jeg er så i tvil...

[Anonym bruker]

Har en nydelig sønn på 6 måneder. Fødselen gikk greit, det var vondt men ikke noe mer enn normalt vil jeg tro. Svangerskapet var det verre med, hadde en del plager, og mye ubehag særlig på slutten. Nå føler jeg at jeg knapt holder hodet over vann med tanke på lite søvn, babyen skal ha sitt, mye krangling med mannen som er sykemeldt og går hjemme....

Problemet er at jeg er sterkt i tvil om jeg orker å ha flere barn.Jeg har lyst, men må være realistisk.Vil ikke gå gjennom enda et svangerskap og særlig ikke fødsel, og tanken på et lite barn + en baby i tillegg, vet ærlig talt ikke om jeg makter det. Ikke mannen min heller for forholdet går på knivsegg etter at vi fikk barn. MEN når jeg ser på sønnen min så får jeg dårlig samvittighet for disse tankene! Jeg vil jo at han skal ha søsken,ha noen å leke sammen med,slik at han ikke blir ensom. Vet ikke så mye om hvordan det er å være enebarn, hva som er fordeler. Kan hende at det fortsatt er for tidlig å tenke på barn nr 2, men foreløpig så vil jeg helst ikke bli gravid igjen. Vet at det er egoistisk av meg, vanskelig dette!!!

[Anonym bruker]

Ikke vet jeg :-) Men er selv enebarn og har hatt det supert!

[Gjest]

Men kjære deg, du trenger da ikke bestemme deg enda. Gutten er da bare 6 måneder! Hadde han vært 6 ÅR, hadde jeg forstått problemet. Du er da ikke noe egoistisk, heller tvert imot, som ønsker å ta deg skikkelig av ungene dine.

[Anonym bruker]

Det var nesten som å lese mine egne tanker på en dårlig dag det innlegget ditt! Jeg vandrer også rundt i ørska og lurer på hvordan jeg skal makte med evt flere babyer...men vil så gjerne at babyen vår skal få oppleve hvor fint det er med søsken!! Har selv søsken, og vil så gjerne at hun skal få oppleve det samme fellesskapet!

 

Prøver å se det positive...gjemme på de fine øyeblikkene, og tenke at selv om det er blodslit med våkenetter, krevende baby som ikke vil noe som helst, for ikke å glemme svangerskapsplagene og all kranglinga med mannen, så er det jo verdens vakreste og deiligste og flinkeste unge jeg har fått! Og kicket ved å få til dét, det vil jeg egentlig oppleve igjen! Selv om jeg noen ganger er så sliten at jeg holder på å bli sprø...

 

Jeg trøster meg med at jeg ikke er så mye våken om natta nå som rett etter at jeg fødte...og at babyen tross alt leker en del for seg selv nå. Ting blir bedre. Alt går i faser.

 

Håper det er litt trøst i at det er flere som tenker som deg!

[GuriMalla - ♀♂♂]

Skjønner så absolutt hvordan du har det. Jeg orker heller ikke tanken på nr 2 nå og vet rett og slett ikke om det blir det heller. MEN mannen min har en sønn fra før som er 13 år og dermed enebarn, meget bortskjemt sådan. Så både mannen min og jeg vil jo gjerne ha søsken til jenta vår, men jeg vet ikke om jeg orker. I såfall blir de ikke tette, men så der det det at jeg er 34 år og dermed så kan jeg ikke vente så lenge. Jenta vår har hatt kolikk og jeg er mye alene med henne. Så jeg er S-L-I-T-E-N nå. Men jeg har ei venninne som hadde det likedan etter nr 1 og hun trøster meg med at det går over og at den slitsomme tiden fort blir glemt når ting går lettere.

[Anonym bruker]

tuuusen takk for oppløftende svar jenter, dere er supre!

[Gjest]

Enig med Foringsautomaten her, det er så tidlig ennå at det trenger du ikke tenke på ennå. Prøv bare å fokusere på den lille du har nå og kos deg, så får du se om du får lyst på et barn til senere.

 

De trenger da ikke være supertette for at de skal få glede av hverandre. Jeg har selv en bror som er tre år yngre, vi lekte masse sammen.