dere som var med på fødselen..

[Anonym bruker]

hvordan opplevde dere det?

jeg har spurt min samboer om hvordan han opplevde det, nå som fødselen til nr 2 begynner å nærme seg..

han svarte bare at det var slitsomt..

-hva var slitsomt? spurte jeg

-drive å hente vann og kald klut til deg, og sitte i den vonde stolen.. heh..

-ja, stakkars deg! for jeg syntes ikke det var slitsomt, å ha rier og presse ut ungen!!!

 

skjønner jo at han ikke mente dette alvorlig, men det var det beste jeg fikk ut av han.

gjorde det ikke no inntrykk på han? gjorde det han ingenting å se at jeg hadde det vondt?

 

 

hilsen snart mamma til 2

[hr.strert]

Jeg holdt på å gå i bakken jeg.. fødlser er ikke noe problem liksom.. at ei dame skriker å har det fælt er jo kjipt, men når dama mi lå der å hyla... da var jeg sikker på at ho skulle dø.. jeg var så redd jeg.. begynnte å skrike og måtte ut av rommet.. kom inn igjen akkurat da sigurd hadde kommet ut så jeg fikk klipt navlestrengen.. jeg er bentenkelig med å være med inn dit en gang til..kan godt være i nærheten, men ....

[Anonym bruker]

hylte ikke så veldig mye jeg da..

men tror du at samboern min bare er litt ufølsom eller noe???

[Serenity Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ]

jeg er jo jente da, men sambo sa at han aldri hadde trodd det skulle være så fælt for han å se at jeg hadde så vondt. han angret ikke et sekund, men han syntes så forferdelig synd på meg der jeg vrei meg nesten ut av sengen av riene (hadde veldig kraftige rier, åpningen gikk fra 4 cm til 10 cm på under 30 min, men fikk ikke tid til bedøvelse). men alt var visst glemt det sekundet han så nicolai

 

jeg håper virkelig for din del at han velger å være med på fødsel nr 2

[Gjest]

Kanskje han beskytter deg ved å ikke legge ut om hva han tenkte og følte den gangen? Kanskje han tenker at han ikke skal belaste deg med ting han kanskje syntes var tøft, for at du skal få konsentrere deg om deg selv og jobben du skal gjøre? Mange som føler for å holde vanskelige tanker inni seg, og kanskje er det det som er helt rett for dem å gjøre også.

[Bonusmamma13]

Tror det er store forskjeller. Jeg hadde en grusom fødsel og kjæresten min ble rådet til å gå ut men valgte selv å være med meg gjennom det hele. Det var i utgangspunktet helt og holdent hans egen avgjørelse å være tilstede, jeg spurte aldri om han ville eller sa jeg ønsket ha han der. I ettertid har jeg hørt han si at det var en stor påkjenning fordi jeg hadde så store smerter, men at det samtidig var det største han hadde opplevd og han anbefaler sine venner om å være tilstede når damene deres får barn. Mens mannen til en venninne av meg bare syns det var fryktelig kjedlig...

[Anonym bruker]

hehe dette fikk meg til å tenke på min venninnne. Hennes samboer var fast bestemt på å være med på fødselen til sin sønn og virkelig gledet seg fra dag 1.

Da riene begynte og de ringte og fikk beskjed om å komme på sykehuset, fikk han henne i bilen med baggen og alt nødvendig de hadde pakket for anledningen. Han kjørte helt fram til hovedinngangen til sykehuset, løp ut av bildøren på sin side og rundt på hennes side og fikk henne ut av bilen snappet vesken hennes la den i armene hennes og sa: Nå må du klare deg selv....