Bør jeg bry meg...?

[Reveenka]

Det har skjedd et dramatisk jordskjelv i vennekretsen min. Et vennepar av oss ble skilt for ca to år siden(han fant en ny og flyttet ut samme dag som han fortalte om dette til kona si), og for ett år siden rett før jul, fant han ut at han ikke var pappa til deres felles barn. Han sørget for blodprøver av seg og barnet, som viste at han ikke var faren. Han brøt all kontakt med barnet, og har krevd at h*n fjerner hans etternavn fra sitt navn. Bursdagspresang og julegave har barnet ikke fått etter dette.

Vi andre har aldri hørt annet enn at han var en flott pappa, og har ikke visst noe før nå - jeg fikk vite dette i går. Historien sier at hun har holdt dette hemmelig for mannen sin; hvorfor han har fått mistanke og tatt blodprøver vet jeg ikke. Men han har hvertfall hele tiden mens de var gift trodd at han var pappa til barnet.

 

Jeg har ikke snakket med eksmannen siden en god stund før skilsmissen, sikkert fire år siden.

Men jeg har så vondt av dette barnet som først mister pappaen sin da han flyttet ut (han dro hjemmefra mens barnet var ute med venner, og overlot til moren å fortelle hva som hadde skjedd), og som så mister faren totalt etter at han snur ryggen til barnet.

Han som er biologisk far vil aldri stå frem; han er gift og har familie og venninnen min sier hun ble gravid som resultat av en voldtekt.

 

Jeg har så lyst til å ta kontakt med eksmannen hennes og be ham tenke på barnet sitt, som fortsatt kaller ham pappa. Men han er fortsatt svært sint og bitter over det som har hendt - han fortalte hele historien til en svært perifer venninne av seg(men som jeg kjenner godt) da han tilfeldigvis møtte henne for en ukes tid siden, og jeg tror dessuten at moren nå vil nekte ham kontakt hvis han likevel skulle ombestemme seg. Henne har jeg imidlertid kontakt med, så henne kan jeg jo selvfølgelig snakke med om at hun bør la dem gjenoppta kontakten hvis eksen skulle komme på bedre tanker...

Barnet er nå 7 1/2 år, og jeg tenker at dette sviket som h*n nå opplever fra pappaen, må være skadelig? For ikke å snakke om hvor trist det må være å oppleve å miste en omsorgsperson på denne måten - det må da nesten være verre enn om han skulle dødd fra barnet sitt?

 

Dette er fryktelig leit, og veldig vanskelig. Noen av dere kloke damer som har noen gode råd?

 

[Attpåklatten :-)™]

Hjelpeseg, så utrolig trist for barnet.......og for pappaen.....og for mammaen og.........Jeg aner ikke hva som er rett eller ikke i en sånn situasjon. Men en prat med ham kan vel ikke skade tenker jeg. Om det er tilfelle at hun ble gravid etter en voldtekt, så er det bare ofre i denne familien......Men for barnet så er det jo dobbelt svik fra faren (altså den faren h*n kjenner).......nei, dette er vanskelig. Om du føler deg i stand til å ta den praten, så er det stort av deg. Noen bør jo tale barnets sak.......Grusomt å miste pappan på denne måten.

 

 

Sender deg noen gode tanker og håper du finner ut hva du vil gjøre......Masse lykke til!!!

[Gummelillan]

Stakkars unge!!!!!! Hele historien høres hjerteskjærende ut. Jeg kan kanskje skjønne at pappaen føler seg sveket over at barnet hans ikke var hans rent biologisk, men å kutte ut ungen sin sånn over natten, ja det greier jeg bare ikke å skjønne.

Onkelen min (min fars bror) opplevde noe av det samme for mange herrens år siden og gjorde det samme som denne fyren. Og jeg skjønte lite av det da, men etter som jeg har blitt eldre har jeg sett på det onkel gjorde som bare verre og verre!!!!! Hos oss fulgte resten av familien med på onkels linje (bortsett fra min mor som syntes dette var helt galskap!). Hvordan tar pappaens familie dette? Har de også kuttet alle bånd??

 

Tror jeg ville ha oppsøkt denne pappaen, jeg! Da kan du i hvertfall si til deg selv at du prøvde!

