Råd om barnefar og samvær... er så bekymret :(

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Uff, vet egentlig ikke hva jeg skal skrive men trenger å få det ut og føler dere snille jenter her inne kan gi meg noen gode råd og meninger.

 

Saken er den at jeg gikk fra barnefaren når jeg var 16 uker pga han er sykelig sjalu og sjekket alt jeg gjorde, data, mobil osv. Han hadde seriøst angst for å gå på jobb for han innbilte seg at jeg hadde besøk av mannfolk mens han var på jobb, han er sikker den dag i dag om at jeg var utro noe jeg aldri var, er kun i hans hode. Han skal ha dna-test og har vel snart fått papirene i posten der han må nekte farskap og den saken kommer i gang etterhvert med trygdekontor og papirmølle. Han har innrømt til broren sin at han egentlig er sikker på at han er faren men skulle ha test etter at han fant ut at jeg fikk meg ny kjæreste i sommer. Han skal ikke se guttungen før etter at testen har kommet tilbake, det nektet jeg han. Barnefaren lyver om alt mulig, han forteller løgner om meg til alle han møter og folk tror jeg er største bitcha av et ludder det går ann å finne, familien hans tror på han og har ikke tatt noe kontakt etter at jeg fødte. Kun den ene broren hans som jeg har kontakt med, han tror på meg og har forstått for lenge siden at bf er syk og trenger hjelp.

 

Jeg snakket med broren til bf i går og fikk vite en del ting om bf. Når jeg ble kjent med han fortalte han meg om en bilulykke der han frontkolliderte med en trailer i den nye bilen sin, knakk ryggen og bilen ble totalvraka. Det var hans skyld så fikk ikke alt igjen på forsikringa noe som gjorde at han fortsatt hadde billån på 200 000. Det hadde vært rettsaker osv osv... Spurte broren hans i går om denne ulykka og han fikk helt sjokk, bf har aldri hatt lappen eller bil, aldri knekt ryggen, med andre ord alt var løgn. Lånet er et lån som faren hans måtte ta for han for å dekke kredittlån og masse gjeld hos telenor o.l. så han ikke skulle få inkasso. Barnefaren satt faktisk hjemme hos foreldrene mine og fortalte om denne ulykka, han syter og sutrer for alt til alle som vil høre på, selv om han aldri har møtt de før!

 

Også neste løgn. Når han flyttet til meg hadde han en flatskjermtv han skulle selge så fort den kom fra reperasjon, han stod i stua og prata med de på verkstedet. Har har aldri hatt noe tv og stod altså å latet som han pratet med de folka mens jeg hørte på.

 

Han har også fortalt familien sin at jeg kjøpte digitalkamera han har til han i jula i fjor noe jeg aldri har gjort. Han lyver til alle og kan ikke tro på et ord av hva han sier. Broren hans og samboeren er helt sjokkert over han, de visste ikke om disse tingene før i går de heller, og broren hans sa faktisk at han ikke ville latt han ha guttungen alene i det hele tatt. Helt ærlig så vil jeg ikke det nå nei, kan jo ikke stole på han i det hele tatt!!! Jeg vil ikke sende gutten min avgårde til en jeg ikke stoler på og når jeg kommer til å være redd for hva som skjer hele tiden Jeg er så lei meg på gutten min sine vegne at faren hans er en så stor drittsekk, han har ikke tatt kontakt i det hele tatt etter han ble født noe jeg regna med siden han er så sinnsykt sjalu og egentlig bare skal ha test for å være vanskelig, ta hevn på meg...

 

Skulle helt ærlig ønske han fraskrev seg samværsretten, hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg ikke skrevet han opp som far, synd å si det Barn har rett på samvær ja, men ikke for enhver pris...

 

Takk for at du leste, ble sikkert utrolig rotete dette men... Håper noen kan komme med noen råd og innspill, er så usikker på hva jeg skal gjøre når den tiden kommer, er jo enda mange mnd til heldigvis...

[Anonym bruker]

Skjønner at det ble vanskelig for deg å være i det forholdet, ikke misforstå meg.. Men ovenfor barnet kan han jo fremdeles fungere som pappa?? Han er jo "bare" en lystløgner...?

 

Dersom samvær kommer på tale, krev at det skjer under tilsyn for eksempel.

[Anonym bruker]

eg forstår deg veldig godt!! tror eg har det ganske likt! pappaen til min gutt har heller aldri sett han.. men går det ann å fraskrive seg foreldreretten? eg vil at han skal fraskrive seg retten til samvær.. eg har ikke satt han opp som far på papirene heller, eg går til retten for å unngå samvær.eg gjør alt for at sønnen kin skal ha det bra. er det feil av meg?

