ensom...

[Anonym bruker]

hei..

 

jeg er i 24.svangerskapsuke,og føler meg så utrolig ensom..

graviditeten var ikke akkurat planlagt for å si det sånn,men jeg var sammen med min kjære,og vi hadde flyttet sammen.og siden jeg hadde tatt abort 2 ganger tidligere så greide jeg ikke gå gjennom det en gang til...selv om det var en abort vi skulle ta om jeg ble gravid,så greide jeg det ikke.

jeg var allerede over 2mnd på vei da vi fant ut at jeg var gravid..

barnefaren gjorde det slutt med meg rette etter denne store nyheten,noe han hadde tenkt å gjør tidligere,i følge han..jeg var vel litt av den oversjalue sorten på denne tiden,og han ville ikke være i noe forhold.i tillegg var han ikke noe gira på å bli pappa så tidlig.

men jeg ville fortsatt ikke gå gjennom en abort og bestemte meg for å beholde den lille.jeg gleder meg kjempe mye til å bli mamma,men alt er utrolig vanskelig for tiden.

vi bestemte oss for å fortsette og bo sammen pga av skolen min,jobben hans og at jeg var gravid og trengte muligens litt "hjelp".

det har egentlig gått ganske bra,men jeg elsker han kjempe høyt og det er litt tungt for meg å se at han vil være singel istede for å være min på dette tidspunktet.han er veldig flink til å stille opp med alt mulig,utenom at han ikke vl gå å være gravid sammen med meg,noe som sårer veldig..han reiser mye til hjemplassen sin og fester og lever livet mens jeg sitter igjen og synes synd på meg selv..

han sier alt kommer til å bli annerledes når ungen kommer og at han mest sannsynlig vil ha meg tilbake.jeg må bare være tålmodig..men går det virkelig ann å sitte her gravid og være tålmodig,mens hormonene hopper frem og tilbake???jeg trenger han like mye nå som etter fødselen??!!men han mener at ungdomstiden hans ikke skal bli ødelagt selv om jeg er gravid med hans unge..han er forresten 23 og jeg 22,så vi er ganske unge...

nå gleder han seg til den lille jenta vår kommer,og vi har pusset opp barnerom og kjøpt inn det meste allerede..det er vel ikke så rart at jeg ikke greier å komme over han når vi bor sammen og deler alt..jeg vil jo at vi 3 skal være en familie:)

jeg har vært veldig dårlig i begynnelsen av graviditeten,og vært mye hjemme,og bare tenkt..

 

lest litt på de fleste debattene,og noe jeg ikke er alene om er vel at jeg ikke føler meg så "fin" som gravid..vi er jo ikke sammen,og selv om vi ligger i samme seng så har vi ikke hatt sex.føler meg ikke "finere" av det.lyst at han skal være glad i kroppen min som han var før..jeg har ikke akkurat lyst på mindre sex heller når jeg er gravid.

 

det høres vel ut som jeg synes veldig synd på meg selv,men måtte bare få det ut.håper noen gidder å lese

 

jeg har vurdert å snakke med en psykolog om mine problemer men greier det bare ikke..oppi alt dette så har foreldrene mine skilt lag for en måneds tid siden,noe jeg ikke tar så veldig lett..så jeg får vel bare dra meg til en psykolog og snakke..

 

noen andre som har vært gjennom noe av det samme??

 

[Anonym bruker]

Huff... Synes da synd på deg jeg da..

Burde da ikke bo sammen med han! Det er jo akkurat som at han er fri til å leve livet og feste og herje i helgene, men komme hjem til deg i uka, for å ha ett sted å bo.

 

Mens hjemme sitter du gravid og bare venter... Akkurat som du er en reserve for han. Livet ditt har liksom stoppet opp for en periode, mens han er singel og fri til å gjøre hva han vil!!!

Stakars, det er jo nå han burde sette litt pris på deg! Du skriver at han hjelper deg og sånn, men det er da bedre å klare seg selv enn å bo med han, skulle man tro!

 

 

[Anonym bruker]

Det er synd på den unge mannen som skal bli pappa. å være så umoden og egoistisk. Han vil trolig gå glipp av mye godt. Jeg kan kjenne meg igjen i store deler av historien din. Å sette ord på hvordan du har det hjelper deg å se livet ditt og valgene du skal ta klarere. Det er viktig at du lytter til dine innerste tanker og snakker om dem med en venn, familie, barnefaren. Det viktige er at ved å sette ord på tankene blir dem mer virkelige.

 

Da jeg ventet mitt første barn var jeg 19 og hadde det slik som deg. Det jeg da trodde var det værste som kunne skje meg, var å bli alenemor. Så jeg godtok ganske mye dritt fra barnefaren. det ble mange tårer og våkennetter mens han levde ungdomslivet sitt. Det tok meg tre år før jeg våknet og skjønte at livet mitt ville bli bedre og lettere uten han.

 

Lykke til med di valgene du tar. husk at babytiden er kort og verdifull. rydd vekk unødvendige ubehagligheter slik at du kan nyte spedbarnstiden fult og helt.

[Anonym bruker]

Hei, faelt at du har det vondt, men ....

har du ikke hoert om prevensjon eller?? Om du har tatt to aborter tidligere saa burde det kanskje blir paa tide med noen piller eller noe??!!! ABORT er IKKE et prevansjonsmiddel spoer du meg..

