Min Fødselshistorie, han kom sent men godt

[Gjest]

Termin var 4.november og jeg hadde maserier fra torsdagen før termin. Var på sykehuset flere ganger for vurdering av igangsetting, men ble enige om å vente for å se om han kom av seg selv. Fredag 18november hadde vi time til igangsetting for da var det gått 13dager over termin.

 

Torsdagen gikk med til å vaske hele huset grundig og vaske opp alt tøy. Gå en lang tur med hunden som skulle passes av foreldrene mine.

Samboer kom hjem fra jobb og sa at i dag skal vi spise ute. Ååååh det skal bli godt tenkte jeg. På resturanten begynte jeg å ane at smertene begynte å ta en annen form og sa; det forundrer meg ikke om det er i gang, men på en annen side så har jeg trodd det i snart 3uker. Klokken var halv seks.

 

Klokken åtte dro vi fra foreldrene mine og da visste vi at nå var det i gang, riene hadde begynt for fullt.

 

Klokken kvart over ni ringte jeg sykehuset og sa at vi kom, da var det 3min mellom riene og de var veldig intense.

 

Kvart på ti kom på frem på sykehuset og fikk fødestue med en gang.

2-3cm åpning og jeg var kjempe skuffa, tenkte oi det her tar det tid.

 

La meg i badekaret, men der var jeg i toppen ti minutter, ba om akupunktur men det hjalp heller ikke. Lystgassen hjalp de første timene. Klokken 01.00 ba jeg om epidural og klokken halv to kom legen og satte den. Jeg har aldri vært så takknemelig for noe i hele mitt liv. Smertene ble så og si borte.

Like etterpå kjente jeg det presset og jm sjekket. 8cm. 5cm på 4 timer.

 

Klokken fem skulle jeg begynne å presse, men epiduralen hadde lammet meg slik at det var vanskelig å kjenne hvordan jeg skulle presse. Hørte jm sa at; Nå må du få han ut på neste ri, barnet ditt er stresset, hvis ikke må jeg tilkalle legen.

 

Barnepleier strammet et belte rundt magen min og når neste rie kom la hun seg oppe på magen min samtidig som jeg presset som en gal.

 

05.13 kom lille gutten vår til verden, i hel fostersekk, noe som er veldig sjelden. Det skal være lykkebarn og di blir visst kunstnere.

Han var 3128g og 49cmlang 34i hodeomkrets.

 

Tror jeg hadde verdens stolteste pappa tilstede, han var og er bare helt fantastisk mot oss og jeg hadde ikke klart det uten han.

 

Vi har nå vært hjemme i en uke og koser oss masse, men tiden flyr av gårde og før vi vet ordet av det har dagen gått, og det med til mat, stell og pumping.Men ville aldri vært foruten.

 

Vil bare si til dere som er førstegangsfødene og tror som meg at amming ikke er noe problem. Jeg trodde at barnet ble lagt til brystet og sugde, men har slitt noe forferdelig. Tiden på sykehuset var helt grusom. Han sugde når han kom ut og 2ganger på sykehuset, men de maste og maste om denne amminga. Tvang den lille gutten min til brystet, enda han ikke ville. Dro i puppen min, klemte på brystvorter, ja i det hele tatt. Var utslitt psykisk følte meg mislykket som mor.

 

Han tar fremdeles ikke pupp, men får morsmelk på flaske. Jeg pumper meg etter/før hvert av hans måltider. Slitsomt, men jeg har jo melk.

Vær forberedt på at det kan bli mas og slit. Ikke tro på den romantiserte beretningen alle forteller om. Noen sliter

 

Lykke til dere alle andre som går med barn i magen det er noe av det største i verden.

[Maisie]

Gratulerer med gutten din!

[PetuniA *HøygraviD*]

Jeg har lest at det kan være veldig vanskelig med amming i begynnelsen,men man må ikke gi opp Morsmelk er det beste for barnet,og mye billigere enn erstatning

 

Gratulerer i alle fall!

[Mille-k]

Gratulerer så mye og lykke til videre!

[Gjest]

Gratulerer så masse! Flott beskrivelse du har gitt oss.. Og så heldige dere er- begge to, som har hverandre og nå en å skjemme bort