk på han å.. at det har blitt et sjokk for han å.. og støtt hverandre..

 

ellers hvis det er noe så bare spør her på siden.. alle sammen er veldig flink til å legge sine egene historier her og erfaringer... mange som er på denne siden..

 

ønsker dere lykke til videre.. og håper at alt går bra med dere..

[Gjest]

Gratulerer med lille knærten din :-) ...Morsfølelsen kommer garantert. Litt mer for hver dag som går. Det er litt slitsomt å ha barnet sitt på nyfødt intensiv-avdelingen, men tiden gikk veldig fort likevel synes jeg. Babyene vokser veeeeldig fort, så ikke bekymre deg for mye!

 

Lykke til!

[Micha..]

Gratulerer med den lille!!!

Vet hvordan du har det, jeg fødte selv min første for 9 dager siden i uke 30. Det går veldig fint med henne og det gjør det sikkert med din lille gullunge også.. Morsfølelsen kommer sikkert den... synes det hjalp på i dag da hun fikk komme ut av kuvøsen, ble liksom litt lettere tilgjengelig for oss også da, og føles ikke bare som noe vi låner litt fra sykehuset!!

[Anonym bruker]

nå er jeg hjemme fra sykehuset, skal sove her i natt.

tror det blir fint. føler det er en plikt å være der.. sitter jo bare der!

jeg vil ha henne med hjem

jeg får hjelp til alt.. å stelle henne (gjennom kuvøsen) hjelp til å ta henne ut, de sitter redd ved meg, melka mi er borte etter masse stress og pumping, jeg bare griner og griner og griner, hun er så liten å skjør, jeg klarer ikke det her! hva gjør jeg?

ikke vil jeg prate med de der nede, jeg vil ikke snakke med noen!

er jeg inne i en psykose? klikker det for meg?

jeg vil være hjemme!!

*trampe i golvet*

føler meg som en drittunge.. men er så sliten og lei og klar og vil bare sove og sove og sove...

 

 

 

 

huff

[Anonym bruker]

hei. må bare få sagt at nå er det neste morgen, jeg har sovet som en stein. men jeg er fremdeles deppa.. dritt

 

HI

[3. gutt på vei]

Huff da, stakkars deg!!! Kjenner meg godt igjen i hva du skriver. Gutten min ble født i uke 33 da. Men jeg hadde så forferdelig dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde ordentlig morsfølselse den første tiden. Samtidig som jeg var livredd for at noe skulle skje med han. Var så frustrer så frustrert, og det ble mange tårer. Morsfølelsen kommer garantert etterhvert. Jeg mistet også melka etter noen dager, men fikk fantastisk oppfølging av de på nyfødtintensiven. Fikk både nesespray og tabletter for å få i gang produksjonen igjen, og det hjalp såpass at jeg kunne amme prinsen til han var 6 mnd. Måtte gi noe tilskudd inni mellom bare! Håper virkelig du får slappe av litt etterhvert, jeg kjenner meg så inderlig godt igjen. Prøvde dessuten å late som at alt var bra når jeg var på sykehuset, mens jeg egentlig var redd og frustrert. JEg var i sjokk i flere uker etterpå. Fødte også helt plutselig. KAn trøste deg med at det hjelper etterhvert! Lykke til m tulla!!!

 

 

[Prøvigjen]

Hei.

 

Hvordan går det? Jeg sitter selv med ei lita som ble født i uke 25+4. Tvillingsøstera klarte seg ikke og døde 15 dager før fødselen. Dermed ble hun liggende ned mot bekkenet og presse.Dette startet fødselen...

Grusom opplevelse og tiden etter er heller ikke noe særlig. Har hatt minnestund, dåp, hjblødning, lukking av ductus, infeksjon etc på kun en uke. Gjett om det er ei påkjenning!! Heldigvis ser det ut til å gå framover med henne i kuvøsen.Uten at man har noen garanti med ei så lita ei......Vet hvordan du har det.., men jeg prøver å kose meg med de gode øyeblikkene med datteren min. Ja.nesten rart å si det, for morsfølelsen er noe "rar"..litt i beredskap og litt "på vent". Nesten som å låne henne fra sykehuset, ja. Men satser og tror på ei framtid for oss og henne. Klamrer oss til henne og tillater ikke oss selv å "knekke sammen". For hennes del forsøker vi å være sterke foreldre - og husk -det er også tøft for mannen. Ihvertfall oppdaget jeg for 1 til 2 uker siden at mannen min har vært helt "knust". Aldri har jeg sett mannen min med så tårevåte øyne over lengre tid. Ta vare på hverandre !! Og masse lykke til videre!

[Prøvigjen]

Huff da. Tror jeg må kikke litt på datoen here inne..

[Anonym bruker]

Å, jeg kjenner også meg igjen her... Jeg fikk to gutter, de ble tatt med planlagt ks i uke 27+3, pga dårlig/ingen vekst hos den ene. Minstemann veide bare 484 gram, og var 27 cm. Han levde en måned. Iver var 1058 gram, og 36 cm lang. Var på nyfødt intensiv fra 21.06.06 til 29.09.06. Kjenner til alt med infeksjoner og minnestunder og tårer og CPAP og manglende morsfølelse, og brystpumpedritt - og fremmede senger og fremmede mennesker...

 

Men jeg syns det er fryktelig trist at dere ikke føler at dere kan vise alle disse følelsene dere sliter med - ovenfor sykehuspersonalet. Vi, som foreldre, er også en del av jobben dems, og de har helt sikkert sett tusen millioner tårer - og redde mammaer før! Og de er der for både dere og bebisene deres! Jeg gråt i bøtter og spann - og fikk veldig mye god støtte av pleierne - og endel leger. Ei av legene på avd kom faktisk i minnestunden til Emil. De er mennesker - og ofte mødre, og de er vant med følelser.

 

Ikke legg bånd på dere, kjære vene.... det gjør det bare verre!

 

Klem til alle

[Caker*fikk to babyer 21.06.06*]

Hvorfor ble jeg Anonym?? Mente ikke det...