Å bli akseptert...

[Zandra72]

Nå har jeg ikke vært så veldig lenge sammen med en fra Tyrkia, men det som bekymrer meg er å bli akseptert av hans familie i fremtiden.

 

Ikke er jeg muslim noe han heller ikke praksiserer da, men kanskje han gjør det hvis vi drar på ferie til hans famile.....ikke vet jeg?

 

Også er jeg alenemor.....noe familien kanskje kan ha problemer med å akseptere?

 

Noen andre her som var alenemor når dere traff kjæresten/samboer/mannen deres? Og hvordan fungerte det med tanke på familien til mannen?

 

Kjæresten min vrir seg litt unna når jeg tar opp dette her og begynner å snakke om noe annet!

 

Og bli akseptert i hans hjemland er en ting.....men min mor kommer ikke til å akseptere mitt valg heller, så vi får nok dobbel dose er jeg redd!! Også fordommer da!! Alle glaner når vi står på et offentlig sted og holder rundt hverandre....eller kysser! Verden er nok ikke klar ennå for blanding! Men jeg sier til han at det er deres problem.....jeg driter i hvis folk glaner, men det plager nok han litt skjønner jeg.....

 

Trist at det skal være slik!!

 

Ønsker veldig gjerne å chatte med andre som har en partner fra Tyrkia:o) Min msn adresse er: [email protected]

 

 

[Anonym bruker]

Typisk! Min erfaring er at mange utlendinger er enda mer rasistiske enn mange nordmenn er.

[Gjest]

Hei. Skriver noen ord...blanda forhold er faktisk ganske vandelig nå tror jeg, men fordommer vil man uansett treffe på, både på den norske siden og den utenlanske siden.Folk glaner nok heller fordi dere kysser på offentlig sted, tror nå jeg. Men nå vet jo ikke jeg hvor du bor.Jeg ble møtt av mange fordommer fra mine venner, når jeg ble sammen med en muslim, for jeg kom jo til å bli banka og undertrykka etc.

Har han trefft barnet ditt? Hvordan oppfører han seg sammen med det?Det kan ha mye betydning. Jeg var alenemamma da jeg traff min nåværende mann, han elsker henne overalt på jord. Men i begynnelsen var det også litt tabu for han at jeg har vært med en annen mann, så er sikkert det han syns er vanskelig. familien hans er skikkelig herlige og de akseptere meg fordi om jeg ikke er muslim, ikke snakker særlig språk, ikke kan lage mat.. he he..det er nok desverre slik i kjærligheten at man må ta en kjans, enten så går det, eller ikke. men husk å stole på magefølesen din! Føler du at noe er galt, så er det som regel det. Og ang relgion er det et valg man tar for seg selv, ikke fordi mannen er det eller det forventes av en. men som sagt er det en fordel og ha felles tro og livsverdier, da går ting litt lettere. håper dette hjalp litt..Lykke til.

[Ronja80.mor til 2]

Jeg er gift med en mann fra Tyrkia, fra Kurtalan, som er en ganske liten by i den kurdiske delen av tyrkia. Svigermor har nok ikke sett så mange utlendinger før hun traff meg. Hun hadde i utgangspunktet funnet en brud til sønnen sin, så litt startsvansker var det, men ikke mer enn at det var greit etter et par månder. Da jeg først møtte henne kom hun med masse gull til meg, som medgift. Nå tenker jeg ikke masse gull=masse penger, men jeg er faktisk goddtatt som en vanlig svigerdatter. Når jeg er på besøk hos svigerfamilien gjør de det de kan for at jeg skal trives.

Svigermor syns nok det er litt tungt å svelge at jeg ikke er muslim, og "maser" litt om det. Hun vil så gjerne at vi skal komme til himmelen sammen, noe jeg har forklart henne at går helt greit i og med at kristene også kommer til himmelen. Svigerfar mente at kanskje det var en bedre ide om hun ble kristen, siden det var så viktig for henne å ha samme religion som meg.....=) Etter det ble det ikke mer mas om den saken=)

[Anonym bruker]

Hei

 

Først det du sier om at verden ikke er klar for "blanda" forhold enda. Hvis du har den følelsen, er det nok stedet du bor på, ikke Norge generelt. Jeg bor i Oslo, og her er det meste vanlig. Jeg er selv gift med en inder, en kompis fra Kenya (muslim) er kjæreste med kroatisk alenemor (ortodoks kristen), på skolen har jeg venninner som har kjærester fra Vietnam, Somalia, India osv. Ei anna venninne skal til sommern gifte seg med en spanjol, kusina mi har funnet en nedelender og min egen bror fortalte meg for noen dager siden at han skulle på date med ei jente fra jobben. Hun er pakistansk. Forhold på tvers av landegrenser, hudfarger og religion blir mer og mer vanlig. Men jeg er opprinnelig fra bygda, og der henger det litt etter merker jeg. Faktisk kom en person bort til meg sist jeg var hjemme, og fortalte at det var så fint å se meg og mannen min sammen, fordi til daglig så var hun den eneste som ikke hadde norsk kjæreste (han er fra Iran). Så hvis dere bor på bygda, så får jeg bare si "hold ut!". Det kommer til å bedre seg med tida.