 

Lykke til og fortell oss hvordan det går da hvis du velger å konfrontere pappaen!

[Reveenka]

Pappaen har en bror som er en god del eldre. Han og kona har beholdt kontakten med sin onkelbarn. Ellers har han ingen familie whatsoever. Den nye samboeren har barn, men de er ganske store og har dessuten en far. Han kan jo aldri bli noen farsfigur for dem på samme måte som han er far til sitt eget barn.

 

Jeg begriper det ikke. Kan følelser bli borte over natten? han har jo vært pappen (og en god og kjærlig pappa også) til dette barnet i mange år, vært med på fødsel og alt.

Ja, han er sveket - jeg synes også det. Men jeg synes det sviket han begår mot sitt eget barn er verre.

[Attpåklatten :-)™]

Det er jeg helt enig i Reveenka! Forstår jo at han føler svik, men han er da ikke en dritt bedre selv!! Uff, kjenner jeg må gråte litt for den lille uskyldige også.....det er den dagen i dag. Men du er tøff som bryr deg om dem!!! Heier på deg:-)

[Gummelillan]

Ja, helt uforståelig hvordan han tydeligvis bare har slått følelsene av! Ungen har da ikke gjort noe galt!!!! Synes du skal prøve å ta en prat med han, jeg. Kan jo ikke skade? Stakkars, stakkars liten gutt.

[Superlis]

Ville bare si at vi har opplevd noe lignende i vår familie,min bror "mistet" plutselig et av de to barna sine.Han bodde ikke sammen med barna,men hadde de mye.Her var det mor som plutselig fant ut at det var en annen som var far til hans nesten 2 år gammel datter,og han mistet all rett til henne på dagen. det var en grusom tid for både han og barna! I dag er det fedrene til barna som har omsorgen,mor har flyttet og vil ikke ha noe med noen av ungene å gjøre,det er helt grusomt. som du sier på en måte var det bedre at hun døde,ungene stiller så mange spørsmål,klandrer seg selv og lider! Begge ungene har det bra de er nå 7 og 9 år og har ikke sett mammaen på 3 år,min bror har familie,men kommer nok aldri helt over det som skjedde,verst er blikket til jenta sier han, da han hentet broren i barnehagen og ikke fikk ta med henne..det blikket følger han! Som sagt de har det bra ,men med dype sår!!! (bror og søster har fremdels kontakt,fedrene prøver så godt de kan) veldig rotete dette,men det er masse følelser som du sikkert skjønner. Det jeg vil si er : "JA prøv hvis du kan!!!!!!!!"

[♥Snulder]

Jeg forstår simpelthen ikke hvordan man kan slå hånden av ett lite barn på den måten jeg!! Jo da.. jeg skjønner at mannen kan føle seg lurt, og jeg forstår at han er bitter.... Men det er da ikke barnet sin skyld. Og blir man ikke glad i unger uavhengig av hvem som er biologisk opphav da!! Men kjære Reveenka... føler du sterkt for å snakke med mannen, så gjør det! Det er tydeligvis ikke en nær venn av dere som du må passe deg for å tråkke over grenser hos! Blir han sint over "utidig" innblanding, så gjør jo ikke det noe.... Og hvis det hjelper ham å åpne øya og se hva han gjør mot ungen, ja da er jo hensikt oppnådd. Meeen... dette her er virkelig en tøff case! Hater når de voksnes problemer går utover ungene! Kan bare tenke meg den uforståelige følelesen av svik som dette stakkars barnet føler - helt klart verre en hvis faren døde... Da kunne man i det minste svart ungen på alle HVORFOR-spørsmålene som dukket opp!

[Maud]

I en slik situasjon er det nesten ikke mulig å komme med gode råd. Jeg blir sittende å lure på hva som motiverer denne mannen jeg da. Han ser vel fra her jeg sitter ikke ut til å være en veldig sterk og reflektert mann. Det at han flyttet fra kone og barn sånn i løpet av en dag, vitner om at han er litt feig og lite i stand til å stå i noe som gjør vondt. Antar at det å skulle treffe barnet, gjør at han må forholde seg til at ikke bare han, men også kona har sviktet. Selv om hun ble voldtatt, har hun jo løyet for ham over tid. Så langt går det an å forstå ham, men ikke lenger. Han påfører et uskyldig barn barn et stort tap og et uendlig svik i en periode der det sikkert trenger de voksne enda mer enn ellers. Hvis du orker, synes jeg du burde prøve å forklare ham det.

