De barnløse...

[Gjest]

Da jeg var 25 år og fikk min første, syntes jeg ikke det var noe problem å omgås de barnløse vennene mine, for da var det liksom jeg som var tidlig ute - ikke de andre som var sene. Nå er jeg 31, og nå synes jeg ikke det er like enkelt lenger. Jeg har selv blitt enda mer oppslukt av mammarollen og familien. Vi har jo eget hus nå, studietida er over, og uteliv er ikke det samme. Men så er det noen av vennene da, som ikke er i samme situasjon. Det er ikke det at jeg synes det er vanskelig å finne noe å prate om - jeg har mange interesser - men det er det å liksom prøve å legge lokk på det som betyr ALT for meg: Det å være mamma. Det å legge lokk på at jeg ikke forstår hvordan jeg kunne ha levd uten å ha fått unger enda, legge lokk på at livet er noe helt annet med unger, at jeg synes synd på dem som må sitte der med redselen for at de ikke kommer til å få unger... osv. Jeg synes faktisk det er ganske vanskelig.

Her om dagen var jeg hos ei venninne og familien hennes på middag, sammen med min familie. Hver vår lille baby hadde vi. Der var også en mann som jeg vet ikke har lykkes med å få barn med dama si. Han er 36 år. Også ei venninne på 31 år, uten barn, var der. Jeg kunne ikke la være å tenke på hva de tenker om oss; hvor heldige de synes vi er. Jeg synes det er litt ubehagelig, for jeg er så redd for å fokusere for mye på ungene, og vise hvor godt vi har det. Samtidig er jeg så redd for at de skal tro at vi ikke vet hvor heldige vi er!

Jeg synes det er vanskelig! Noen råd? Egne tanker om det? Egne opplevelser - enten som barnløs eller som foreldre?

[Gjest]

Det er litt vanskelig ja. Jeg har nære venner som er både frivillig og ufrivillig barnløse. Jeg respekterer og forsøker å forstå at noen ikke ønsker seg barn. Jeg tror man kan leve et bra liv uten barn også, selv om jeg ikke har forsøkt det så lenge selv. Jeg var 24 år da jeg fikk mitt første barn, så det har ikke vært en reell problemstilling for meg. Mannen min var nesten 41 år da han fikk sitt første barn og han var nesten innstilt på at det ikke ble barn på ham.

 

Det er mye verre når jeg omgås de som har forsøkt å få barn i flere år, uten å lykkes. Da blir barnløsheten et ømt tema, og jeg synes det kan være vanskelig å snakke naturlig, for jeg er typen som ofte kan nevne ungene mine, selv om jeg har mange andre interesser.

 

Så jeg tror nok at de som inderlig ønsker seg barn, kan være misunnelig på mine tre. Samtidig forstår jeg at de som har valgt å ikke få barn, synes det er godt å komme hjem til sine ryddige og fredelige hjem ;o)

[Attpåklatten :-)™]

Husker et treff hvor vi snakket om akkurat denne problemstillingen. Det er et vanskelig og ømtåelig tema for en del barnløse, og dermed for oss som har barn. Jeg har en venninne som ikke kan få barn. Hun "hater" alt babyprat og boikotter alle sine venner som får barn......det er egentlig bare trist, for vi vet jo at problemet er at hun faktisk ikke takler dette overhode. Men, hun har valgt bort både prøverør og adopsjon som en mulighet, og har jo tatt et bevisst valg på det. Først syntes jeg dette var veldig vanskelig, men etterhvert har jeg innsett at dette er hennes og ikke mitt. Tror ikke det er riktig å gå på tå hev overfor dem. Vi må få lov til å leve de livene vi gjør og de sine. Jeg har funnet ut at det er litt som å vokse fra en evt partner. Noen vokser etterhvert i forskjellige retninger og det er greit. Kanskje man faktisk må gi slipp på noen venner, om ikke du føler deg vel og de føler det samme, når dere er i hverandres selskap. Jeg er så lei av å være så forsiktig hele tiden.....de er jo ikke det ofte, men plaprer i vei om alt det fantastisk morsomme de er med på hele tiden og at de er SÅ glad de ikke har barn som stopper dem, selv om jeg ser hva som ligger bak i det tilfellet med min venninne. Da velger jeg heller å trekke meg litt tilbake og leve mitt liv, med mine undere av noen barn, for meg er det det mest morsomme og fantastiske jeg kan tenke meg :-)) Men trist er det......

