ettåringer og helgesamvær...

[Anonym bruker]

Leser inne på andre aleneforum, og der er det ikke måte på hvilke skader barna kan få om de er borte fra fredag til søndag fra mor. De kan tro mor har dødd og gjenoppstått, få senskader og psykiske lidelser?

Er det virkelig sånn?? Min sønn skal være tre dager i strekk hos faren hver uke,og jeg er jo livredd for at jeg skal skade sønnen min! Vi har aldri bodd sammen, men sønnen min elsker faren sin og kjenner han utrolig godt! Er det da virkelig så forferdelig av meg å la de ha det samværet?

Kjenner jeg blir gal av fortvilelse her! Tåler virkelig en ettåring ikke helgesamvær??

[Snuppa!]

Kjenner meg igjen i det du skriver,jeg får også litt angst av å høre på de som mener barnet ikke kan være borte fra mor osv. Vi går til samtale hos familierådgivning som har hjulpet oss å sette en avtale. Før jenta vår blei 1 år var hun hos pappaen onsdagskveld,og annenhver lørdag og søndag. Hun overnatta ikke da. Etter hun blei 1 år har de samvær onsdagskvelden, og lørdag til søndag. Så hun overnatter hos han kun en natt. Rådgiveren menta det ikke var så heldig for barnet å være lenge borte fra mor i strekk,men heller prøve å få til hyppige,men korte samvær.

 

[Anonym bruker]

Når min eldste var 2 måneder sov h*n borte første gang. Når h*n var 13 måneder var jeg borte en uke i strekk. Når minsten var 3 måneder sov h*n borte en hel helg, men med søsken. Når h*n var 8 måneder begynte jeg på skolen og var borte i 1 uke av gangen, annenhver måned. I tillegg har de begge vært borte fra meg i kortere og lengre perioder (opptil 8 dager).

 

Ingen av dem har store psykiske problemer i dag. De er velfungerende barn som liker mennesker. Noen av gangene var de ikke hos pappaen, men hos andre slektninger de kjenner godt.

 

Så hvorfor en ettåring skal få skader av å sove over hos sin far? Tja, det skjønner jeg ikke. Det er ikke en fremmed person. Du sier selv at de kjenner hverandre godt, og da er det ingenting å tenke på

[lab79]

Barn er forskjellige! noen barn tåler fint å være borte, mens andre barn ikke gjør det. Og det er faktisk ikke slik at alle barn kjenner og er trygg på den biologiske faren sin! Selv om de har møttes flere ganger!

 

Sier ikke at det er noe feil med det du har gjort, men man kjenner sine egne barn best! Og jeg tror det er en grunn til at familievernkontor og andre fagfolk råder folk fra overnatting, og begrenset tid borte fra hovedomsorgspersonen!

[znuppeline]

Grunnen til at man råder til at de minste skal ha korte men hyppige samvær, er grunnet at de ikke har lang nok hukommelse til å huske over lengre perioder...de glemmer raskt!! en annen ting er den kognitive utviklingen ved det man kaller "objekt konstans". Når barnet er veldig lite fungerer det jo slik at redselen for at ting som er borte fra øyet er borte "for alltid???" vil mamma noensinne komme igjen? det at barnet opplever tryggheten ved at mamma kommer igjen er viktig De skjønner rett og slett ikke at selv om mamma er borte nå i dag - og i natt og i morgen - så KOMMER hun igjen..... barnet har ikke god nok utviklet tankegang (kognisjon). Derfor er det beste for barnet hyppige - korte samvær. Når barnet nærmer seg 18 mnd forandres tankegangen og modnes til å skjønne st selv om mamma ikke er her nå - så kommer hun igjen, og er ikke borte for alltid.

 

Om barnet blir usikkert og blir redd og tror mamma kan bli borte - .så viser forskning at den senere evnen til å knytte seg til andre og danne sosiale relasjoner -. kan påvirkes. Barnet kan bli mere reservert, og kan ha vansker med å danne sterke sosiale relasjoner.

 

Så - det er slik det er .....og derfor råder mange en til å vente til barnet er større før man setter igang med omfattende samvær over lengre tid.

 

 

[Anonym bruker]

men et barn som kjenner faren sin veldig godt, og som er like gla i han, mener dere virkelig at det barnet vil kunne ta skade av og være to dager hos pappan sin?

[PirimittmittMarion]

Min yngste var 6 mnd, vi startet med helgesamvær hos pappa og trappet gradvis opp til 60/40 da han ble 1.5 så vidt jeg husker. Nå er vi nede på helgesamvær igjen på grunn av at far skiftet jobb, men alt dette har gått smertefritt og begge barna mine er harmoniske, trygge og glade. De er nå 3 og 5. Tror det med kommunikasjonen mellom foreldrene og lik grensesetting hos begge er viktige for å få det til. Jeg og eksen er naturlig enige om alt med barneoppdragelsen utrolig nok, og det tror jeg nok er en mye viktigere faktor enn å telle dager.