Mer glad i onkel enn meg

[Anonym bruker]

Sliter med en ting.. Jenten min på tre måneder virker mer glad i sin onkel (som har bodd hos oss siden hun ble født) enn meg.. Hun smiler og prater mye mer når han snakker til henne enn når jeg gjør det. Jeg har prøvd å gi henne masse oppmerksomhet, kan hun være lei meg? NOen som har tanker om dette? Dette sliter på meg, babyer skal jo være mest knyttet til moren...

[bellamamma]

Jeg skjonner hva du sier, men tror ikke datteren din er "mer glad i" onkel. Det kan jo vaere sa enkelt som sa: Det er jo forskjell pa hvordan vi som mennesker er sammen med en liten baby (og andre mennesker for den saks skyld). Hvordan er broren din med datteren din? Er han glad og munter og prater med henne? Hvordan er du som person? Prater og smiler du mye til babyen din? Hvordan aktiviserer du henne?

 

Jeg mener ikke at du skal svare meg pa alle sporsmalene, men det kan jo vaere noe a tenke pa for seg selv.

 

Den viktigste kunnskapen noe menneske kan ha (i min menig) - er a vite noe om hvordan man selv virker inn pa andre mennesker. Det er en fin ting a innimellom foreta litt selvransakelse og "finne seg sjael" som Finn Kalvik sa sigende sa det :-)

 

Lykke til med den vesle jenta di!

[mamma00]

Er du kanskje sliten etter fødselen, eller sliter du med noen vonde tanker av annen grunn? Datteren din er helt sikkert ikke lei deg, men det kan høres ut som om du kanskje ikke er helt avslappet og trygg når du forholder deg til henne? Kanskje du lurer på om du er bra nok? Slikt plukker små babyer raskt opp, og det vil forvirre henne og kunne gjøre henne litt engstelig. Dermed kan det bli lengre mellom smilene.

 

Hvis jeg er på viddene her, må du være så snill å tilgi meg, men hvis ikke, kunne det kanskje være en ide å få litt hjelp? Uansett ønsker jeg deg lykke til!

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle er den klare favoritten svigermor. Min 19 mnd gamle datter er helt vill etter henne. Og jeg skjønner godt hvorfor, hun er et veldig energisk og muntert menneske, prater med datteren min og får henne til å prate. Aktiviserer henne og får henne til å le. Jeg syns jo det er helt fantastisk å ha en så fin bestemor, men samtidig er det ganske vanskelig for meg noen ganger. Som når hun gråter når hun må være med mamma. Hun gråter hver gang bestemor går ut av rommet, men er ganske så likegyldig om jeg forsvinner.

Noen ganger tenker jeg at hun kanskje hadde hatt det bedre uten meg, og bare med bestemor.

Jeg har prøvd å kopiere slik bestemor gjør det, men det blir bare unaturlig og feil. Jeg må bare gjøre ting på min måte - og håpe at vesla fremdeles er glad i mammaen sin også.

[Ailen]

jeg har en dater på seks måneder og det er ingen som får henne til å le så mye som mitt søskenbarn på fire som kommer på besøk av og til.

men at hun viser mye større innteresse for ham en for meg når hun er våken og ivrig etter å leke betyr ikke for meg at hun er gladere i noen som helst... for mindel opplever jeg at hun er nært knyttet til meg på andre måter. som for eksempel vist hun er trøtt eller lei seg så er det ingen som trøster så bra som mamma, eller vugger i søvn.