[Gjest]

Takk for fine svar! Det er visst vanlig å kjenne det samme som det jeg gjør.

 

Jeg vil gjerne få sagt at jeg merker stor forskjell på de barnløse. Noen mennesker har større anlegg for misunnelse enn andre. Enkelte mennesker beundrer jeg veldig for deres storsinn.

 

Det er interessant at også JEG tidligere har vært med på å snakke om hvor teit det er når mødre ikke kan tenke på annet enn unger, unger, unger...! Vi var enige i hvor dumt det var når de som hadde fått unger, bare trakk seg tilbake og ikke giddet å være med på noe. Nå vet jeg at det ikke handler om at man ikke har andre interesser, men at man ser verden fra en annen synsvinkel. Alt filtreres gjennom mamma-blikket! Jeg er opptatt av mye annet enn unger, men alt har en link til dem likevel! Snakker vi om idrett, så tenker jeg på hvordan jeg skal få ungene til å bli med på idrett. Snakker vi om miljøvern, så er interessen mye sterkere nå pga. ungenes framtid. Snakker vi om narkotika, kan jeg ikke la være å tenke på hvordan jeg skal unngå at ungene kommer borti det. Osv... Derfor er det så innmari vanskelig å ikke begynne å snakke om ungene, uansett hva vi snakker om. Da er jeg jo en sånn teit mor som ikke kan snakke om annet enn unger, unger, unger! - i de barnløses øyne. Derfor må jeg hele tida styre unne, føler jeg, legge lokk på det som er MIN verden. Og så går jeg og håper så inderlig at de også kan få unger snart!

 

[Ronja65]

Jeg har en bror som er ufrivillig barnløs og en søster som er frivillig, dvs hun har aldrig møtt mannen i sitt liv.

 

Begge mine søsken er veldig gla i barn. De elsker å være sammen med mine og sine venners barn. Tillbyr seg ofte å være barnevakt. Gleder seg over fremganger osv osv. Jeg kan få lange utlegg fra min søster om en eller annen vennines barns påfunn. Min søster har også en hund som opptar henne veldig.Det har forresten broderen også:-))

 

Det jeg synes er så fint med mine søsken, det er at de gledes over andres gleder. Som min bror sier, "jeg og min kone, får finne på noe annet en å fostre barn" Han jakter, elsker å fiske, reiser på lange utlandsturer mm.mm. Dvs de koser seg....

 

Så jeg har tro på at det finns mange gleder her i livet, man må nødvendigvis ikke ha barn, for å få et meningsfullt liv.

Ikke vær redd for å vise at dere elsker deres barn. Det er synd om de mennesker som er bitter over det som de ikke fått til.....

[hypersusmor]

Jeg har ikke noe problem med å forholde meg til de vennene mine som er frivillig barnløse. Jeg legger nok litt lokk på meg selv i forhold til at jeg bregrenser praten om småen i noen grad, men når alt kommer til alt er det deilig å ha en arena der andre ting enn barn står i sentrum også. Jeg husker at enkelte mødre fortalte meg at livet mitt ikke var fullkomment da det ikke var aktuelt for meg å få barn og det opplevde jeg som svært irriterende og sårende. Nå skjønner jeg selvsagt hva de mente, men jeg mener fremdeles at man kan ha et fullkomment liv uten barn, fordi man ikke vet hva man går glipp av og jeg kommer aldri til å forsøke å pushe vennene mine til å få barn.

