ensom..

[Anonym bruker]

hei..

 

jeg er i 24.svangerskapsuke,og føler meg så utrolig ensom..

graviditeten var ikke akkurat planlagt for å si det sånn,men jeg var sammen med min kjære,og vi hadde flyttet sammen.og siden jeg hadde tatt abort 2 ganger tidligere så greide jeg ikke gå gjennom det en gang til...selv om det var en abort vi skulle ta om jeg ble gravid,så greide jeg det ikke.

jeg var allerede over 2mnd på vei da vi fant ut at jeg var gravid..

barnefaren gjorde det slutt med meg rette etter denne store nyheten,noe han hadde tenkt å gjør tidligere,i følge han..jeg var vel litt av den oversjalue sorten på denne tiden,og han ville ikke være i noe forhold.i tillegg var han ikke noe gira på å bli pappa så tidlig.

men jeg ville fortsatt ikke gå gjennom en abort og bestemte meg for å beholde den lille.jeg gleder meg kjempe mye til å bli mamma,men alt er utrolig vanskelig for tiden.

vi bestemte oss for å fortsette og bo sammen pga av skolen min,jobben hans og at jeg var gravid og trengte muligens litt "hjelp".

det har egentlig gått ganske bra,men jeg elsker han kjempe høyt og det er litt tungt for meg å se at han vil være singel istede for å være min på dette tidspunktet.han er veldig flink til å stille opp med alt mulig,utenom at han ikke vl gå å være gravid sammen med meg,noe som sårer veldig..han reiser mye til hjemplassen sin og fester og lever livet mens jeg sitter igjen og synes synd på meg selv..

han sier alt kommer til å bli annerledes når ungen kommer og at han mest sannsynlig vil ha meg tilbake.jeg må bare være tålmodig..men går det virkelig ann å sitte her gravid og være tålmodig,mens hormonene hopper frem og tilbake???jeg trenger han like mye nå som etter fødselen??!!men han mener at ungdomstiden hans ikke skal bli ødelagt selv om jeg er gravid med hans unge..han er forresten 23 og jeg 22,så vi er ganske unge...

nå gleder han seg til den lille jenta vår kommer,og vi har pusset opp barnerom og kjøpt inn det meste allerede..det er vel ikke så rart at jeg ikke greier å komme over han når vi bor sammen og deler alt..jeg vil jo at vi 3 skal være en familie:)

jeg har vært veldig dårlig i begynnelsen av graviditeten,og vært mye hjemme,og bare tenkt..

 

lest litt på de fleste debattene,og noe jeg ikke er alene om er vel at jeg ikke føler meg så "fin" som gravid..vi er jo ikke sammen,og selv om vi ligger i samme seng så har vi ikke hatt sex.føler meg ikke "finere" av det.lyst at han skal være glad i kroppen min som han var før..jeg har ikke akkurat lyst på mindre sex heller når jeg er gravid.

 

det høres vel ut som jeg synes veldig synd på meg selv,men måtte bare få det ut.håper noen gidder å lese

 

jeg har vurdert å snakke med en psykolog om mine problemer men greier det bare ikke..oppi alt dette så har foreldrene mine skilt lag for en måneds tid siden,noe jeg ikke tar så veldig lett..så jeg får vel bare dra meg til en psykolog og snakke..

 

noen andre som har vært gjennom noe av det samme??

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Først vil jeg si at jeg har ikke vært gjennom det samme. Men jeg måtte nesten skrive til deg alikevel. Jeg har ei datter på 5år, jeg flyttet fra barnefaren da hun var 3,5år. Dette var ikke lett. Redd for å være alene, redd for å ikke greie alle "pliktene" alene. Men saken er den at jeg aldri har hatt det bedre enn da (det var jeg som gjorde det slutt). Det du gjør mot deg selv er jo neste selvpining! Skjønner ikke hvordan du klarer det jeg. Tror du må bo alene, ikke under samme tak som han der. Han kan jo ikke bare ta deg frem fra "skapet" når han selv ønsker det, sånn fungerer det ikke, det skal nå ikke det. Snakk med jordmora der du bor, fortell henne alt!! Hun kan være ei kjempe dame å snakke med!

[Jeg skal bli pappa!]

Hei!

 

Jeg er enig med innsenderen over, virker litt som om faren vil ha både i pose og sekk. Kanskje han senser at du vil ha han sterkere enn han vil ha deg, og av den grunn kan behandle deg litt dårligere enn han ellers ville gjort. Jeg ville vurdert å flytte, men gi beskjed om at hvis han vil ha deg, får dere bli enige om at det er dere to og at han ikke kan leke ungkar og spillemann! Når det er sagt er det jo mange alenemødre som virkelig klarer seg bra, og det er jo ikke som før at alenemødre automatisk er uattraktive for andre menn. Kanskje du fortjener noe bedre!

 

Gode tanker til deg og den lille!

[Anonym bruker]

Du fortjener så mye bedre enn han drittsekken der. Dette er kanskje vanskelig å svelge, men kast han på dør, det er iallefall mitt tips. Du har det så mye bedre alene. Det du driver med nå er selvpining!!! Har du venner og familie rundt deg? Foreldrene dine er skilt, men bor de i nærheten? Det må være mulig å få noen til å hjelpe deg? Økonomisk klarer du deg iallefall, får jo en del støtte som alenemor.