Blir litt sinna jeg naar jeg leser det altsaa..Det er jo folk her inne som proever og proever og ikke faar det til (jeg er en av de..) Naa skal jeg ikke vaere helt hypokrat da, tok en abort selv naar jeg var veldig ung og var i et voldelig forhold jeg ikke ville foede ett barn inn i, men betaler jammen meg prisen for det naa med at jeg for tiden er barnloes...

 

Nok kjefting da. Synes kanskje det er bedre aa komme seg bort fra han typen jeg ..Ikke kult aa sitte der gravid mens han er paa sjekkeren heller..

[Anonym bruker]

hei..

 

trist å høre at du ikke får det til..føler med deg..

men jeg har absolutt ikke brukt abort som noe prevansjonsmiddel..jeg er veldig veldig veldig frukbar,og har alltid gått på p-piller..jeg er ikke av de som har slurvet med pillene heller.de abortene jeg har tatt før angrer jeg ikke på,selv om det var ei utrolig tung tid.jeg var veldig ung og gikk fortsatt på videregående skole..jeg tror ikke jeg hadde vært sterk nok til å bære frem og ha unge på den tiden..ros til de som greier det..

men nå følte jeg at det var rett..synd det bare skal være på den måten.men men...

 

tusen takk for kjempe fine svar...

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke du skal ha dårlig samvittighet fordi du valgte å beholde barnet, du valgte å lytte til følelsene dine da du tok avgjørelsen. Du blir nok ikke til å angre deg når det lille vidunderet kommer selv om det kan bli noen slitsomme netter fremover :-)

 

Når det gjelder (eks-?) kjæresten din så syns jeg han har tatt en feig avgjørelse ovenfor deg, fordi han skal ha i både pose og sekk. Det er kanskje tøft for deg nå siden du er gravid, men jeg tror du har det bedre uten han. Syns det er totalt feil holdning og måte han gjør ting på, du sitter hjemme og venter mens han er sammen med venner og fester hver helg som om ingenting skulle skjedd. Du må ha tålmodighet, for han vil "mest sannsynlig" ha deg tilbake når barnet blir født...hørt noe sånt tull! Fortjener du virkelig ikke bedre enn dét ?

 

Hadde jeg vært i din situasjon, ville jeg nok tatt mot til meg og snakket med han om dette. Han må ta et valg om han vil være sammen med deg, og dele ventetiden til barnet kommer ELLER så må han holde seg unna deg og være evt. helgepappa når den tiden kommer. Kjære deg, du må da ikke finne deg i at du blir satt på hylla som en pyntedukke til du er grei nok å ha med å gjøre igjen etter svangerskapet. Dere var da to om å ha sex, og da får han jammen ta konsekvensene av det også. Alle vet hvordan man lager barn, og at ingen prevensjonsmidler er 100% sikre!

 

Jeg har ikke vært gjennom noe av det samme, men jeg tror det å ha noen du kan snakke med som ikke har personlig relasjon til deg eller han er en god ting. Trist med foreldrene dine, midt oppi det hele.

 

Klem

[Gjest marie-s]

Hei! Jeg var nok en del eldre enn deg da jeg ble gravid men faren var ikke så mye mer moden. Ute og festet hver helg så jeg gav han ultimatumet: Slutte å feste så mye eller flytte ut, han valgte det siste. Joda det var sårt der og da, men etterhvert som svangerskapet gikk så ble jeg bare sterkere og sterkere og viste at jegg hadde gjort det rette.

 

Hvorfor føler du at du fortjener en som behandler deg så dårlig? Det er jo hans barn du bærer på. Hvorfor skal han forandre seg nå? Han kan jo få deg når han vil samtidig som han er fri til å gjr akkurat som han vil. Økonomisk vil du klarer deg mye brdre om du dumper han nå. Be han om å flytte ut siden dere alt har pusset opp et barnerom. Det er mye greiere for deg om du får orden på dette nå før fødselen. Om du absolutt vil ha en som behandler den gravide ex-damen på den måten så vil det nok være lettere om du viser han at dere faktisk ikke trenger han lenger, at det finnes de som faktisk synes du er flott når du er gravid osv. Tenker du litt psykologi da så er det lettere at han da blir usikker og ser hva han mistet om du/dere ikke er der hele tiden.

[Anonym bruker]

Enig med resten av gjengen her. Du må dumpe han så fort som mulig. Hadde min kjæreste bedt meg om å vente til han kanskje vil ha meg tilbake når barnet kom, ja da hadde jeg gjort det helt klart for han at meg behandler du ikke slik. Hvilken rett har han til å si noe så respektløst til deg. Han er ikke verdt det. Det finnes gutter/menn der ute som behandler deg med respekt. Ikke bruk tid på en som ikke verdt det.

[Anonym bruker]

Er også i et forhold jeg ønsker meg ut av, samtidig er det utrulig vanskelig å bryte opp. Trengte noen å snakke med, og tok til slutt kontakt med Kirkens Familievernkontor. Har møtt en utrulig hyggelig dame der, og det gjorde godt. Skal snarlig til ny samtale, og det hjelper å ha noen å dele tankene sine høyt med. (Alle i familien min og vennekretsen er helt klar på at de står fullt og helt på min side, ønsket derfor snakke med noen som ikke var "forutinntatt".) Selv om hun jeg snakker med ikke er psykolog, vet jeg at de også har psykologer der. Godt å kunne komme til samtale uten å måtte gå veien om fastlegen.