gråsoner

[Anonym bruker]

Jeg er i den situasjonen som sikkert mange andre her inne, jeg ble sviktet av barnefar mens jeg gikk gravid. sviket kom som et sjokk, jeg var sikker på at det skulle bli oss, at vi skulle bli en familie. Jeg er bitter, men prøver å forstå. Han var ikke klar, ikke klar for oss. Det gjør veldig vondt, men jeg må fortsette å ha kontakt med han fordi han er pappaen til barnet mitt. Jeg gråter hver dag når barna har lagt seg. Ingen av mine barn skal være så heldige at de har en pappa som følger dem under oppveksten. Alle gleder og sorger er det bare mamma som tar del i.

Følelsene for barnefar er der fremdeles, og det gjør ikke saken noe enklere at han på mange måter oppmuntrer dem. Vi treffes aldri, for han bor for langt unna, men vikler oss stadig inn i samtaler om at vi kanskje skal prøve igjen. da er stemmen hans varm og imøtekommende og jeg minnes det vi hadde sammen. Mitt hjerte blir fylt med håp, men også med tvil. Er det sant at han vil satse på oss? Hvorfor er han da så langt unna? Andre dager når stemmen er kald og han ikke lenger tror at han engang vil komme på besøk, føler jeg at vi ikke bare har et verdenshav imellom oss, men hele universet.

Jeg er i tvil, det er ikke bare mine følelser som må tas hensyn til, barnas er enda viktigere. Orker jeg å åpne hjertet mitt for han igjen og gjøre et forsøk. Jeg føler at jeg har så mye å tape. Begynner å vende meg til å være alene, vil jeg takle et nytt brudd?

Har jeg stor nok tro på at det vil fungere til at jeg bør prøve?

Jeg elsker han jo, men vil jeg noensinne kunne stole på han igjen?

dessverre er vi i en situasjon der det er alt eller ingenting. Mange kan nok ha en mer glidene overgang, men vi må satse fullt fra dag 1.

 

Vet at det er mange i min situasjon, som har blitt sviktet av barnefar, men som fremdeles vil ha han. Hvorfor klarer ikke disse mannfolka å se at de må bestemme seg? Enten eller. Jeg vil vite hva han vil, og spør jeg, får jeg svar... Etter humøret hans akkurat den timen...

 

 

 

[Ingen_nick_ledig]

Uff, det er en vanskelig situasjon du er i. Ikke så lett å gi råd heller.

Du må prøve å få han til å ta et valg, enten vil han satse på dere eller så vil han det ikke. Han kan ikke vingle frem og tilbake alt etter hvordan humøret er. Sett hardt mot hardt og krev et svar.

 

Dersom dere prøver å få forholdet til å fungere på nytt, må du være obs på at det kanskje likevel ikke går. Det er hardt å oppleve bruddet på nytt, så du må være sikker på at han virkelig vil dette, hvis ikke er det trolig ikke verdt forsøket.

 

Dersom han ikke ønsker å prøve på nytt, da må du faktisk bare godta det og prøve å komme deg videre i livet. Det finnes mange kjekke menn der ute, og en av de passer perfekt for deg!

 

Hvis han ikke klarer å komme med noe svar, så synes jeg du skal tolke det som at han ikke ønsker å prøve. Gi beskjed om at han ikke får flere sjanser. Det er ikke riktig at du skal sitte og vente på han, mens han kan leve livet og bare gi deg en liten forhåpning i ny og ne. For det er vel kanskje nok til at du ikke tenker på andre menn i hvert fall...

Kanskje han våkner hvis han oppdager at du faktisk kan leve livet uten han? Kanskje han da blir redd for at du får deg en ny kjæreste? Enkelte mannfolk er litt trege skjønner du, de skjønner ikke hvor mye damene betyr for de før det kommer trusler inn i bildet.

 

Ja ja, lett for meg å sitte her og gi råd når jeg ikke er oppe i det selv.

Forlang i hvert fall et svar fra han, du kan ikke kaste bort livet på en som ikke klarer å bestemme seg!!

[Unn9]

Hei! Skjønner godt hvordan du har det! Du skulle så gjerne kunne sette foten ned, bestemme hva hjertet skal føle og handle deretter. Men så enkelt er det jo ikke med følelser. Det vi må prøve er jo å få disse mennene til å behandle oss med litt mer respekt, ikke leke med følelsene våre. Vil de ikke ha oss, så må de heller ikke gi inntrykk av det motsatte noen ganger. Av og til tenker jeg at det var enklere i "gamle dager". Da var det noe som het forpliktelser og ansvarlighet hos menn. Jeg treffer jo bare den motsatte typen.

Er fremdeles glad i barnefaren, men har innsett at han aldri vil bo med oss. Kan ikke kutte ham helt ut heller, han skal jo ha barna regelmessig og vi snakker om barna, så ute av syne og sinn er vanskelig.

Håper du finner ut av dine følelser fortere enn meg. Er du ung og kan få flere barn, ikke nøl med å "markedsføre" deg igjen.