Helt ærlig nå stemødre...!! Ønsker mange svar...

[Anonym bruker]

Helt ærlig... er det mange av dere som IKKE har hatt noe problemer med følelser når det gjelder at partneren har barn fra før og ikke du?? At du har hatt vonde tanker når du vet at partneren har vært igjennom svangerskap og fødsel før? Har du vært lei deg for at ikke DU var den første han skulle få dele denne gleden med??

 

Vær så snill å fortell meg om tankene og problemene du hadde, og hvordan du gikk inn for å løse dem. Og hvordan det føles nå...

 

Jeg har felles barn med en som har to fra før. Vårt felles barn er snart ett år, og dessverre så "hjemsøkes" jeg fortsatt jevnlig av sjalusi over at jeg ikke var den første...

 

Ønsker svar av de som har vært i samme situasjon, og ikke av viktigperer som kun forlanger at jeg må legge disse følelsene vekk.

Takk

[Gjest]

Helt ærlig så har jeg ikke problemer med det. Jeg nyter godt av disse ungene jeg også - er jo kjempeglad i dem. De beriker livet mitt.

 

Vi har ikke noen felles heller vi - vi bare bor isammen og er kjærester.

 

Selvfølgelig kunne jeg noen ganger ønske at jeg slapp å forholde meg til en dame som han har vært kjæreste med - men på den annen side så har jeg også hatt kjærester før ham selvom han slipper å forholde seg til dem.

 

Jeg orker ikke å bruke tid på å være sjalu - dessuten, dersom ejg ikke kan stole på ham, hva har jeg da igjen..?

 

Jeg vet inderlig godt at han elsker meg, og livet sammen med meg. Jeg vet at han har det bedre idag enn han hadde sammen med henne, og det er nok for meg.

 

Skjønner jo hvor du kommer fra - og jeg sier ikke at dette er lett. Men det er et valg jeg har tatt å ikke la meg plages av alt han har fra før.

 

Det positive med at han har vært igjennom dette før, er jo at han har erfaring. Han kan litt om livet, og han kan være den trygge den dagen jeg skal føde vårt barn.

 

 

Håper ikke du oppfatter meg som "viktigper" for det er jeg ikke. Jeg jobber stadig med meg selv jeg også! Men sånn er det jo i alle livets faser..

 

Til slutt kommer jeg ikke unna det faktum at jeg elsker ham akkurat som den han er nå. Det tiltrekker meg at han er en god pappa for sine barn, og den tryggheten han utviser. Så får det heller være at jeg ikke var "førstekone". Det er bra som det er! :-)

 

 

 

[♥Snulder]

Jeg sliter heller ikke med sjalusi og problemer i forhold til at min samboer har barn fra før! I og med at jeg også hadde barn i fra før, så er jo også situasjonen noe anderledes enn din:)

[freebird]

Jeg skjønner deg veldig godt, jeg har også hatt såre tanker rundt dette nå når vi har fått et felles barn. Jeg vil ikke si jeg er sjalu og tenker mye på det, men da jeg gikk gravid skulle jeg noen ganger ønske at mannen min hadde den samme utrolig store gleden og spenningen som jeg hadde. Men det var jo ikke til å komme unna at han har gjort dette før og selv om han gledet seg så ble det liksom ikke det samme.

 

Samtidig har jeg sett de positive sidene ved å ha en mann som er far fra før. På sykehuset skiftet han bleier som en proff, han var mye sikrere enn meg. Og når jeg har vært engstelig el.l. har han lett kunnet roe meg ned, han er så rolig og trygg i foreldrerollen.

 

Det er alltid både fordeler og bakdeler med ting, det gjelder å fokusere på det positive. Jeg må leve med at mannen min har hatt et liv før han ble sammen med meg, samtidig får jeg en mann som er veldig opptatt av å ikke gjøre de samme feilene omigjen. Og jeg visste jo om barna da jeg ble sammen med ham, de er en del av pakka og det må jeg bare godta.

 

Håper du klarer å kvitte deg med sjalusien, det er en veldig destruktiv kraft. Vær glad for at dere har det godt og at dere har et nydelig barn sammen, det spiller ingen rolle hvilken rekkefølge de kom i. ) Fortiden er over, fremtiden kan du styre selv i positiv eller negativ retning.

 

Lykke til!

[ana baroma]

Jeg sliter ikke med såre følelser eller sjalusi rundt det at han har barn fra før. Vi har ingen felles (men ønsker oss det).

 

Jeg anser det som et valg jeg tok da jeg ble sammen med min mann. Jeg visste at han hadde barn fra før, og jeg kunne ikke tillate meg å bli sjalu på fortiden hans. Han får forøvrig de beste skussmål fra exen som far, både i spebarnstiden og opp til nå. Det er jo godt å vite at dersom vi skulle få en liten en, så stiller han opp og tar bleieskift og bysser om natta:)

[Anonym bruker]

Ser du har fått mange svar av dem som ikke har slitt med slike følelser.

