Jeg angrer på at......

[Anonym bruker]

Jeg i min naivitet trodde at andres barn kunne bli "litt mine"

 

Jeg behandlet mine stebarn som om de var mine egne

 

Jeg brukte krefter på å tilpasse meg en familie hvor jeg alltid har stått på sidelinjen

 

Jeg valgte å overse at biomor ikke ville vite av meg

 

Jeg i min naivitet trodde at felles barn skulle sveise oss nærmer sammen som familie

 

Jeg ikke gav opp før det var for sent.....

[Gjest]

Huff da.. Men det må da være andre ting enn de du lister opp som har gått galt..?

 

Jeg gjør som du, jeg. Jeg tror ikke at de er "litt mine", men jeg ser jo at de bærer litt av meg med seg.

 

Jeg behandler dem som om de var mine egne - men jeg vet jo godt at de ikke er det.

 

Jeg har brukt krefter for at vi alle skal finne vår plass i vår familie. Noen ganger står jeg på sidelinjen, noe som er helt greit. Men som oftest så har jeg min plass her - og mitt fravær blir alltid lagt merke til.

 

Jeg prøver å overse at moren deres ikke vil vite av meg. Noen ganger greier jeg det, men andre ganger så går det innpå meg. Som oftest så har jeg ikke problemer med å se at jeg ikke eier hennes problemer, og jeg vet jo at hun ikke har noen annen grunn til å hate meg enn sjalusi. Jeg prøver ikke å ta hennes plass. Jeg er meg - hun er seg.

 

Vi har ingen fellesbarn enda. Men kanskje lærte jeg noe av deg nå - for man kan ikke få et barn for at man skal bli tettere. Tettheten må være der fra før. Jeg tror det ble veldig klart for meg nå.

 

Håper det går bra med deg, HI. Lykke til videre.

[Anonym bruker]

Andres barn kan aldri bli dine, så lenge de har sine foreldre tilstede og i live!

 

Selvfølgelig skal du behandle stebarn som dine egne, om ikke kan du ikke innlede noe forhold med en med barn fra før!

 

Sånt skjer når man er en mot mange! Gjelder å være sterk!

 

Biomor har vel enkli ikke noe med deg å gjøre, men du må jo akseptere at hun er der da

 

Barn er sjeldent løsningen på noe som helst!

 

Hva har skjedd? Hadde du gitt opp før, hadde vel i grunnen resultatet blitt det samme? Om det ikke er deres felles barn du angrer på da?

 

Jeg slutter ikke å forundre meg over alle dere som så naivt går inn i forhold med folk som har barn fra tidligere forhold!

 

En hilsen fra et skilsmissebarn som aldri i verden kunne tenke seg en mann med barn fra før!

[Anonym bruker]

Det er lett å bli misforstått - vi ønsket oss inderlig felles barn som par. Aldri i livet om jeg ville satt barn til verden for å tekkes stebarna! Og jeg angrer ikke på barna jeg har fått - de er den største gaven i livet mitt, men det er sårt å se at de også blir sett på og behandlet som "utenfor" av sine søsken.

 

Det jeg angrer på er at jeg ikke stakk før vi fikk felles barn - jeg kunne det, men hadde ikke samvittighet til å forlate mann og stebarn (som jeg har fulgt opp siden barnehagealder).

 

Andres barn kan ikke bli mine, men siden moren deres var fraværende i mange år så behandlet jeg dem som om de var mine.....

Hadde biomor vært mer tilstede da jeg traff mannen min så hadde jeg neppe fortsatt forholdet.....

 

[Anonym bruker]

men hva var det egentlig som skjedde med deg/ dere? hvorfor ble fellesbarnet satt utenfor?

[Anonym bruker]

jeg angrer også på at at jeg har vært så naiv, jeg trodde vi kunne fungere sammen avslappet og normalt.

det går rett og slett ikke. det er så mye styr. det er alltid noen som skal hevde seg.

jeg trodde barna lettere kom til å takle både foreldrenes skilsmisse, og at det kom en ny inn i hjemmet, og at vi fikk felles barn. men det har desverre ikke gått så greit, de har det ikke så greit.

siden jeg ikke var forberedt på så mye problemer har det vært vanskelig for meg å takle, jeg føler at vi er et avlastningshjem for vanskeligstilte barn, jeg merker at det krever så inderlig mye, og jeg føler ikke at jeg får noe igjen. bare utakknemlighet, likegyldighet, og av og til hat.

de bruker temmelig sofistikerte metoder til å gjøre ting utrivelig, jeg mener at de bør konfontreres, det gjør ikke min mann. om ting ikke endrer seg til fellesbarnet blir større, kommer jeg vi til å flytte, det er helt uakseptablet at mitt barn skal vokse opp i en slik fiendlig atmosfære, jeg forstår ikke hvorfor ikke min mann synest det er greit nok for sine andre barn. men det er vel noe jeg bare må godta, for ingen andre er villig til å gjøre noe med det.