 

Når det gjelder å bli akspetert av hans muslimske slekt, så har muslimske venner av meg fortalt at muslimske gutter godt kn gifte seg med jenter som er kristne. Det er fordi kristendommen regnes som en "anerkjent religion" i islam. Muslimske jenter skal helst ikke gifte seg med kristne gutter, men motsatt er ok. Det kommer nemlig av at det i følge tradisjonen er mannen som bestemmer hvilken religion barna skal oppdras i, hvis jeg husker riktig. Så om du ikke har noen religion, kan det kanskje være enklere å bli godtatt ved å si at du er kristen, enn å si at du ikke tror på noen gud. Du kommer jo fra et land som er preget av kristendom, og vil gjerne bli regnet for å være kristen uansett, om du ikke har en annen religion. Og om han ikke er muslim, vil det jo ikke være noe problem i hverdagen.

 

Når det gjelder at du er alenemor, så bør han vite best hvordan det kan forklares. Jeg vil anbeale at dere forteller at du ble forlatt av en annen mann, ikke at du forlot han (uansett hva som er realiteten). Så kan kjæresten din fortelle foreldrene sine at han synes det er feil om du skal straffes for at du ble forlatt. Mange foreldre vil godta den.

 

Når det gjelder å få han akseptert hos din mor, er det bare å smiske så mye dere orker. Gi han noen klare instrukser på hvordan han bør oppføre seg når han treffer familien din. Foreldrene mine var litt skeptiske til mannen min, men han sjarmerte de i senk. Han hadde med gaver til foreldrene mine fra India, og ga de liksom som en takk for at de hadde fått meg og oppdratt meg til den jeg var. Han skrøt mye av meg, alle foreldre liker jo å høre skryt om egne barn. Da moren min skulle lage noe mat, gikk han på kjøkkenet å spurte om hun trengte hjelp. effektiv måte å vise at han er for likestilling! Han oppførte seg generelt veldig høflig, og etter norske spilleregler, og ble godtatt som bare det. Når du har barn, kan det også hjelpe om han kan vise at han har et godt forhold til han/henne.

 

Uansett, lykke til fremover. Jeg er sikker på at alt kommer til å gå bra. Dere må bare være litt tøffe!

[Zandra72]

Hei Anonym:o)

 

Tusen takk for et langt og fint svar! Det er nok sant som du skriver at det er mer akseptert i Oslo og andre store byer det med blanda forhold! Jeg merker blikkene hardt når vi er sammen og det er sårt! Men likevel sier jeg til kjæresten min at det er deres problem og ikke vårt.

 

Jeg snakket med kjæresten min om det ang å fortelle moren hans at jeg ble forlatt av barnas far....hehe....så vi tenker likt ja:o) Det er nok lettere for hans mor å akseptere. Og det er jo egentlig sant også da det var min x som ville ut av forholdet.

 

Ja jeg får gi kjæresten min noen gode råd før vi skal møte mamma sammen:o) Han skal jo snart til Tyrkia for å besøke familien så jeg får be han kjøpe med noe Tyrkisk som han kan ta med som gave til moren min....hehe!

 

Han skal snart få møte barna mine og da kan jo de også være med ved første møte med moren min. Jeg tror barna vil like han godt og det vil mamma se:o) Blir spennende dette her:o)

 

 

[Happiness♡*en jente&en gutt*]

Hei!

Nå er mannen min fra Pakistan, men ville svare deg allikevel!

Jeg var alenemor da vi møttes. Jenta mi var 1 1/2år.

Da vi hadde vært sammen i 6mndr dro vi sammen til pk.

Vi ble kjempe godt mottatt av familien. Det var de som ville at de skulle bli kalt besteforeldre og mannen min for pappa! MEN jeg måtte konvertere for at vi skulle gifte oss.

Nå var ikke det noe problem for meg siden jeg allikevel hadde denne troen Det jeg er skuffa over er alt jeg har lært om Islam har jeg lært sjøl på nettet eller fra andre venner, ingen i fam har lært meg noe... Så litt dobbeltmoral kan jeg vel kalle det...