 

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Til du første anonyme: ville du sendt barnet ditt til en du ikke kan stole på? Du vet aldri om det han sier er sant eller løgn? Du vet ikke om han er skikket til å ta vare på et barn engang da det virker på alle som kjenner han at han er veldig deprimert, har takket nei til psykologhjelp tidligere pga at han skulle klare det alene. Han har slått til dørkarmen og knekt handa fordi faren vekte han og skulle ha han opp på jobb. Mannen er 28 år og gidder ikke gå på jobb, får derfor sparken i hytt og pine... Bodde hjemme frem til han var 27 år og da måtte faren vekke han HVER dag!!

 

Til du andre anonyme: som sagt, hadde jeg visst dette på forhånd hadde jeg ikke skrevet han opp som far. Han kan ikke fraskrive seg foreldreretten, den får han aldri uansett, men han kan fraskrive seg samværsretten. Er helt jævlig å sitte her med verdens beste gull og vite at faren hans ikke vil ha noe med han å gjøre nå og at han er en stor drittsekk som det kun er løgner og bedrag med. Ingen mamma ville sendt barnet sitt til noen de ikke kan stole på... Lykke til med saken din, det ordner seg nok. Hvis han ikke er skrevet opp som far har han jo ingen rettigheter heller...

 

Tusen takk for svar

[Anonym bruker]

ja det er helt forferdelig å tenke på, men uansett om pappaen er stokk dum i hodet så har de sine rettigheter.. og det skjønner eg ikke helt. eg venter lengst mulig med å få faren sitt navn på papirene.. og hva skal man si til ungene når de blir så stor at de begynner å spørre?

bra at eg ikke er aleine om dette problemet

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

 

Jeg kommer ikke til å nekte han samvær, det kan gå utover meg igjen. Men kommer til å ha åpen dialog med barnevernet eller noen andre som kan hjelpe hele veien for hjelp og rådgivning. han får ikke ha han alene på lenge lenge lenge enda uansett! dna-testen tar jo kjempelang tid så han får nok ikke sett gutten før langt utpå nyåret...

 

hvis du har msn og vil snakke litt der kan du legge meg til... [email protected]

[2 søte]

hei!

jeg har ikke vert i den situasjonen, men jeg skjønner jævli godt at du ikke tør å overlate ungen din til en sånn *far*...

syns det er helt utroligt de som står på at alle barn har rett på en mor og en far. ingen barn har det godt med en foreldre som ikke er skikket til å ta vare på de.

syns du bør snakke med de på familivern kontoret eller barnevernet. etter som jeg har skjønt det, nekter du han å treffe ungen, vil det bare slå til bake motr deg, og det er ikke så kjekt!

 

syns det er fælt når det skal vere slik, det kan ikke vere lett for deg. men ver lykkelig foreløpig at de ikke gidder å ha kopntakt med deg. det er nok til det beste:)

 

håper dette løser seg for deg, og ikke bry deg og moraliseringen noen kommer med at alle barn bør ha en mor og far! syns du må gjøre det du selv føler er rett!

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Tusen takk silje & Sara, godt å se at det ikke bare er vi som er i situasjonen som mener det er skummelt å sende et barn til en sånn person. Har nektet han å se ungen nå frem til testen er kommet tilbake, siden han skulle ha test burde han jo ikke ha interesse av å se han heller. Ikke har han rett på det heller før han skriver under på papiret! Er kjempeglad for at han ikke har tatt kontakt, men går liksom bare å venter på at bombene skal begynne å hagle noe de garantert kommer til å gjøre når han begynner å skal ha samvær osv...

 

[2 søte]

ja skjønner hva du mener. bf her han vil bare ikke ha kontakt, men han er skikket til å ha unger å slikt.. men jeg og går bare å venter på den dagen han kommer å krever samvær og jeg må sende hun avgåre og dele helligdager og slikt!

men du burde snakke med barnevernet eller noe.. de kan sikkert råde deg hvordan du kan forholde deg til barnefaren når han begynner å ønske kontakt. heldigvis er han forsatt så liten at han får ikke ha han mange timene alene da:)

håper det går bra med dere begge da! og at systemet virkeligt er treigt denn gangen:)

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Ja det håper jeg å... heldigvis bor vi 3 timer unna hverandre så det begrenser seg jo naturlig pga det. Er fælt å måtte tenke ut planer på hvordan begrense samvær til det minimum men må bare...