[Anonym bruker]

Det som har skjedd med oss er at mor kom etter mange år og skulle ha tilbake barna sine. Vi gikk fra å ha hovedomsorg til 50/50 for barnas skyld. Etter den tid har mors motvilje mot meg kommet mye tydligere frem i dagen - og dette merker stebarna og har adoptert denne holdningen. Det har ikke nyttet å snakke ut om dette - de gjør som de vil - behandler meg som luft.

 

Moren til stebarna setter selvsagt sine barn først, men det blir feil for våre fellesbarn at stebarna ikke gidder å bry seg om dem fordi de ikke er "hele søsken". For meg er de søsken uansett hvordan andre definerer dem mtp. biologisk opphav. De har felles far og thats it!

 

- Nei, det føles som at den største feilen jeg har gjort sett fra stebarnas ståsted er at jeg har fått egne barn - frekk som jeg er.....

 

Jeg har forsøkt å få denne familien til å fungere i mange år nå, men har gitt opp. Far klarer ikke å ta tak og gjør han det så virker det som at de er enige, men gjør som de vil likevel.

 

Jeg får sikkert mye pepper nå, men livet vårt var faktsik veldig godt inntil biomor kom på banen. Hennes problem med sjalusi og hva som enn plager henne smitter over på barna hennes og jeg og våre felles barn frå unngjelde.

 

Nå har jeg bare gitt opp, og gjør husarbeid og ingenting annet for stebarna - de vil jo ikke ha noe med meg å gjøre heller forsåvidt. Noen vanlig samtale har vi ikke lenger, de snakker bare med sin far. Jeg hadde aldri trodd vi skulle havne i et slikt uføre.....

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Uff, dette hørtes trist ut. Kunne ønske du fant deg noe bedre. Er dere gift? Er du økonomisk selvstendig? Hvilken plattform har du evt som skilt?

 

Slik du beskriver situasjonen, høres det ut som om du har alt å vinne på å komme deg ut. Stebarna skjønner kanskje bedre med tiden, men du kan ikke kaste bort år av ditt liv med å vente på noe som kanskje aldri skjer!

[Anonym bruker]

Jeg kan skrive under på at jeg virkelig har vurdert å pakke sakene og flytte. Vi er gift, men jeg er på ingen måte økonomisk avhengig - det er ikke noen av oss

 

Men når jeg ser på våre felles barn så orker jeg ikke tanken på at jeg ikke skal se dem hver dag - at jeg skal savne dem og de meg - at jeg må ta ansvaret for evt. brudd. Vi som kjernefamilie kan ikke få det bedre. Jeg og mannen min har det veldig godt sammen. Det frister ikke å sitte alene med omsorgen for fellesbarna - tror ikke jeg ville fått det heller for mannen min vil nok stå på og kreve 50/50 noe jeg synes er helt naturlig.

 

Stebarna blir nok voksne en dag, men om de skjønner spillet til moren har jeg ingen garantier for. - Uansett, jeg lever ikke på vent. Jeg prøver så godt jeg kan å legge premissene for min egen hverdag sammen med mannen min og våre felles barn. Stebarna er såpass store at de bør skjønne at deres atferd får konsekvenser for mitt forhold til dem. Det er faktisk ikke mitt problem at de ikke vil forholde seg til meg som familiemedlem har jeg funnet ut.

 

Jeg lever og ånder for våre felles barn så får mannen min ta seg av sine særkullsbarn. Jeg har resignert og det er kanskje den beste måten å komme gjennom denne tunge perioden. "Er man gift så er man det i gode og onde dager" det er min trøst når det butter i mot som verst

 

Jeg vet at jeg får til dette - mine barn skal ikke lide pga. sine ego storesøsken og moren deres.

[Anonym bruker]

det er jeg HI som har skrevet over

[Gjest]

Vet du hva???

Jeg syns du skal fortsette å være den gode stemor som du har vært til nå!

Barna ser nok dette....... Men det er naturlig for dem at dem vil beskytte sin mor eller far, sånn er dem bare uansett.

Men det vil ikke si at dem innerst inne ikke er gla i deg.

Dem vil beskytte sin mor.

 

Om du bare er som vanlig, lar ting prelle av deg (skjønner jo at du blir lei deg, men IKKE vis det) så ordner det seg etterhvert =)

 

Det er nok tøft & vanskelig.... Men jeg er 99% sikker på at dette ordner seg.

Dine stebarn er kanskje en tanke sjalu på dine barn som får bo hos mamma & pappa????

 

Er desverre deg & dine barn dette går utover.... har far prøvd å snakke skikkelig til barna sine??

Satt seg ned å forklart at slik er denne familien, du gjør så godt du kan og at du IKKE har til hensikt å erstatte deres mor?

 

Uff..... ønsker deg masse lykke til jeg, det ordner seg nok

[Anonym bruker]

jeg angrer også så indelig.....