Helt utenom tema,men noen som vet ang kutting?

[Anonym bruker]

Fikk vite her om dagen at et nært familiemedlem driver å kutter seg... :0( Dette hadde jeg aldri trodd, og jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Personen har snakket med helsesøster og jeg har anbefalt psykolog (noe jeg selv brukte når jeg var tenåring) Det som er vanskelig er at vi ikke bor på samme plass, slik at jeg ikke får fult opp.

 

Er det noen som har erfaringer, fra seg selv eller hatt det på nært hold? Er det slik at en som kutter seg kan klare å slutte med dette selv (har jo liten tro på det da, siden det er sår innvendig som må fikses på) Jeg mener når det er kommet så langt er det vanskelig å snu selv... Blir som å få bulimi og plutselig bare slutte med det...

 

Hva kan jeg gjøre??

[Anonym bruker]

hei. jeg sliter med både bulimi og kutting(selvskading) går i terapi, og det er sant som du sier: er ikke bare å slutte. selve kuttingen er ikke noe annet enn symtomer på noe annet, kanskje noe hun ikke vet hva er selv.. oppmuntre til å skaffe hjelp. den smerten hun vil overdøve med fysisk smerte, er ikke alltid så lett å sette fingeren på.. si at du stiller opp for henne, og ikke døm. hun som oppdaget det på meg kalte meg en dårlig mor om ikke jeg slutta. DET hjalp ikke.. lykke til

[Anonym bruker]

Dette er en nær slekting, og jeg er den eneste hun har betrodd seg til. Et av problemene er jo at hun ikke er myndig og ikke kan flytte ut hjemmefra,...der mye av problemene ligger kan man si. I tillegg til ting som har skjedd tidligere som har satt sine spor. Hun er veldig flink på skolen. Jeg har sagt lenge at hun kanskje ikke er så sterk som dere tror, hun kanskje ikke taklet forandringene i livet så bra som alle skulle ha det til?

 

Hennes mor er til liten støtte og faren bor langt borte...

Helsesøster bare anbefalte henne familieterapi ol...

Men hun kan jo ikke tvinge jenta.

Jeg håper bare hun følger opp rådet om psykolog via PPT tjenesten... for å endre hennes mor tror jeg ikke går.

 

[smiletryne]

Jeg har en søster som kuttet seg. hun fikk heldigvis hjelp. hun må leve med store arr på armer og bein og hun er fortsatt sykemeldt. hun klarer ikke å jobbe grunnet psykiske problemer. men hun har en fantastisk familie rundt seg og fikk den støtten hun trengte og det sparket bak for å komme igang og begynne å ta kontroll over livet sitt, og snakke med noen som kunne hjelpe.

 

Jeg bor i bergen mens søsteren min bor på østlandet. det er ikke alltid like lett da nei. man føler seg litt hjelpesløs da. men en ting som hjalp meg var å se ulike dokumentarerer og lese litt om kutting. da forstår du kanskje litt mer hva som faktisk skjer.

 

håper det hjalp litt.

 

lykke til videre

[SpongeBob]

Svarte deg på skravle, vil egentlig bare legge til at kutting også handler om avhengighet på en måte, det blir en slags rus å kutte seg. Det gjør det enda vanskeligere å "bare slutte", og blir ikke bedre av følelsen av at ingen forstår.

Mistet en venninne jeg var veldig glad i på den måten - hun kuttet for dypt til slutt og klarte ikke å stanse blødningen. Det er fortsatt vondt å tenke på hvor jævlig hun hadde det og hvor lite jeg kunne gjøre, men hun pleide i alle fall alltid å fortelle meg at det eneste jeg kunne gjøre var å være der, ikke la meg drive bort. Godta henne, med eller uten arr og sår. Kuttene la på en måte intimsfæren hennes utenpå kroppen, og ble det aller mest private hun hadde, noe hun desperat trengte å kontrollere...

 

Huff, håper det blir en god løsning på dette på en eller annen måte...