 

Jeg kjenner imidlertid ett par som er ufrivillig barnløse, det synes jeg er vanskeligere å takle. Vi var heldige og fikk barn på første forsøk, mens de har strevd i flere år med å få barn. Jeg merker at jeg forsøker å dempe begeistringen min for vår lille sønn når jeg treffer dem. De har ikke sagt noe, men jeg forstår det godt om de synes det er urettferdig at vi har fått en liten, mens de fremdeles strever. Nå har hun imidlertid fått satt inn to egg og jeg krysser fingrene for at det skal gå bra.

[Maud]

Jeg var 30 før jeg fikk barn, men var student lenge og barn var ikke et aktuelt tema for meg. Har derfor ikke opplevd å være "barnløs" selv. Før jeg fikk egne barn tenkte jeg av og til at enkelte venninner ble veldig ensporet da de fikk barn. Det v ar liksom ikke måte på utlegninger. Både den gangen og nå tenkte jeg at det er vanlig høflighet å finne et tema som interesserer begge parter i en samtale. Det er imidlertid også vanlig høflighet å vise interesse for hva ens venner er opptatt av. Jeg forventer derfor at det er greit at jeg snakker om mine to vidundere til vennene mine, uavhengig av om de har egne barn eller ikke.

 

Har noen venninner uten barn. Et vennepar slet med å få egne barn, var gjennom prøverør før det endte med adopsjon. Synes det er vanskelig, men snakker med dem om det. Et annet vennepar skulle hatt barn samtidig som vi fikk minstemann. Babyen kom etter 24 uker og døde fem uker senere. Det var vanskelig det, men også da valgte jeg å spørre hvordan de ville ha det. De var kjempeåpne både om hvor vondt det var og åpne for å bli kjent med minstemann. De venninnene som ennå ikke har funnet drømmemannen og er redde for at sjansen til barn går fra dem er det vanskeligste. De veksler mellom å være påtatt uinteresserte til åpent triste. Det er dem jeg begrenser meg mest overfor. I den grad det er mulig da... Hele livet mitt og alt jeg gjør er jo preget av de to små jeg er velsignet med.

[vilja]

Da jeg var 31 var jeg fortsatt hverken stresset av eller spesielt opptatt med å få barn. Faktisk hadde jeg ingen (feil, en var det visst) nære venninner som fikk barn før noen år senere. Stort sett begynte de rundt 35 og nå et par år senere har de aller fleste fått både to og tre. (Bare som et a propos til foringsautomaten, jeg tenker at jeg ville ikke stresset med venninner på bare så vidt 30 i forhold til alder og sånt i alle fall)

 

Men ellers kjenner jeg problemstillingen godt igjen. I dag nærmer de fleste venninnene mine seg 40, og det er klart at de som er uten barn - og mann - og ønsker seg begge deler, kan ha mørke stunder. Har vært så pass mye singel i godt voksen alder selv at jeg egentlig ikke er så redd for å snakke om de vanskelige sidene ved disse tingene med dem heller. (Men det er klart, litt bånd legger man nok på seg når man blir lett gravid og har venner som har ventet på adopsjon i 3 år eller som er fulle av hormoner og prøverørsbehandling)

 

Jeg er utrolig takknemlig for å ha noen venner som fortsatt bringer med seg litt andre perspektiver og tanker. Noen av dem er i tillegg supre lekeonkler og tanter og da er det jo suverent. Ellers føler jeg vel at man gjør ganske mye sammen med venner med barn, fordi det er praktisk og vi er like interessert i det samme alle sammen. Men vennene uten barn er like nære, selv om det kanskje blir litt sjeldnere (og det er ikke alt jeg kan bli med på sånn rent logistikkmessig), og så regner jeg med at det vil endre seg i andre livsfaser.

 

Før jeg selv fikk barn så jeg også mye til en del venner med barn langt borte, fordi jeg kunne hive meg på et fly eller et tog og reise til dem. Det blir det mindre av nå. Til gjengjeld ser jeg mer til venner her i byen som nå er i samme livsfase. Jeg ser mindre til de single (med noen unntak), men regner med at vi ser hverandre mer igjen når de enten er i samme livsfase som meg eller når jeg ikke er så bundet opp med småbarn.