Jeg selv, slet med mine følelser overfor stebarnet og barnets mor før jeg og sambo fikk felles barn.

 

Jeg har slitt med sjalusi overfor biomor, det de hadde sammen som jeg aldri ble en del av. Tror dette skyldtes usikkerhet. Biomor har nok oppfattet min usikkerhet, for hun gikk hele tiden og minnet meg på at det var deres barn, at de hadde en fortid sammen. Hun minnet meg på dette gjennom måten hun opptrådte på og snakket på, pratet om tidligere felles venner osv.

 

I tillegg følte jeg meg som "ingen" overfor barnet deres. Var bare en person som var god å ha når hun trengte barnevakt og far ikke kunne stille opp, men som ikke fikk ta del i barnets oppdragelse osv, for det var forbeholdt foreldrene (tenker nå på møtene ved overlevering osv). Jeg ble glad i barnet, men kunne aldri bli dets mor. Ga veldig mye av meg selv overfor barnet, men følte jeg ikke fikk noe igjen (natuligvis, for barnet viser sine følelser overfor foreldrene) osv.

Jeg var bare nødt til å ta meg sammen. Jo mer jeg fokuserte på disse problemene, jo større problem ble det for meg. Desto mer usikker ble jeg og selvfølelsen sank.

Da jeg oppdaget at det var jeg selv som måtte snu dette for meg selv, gikk det veldig lett. Hver gang disse tankene kom, forsøkte jeg bare å ignorere dem slik at det ikke ble en sak ut av det! Etterhvert forsvant tankene, selvfølelsen kom tilbake. Jeg ble mer sikker på meg selv og har nok vist en annen "jeg" overfor biomor og barnet som gjør at de også behandler meg annerledes. Det ble plutselig ikke så interessant for biomor å "flørte" med min mann, mimre over fortiden osv. Det var vel fordi hun så at det ikke gjorde meg usikker lenger. Jeg opptrer nå mer selvsikker. Dermed forsvant alle disse vonde følelsene.

 

Så fikk vi et felles barn og ting ble mye mer klart for meg. Nå føler jeg ikke lenger sjalusi for at min mann har barn fra før, for at han har en fortid som jeg ikke kan bli en del av. Vi har vår egen historie nå og en fremtid sammen som er mye viktigere enn fortiden!

[Anonym bruker]

jeg vil ikke si at jeg er sjalu, men jeg orker ikke at ting nødvendigvis skal gjøres på den samme måten som de gjorde ting på. det er veldig viktig for meg at vi finner vår måte sammen.

 

jeg blir også irritert når han hele tiden skal snakke om de andre barna og hva de kunne og gjorde på den og den alderen. sammenligner eller påpeker likeheter. føler det er helt unødvendig.

 

føler også det er unødvendig å hele tiden påpeke til andre at han er på runde to. spør servitrisa på kafen om det er vår første, så si da ja for pokker, hun trenger ikke få beskjed på at han har større barn fra tidligere ekteskap, det provoserer meg.

 

jeg gav beskjed med en gang jeg var gravid at jeg ikke ville ha noen sammenligninger, eller noe detaljer om hvordan ting var da eksdama var gravid. han hadde sikkert ikke gjort det heller, men da var vi sikker på at det ikke ble nevnt.

 

gidder ikke henge over do å spy, for å høre om hennes kvalme, eller mangel på kvalme. gidder ikke det. ikke intressant.

[Anonym bruker]

Akkurat det tror jeg også er viktig, at mannen ikke kommer med historier/erfaringer fra eksens graviditet/fødsel. Min mann gjorde det, men da bare låste alt seg for meg, jeg fikk masse forstyrrende tanker og bilder i hodet, og både han og jeg skjønte tidlig i svangerskapet vårt at vi måtte gjøre våre egne erfaringer, og ikke blande inn fortiden hans. Det har gått kjempefint! Vi er begge kjempestolte av den lille-fellesen vår, og driver egentlig ikke å sammenligner hverken fellesen eller de andre barna med hverandre. Litt, det kan man jo ikke unngå, men de er heldigvis veldig forskjellige alle sammen, flinke på hver sine ting. Jeg synes jo såklart at fellesen er helt genial på alle områder, men det er vel ikke så unormalt at en mor blir forelsket i sin lille baby.

 

Ang.føste barn: da vi var på ultralyd i uke 18, spurte jordmor om det var vårt første barn. Jeg svarte ja, helt naturlig, det var jo vårt første fellesbarn! Det er ikke nødvendig i alle sammenhenger å poengtere at far har barn fra før - i en slik situasjon er det jo direkte irrelevant. Men noen ganger er det jo naturlig å fortelle at far har barn fra tidligere:)