 

Akkurat nå ser det kanskje ut til at det ville vært bedre om han hadde dødd. Det at han faktisk lever gir imidlertid en liten åpning for at situasjonen kan endre seg. Han kan vekkes til å bli voksen nok til å forstå at han ikke kan la det gå utover barnet. På det området trenger kanskje moren også hjelp hvis hun kan være troende til å nekte ham å treffe barnet hvis han ombestemmer seg.

 

Med min profesjon vet jeg at slike historier kan være skadelig for barna, men det må ikke være det. Barnet er heldig som har en tante og onkel som stiller opp. Forhåpentligvis har h*n også noen upartiske voksne rundt seg som orker å høre og som tåler spørsmålene og kan svare på dem uten bitterhet.

[Reveenka]

Så fryktelig! Ingen barn skulle være nødt til å betale prisen for alt det voksne kan finne på... Vi kan svikte så grusomt og egoistisk noen ganger. Disse barna mister jo mammaen, den ene mister også pappa -og blir i tillegg splittet. Man kan jo nesten ikke forestille seg hvordan dette påvirker dem?

[Reveenka]

Jeg syns det er flott at onkelen og tanten stiller opp! Egentlig ville jeg trodd at han kanskje ville gjenoppta kontakten med barnet, bare han fikk summet seg litt - men nå har det jo gått ett år, og snart har det kanskje gått for lang tid?

[La Perla]

Å, så grusomt!

 

Hvis du føler at du har så god kontakt meg ham at han kanskje vil høre p deg, synes jeg du skal oppsøke ham og ta en prat.

Hva kan skje? Det blir vel ikke stort verre for barnet uansett - og i beste fall innser han hvilken forbrytelse (jeg mener det er det) han gjør mot barnet.

Barnet er jo helt uslyldig i alt dette.

[Maud]

Jeg tror det aldri kan gå for lang tid, hvis han ikke venter til barnet er voksent da. Barnet vil trenge den bekreftelsen han kan gi uansett. Han vil neppe være i stand til å være en stabil og pålitelig faktor i dette barnets liv, men litt kontakt vil gi barnet bekreftelse på at h*n ikke er skyld i det som har skjedd og at "pappa" er glad i ham/henne allikevel.

Man skulle tro han ville summe seg etter hvert, men hvis det allerede har gått et år synes jeg du skulle prøve å sparke ham i gang.

[strikkballen]

Uff, dette var forferdelig trist å lese! Stakkars lille barnet, bare 7 år og så oppleve to så store tap samtidig. Først flytter pappa ut (for i hans verden er jo dette "pappa"), og så bryter han all kontakt. Jeg ville faktisk gjort det som lot seg gjøre for å få de voksne til å besinne seg og tenke på hva som er barnets beste, ihvertfall på kort sikt. Selv om det betyr å "bry seg". Så - var jeg deg ville jeg bedt høflig og hyggelig om en prat og tatt det derfra. Mannen må jo ha følelser for barnet også, etter å ha opplevd seg som pappa så lenge, og er kanskje mottagelig for en prat og innspill fra en "nøytral" person? Lykke til!

[Trollmora]

Huff så trist.

Håper du klarer å få til en samtale med denne karen! Barnet vet jo ikke om noen andre fedre og det ikke barnets feil at de voksne flytter fra hverandre eller gjør slike tabber. Det største tapet er det jo baarnet som har, og det er ufattelig hvor mye ett 7 år gammelt barn klarer å påta seg av skyld for det de voksne gjør.

Hvis du ikke lykkes med å ta en prat med "faren" håper jeg at du kan være en ekstra voksen i omgang med dette barnet. Viktig å få høre fra andre enn nærmeste familie at man er er ok og ikke skyld i de voksnes egne fadeser.

 

 

Stor lykke til Reveenka og stor klæm fra