 

Kort sagt er min opplevelse at gode vennskap tåler dette godt (selv omman kanskje mister noen på veien), men at det kanskje blir litt mindre samvær i perioder.

 

[Karomamma]

Jeg fikk ikke barn før jeg var 38. Det ble bare ikke sånn tidligere selv om jeg har hatt lyst på barn så lenge jeg kan huske.

 

Jeg synes ikke det var noe problem før å være sammen med venner med barn, selv om jeg gjerne skulle ha vært i deres sko (hvilket jeg var helt åpen om også). Nå koser jeg meg både sammen med de med og uten barn. De fleste av våre barnløse venner vet å si ifra om det blir for mye halleluja over familielivet og den skjønne jenta vår. Og det er selvfølgelig helt greit!

 

Det jeg merker meg er at noen foreldre er så fullstendig oppslukte i barna og "det nye livet" at de luller seg inn i en liten egen lykkeverden. Noen av dem har gjort seg opp en mening om at alle uten barn må leve et fattig og innholdsløst liv, "stakkars". Slike mennesker har jeg problemer med å omgås rett og slett, for det stemmer ikke. Vi som er glade i vår tilværelse med barn må innse at det finnes andre alternativer til et standard familieliv som er vel så fint og riktig som vårt!

 

Jeg er så heldig at jeg har en omgangskrets som består av homser med og uten partner, notorisk single uten barn, single med barn, skilte med og uten barn og par med barn som oss selv. Vi er oss selv og liker hverandre for det!

 

Kanskje ikke helt svar på det du spurte om, men anyway...

Jeg synes forøvrig at det er leit hvis barnløshet blir et kritisk tema allerede tidlig i 30-årsalderen. Ingen grunn til panikk sier nå jeg

 

[Gjest]

Takk for gode innspill!

 

Jeg synes også at man fremdeles har god tid til å få barn når man såvidt har passert 30 - selv om jeg selv tror jeg kunne ha fått litt panikk. Det kommer an på hva slags person man er, tror jeg, og hvilke mål man har, hvilket miljø man er i, osv. Du, Karomamma ser f.eks. ut til å være i et intellektuelt og mangfoldig miljø, med en felles forståelse av at det går an å bryte ut av det tradisjonelle mønsteret. Da tror jeg at det er lettere både å vente lenge, og å ta sjansen på at man kanskje ikke får barn i det hele tatt. Hvis man er i et miljø med mer tradisjonelle verdier, og der det er vanskelig å bryte normene, tror jeg det er vanskeligere.

Det er sikkert også lettere å vente hvis man har lyst på en eller to unger, enn hvis man som meg tenker at man vil ha tre eller fire.

Det er nok mange faktorer som spiller inn på NÅR man synes det begynner å haste, og dette er vel en hel, stor diskusjon i seg selv. Det virker uansett som at alle har kjent på denne problemstillingen, enten de var 31 eller en del eldre.

 

Jeg er også enig i at det er viktig å få andre impulser enn det en får i sin hverdag med familien. Det er viktig å omgås folk som er opptatt av litt andre ting - både fordi det kjennes bra, og fordi det er veldig sunt og utviklende. Noen mennesker ser jo ikke verdien i dette, men søker seg bare til folk som er mest mulig lik dem selv. Da tror jeg at man mister noen muligheter til egenutvikling. Dette er jo noe av grunnen til at jeg er opptatt av å beholde et godt forhold til de barnløse også, og at jeg har det etter fem år som mamma.

 

I går kveld var jeg hos ei venninne uten barn, og det var så trivelig! Jeg kjenner at jeg begynner å komme meg ut av ammetåka, for det var utrolig givende å få litt andre impulser! Jeg fikk se hennes nye, stilige singel-leilighet i byen, og kjente et lite stikk av misunnelse. ;-)

[Ronja65]

Min bror har gitt sin kone en jorden rundt reise i 50 års gave. Da får familie og venner passe hundene. De skal være ute og reise i 4 mnd. Heldigrisene.... Tror det beste man gjør er å leve i nuet og med det man har..... Vi lever bare en gang:-)