hva er egentlig tilgivelse?

[dritgrei hei hei!]

det har jeg tenkt litt på i dag.

saken er den at en barnehagetante dreit seg ut.... hun var ordentlig fæl med store ungen min tredje dag i ny bhg i ny by, for halvannet år siden. ungen var 4 1/2 år.

 

ALt var nytt og han var litt mulefunken. denne dagen ble han helt ufattelig trist da jeg skulle gå... og hun gjorde mange ting som var helt feil, også valgt hun å avslutte med å sende meg på dør å si at jeg skulle slutte å være en hysterisk mor... jeg gjentar at dette var dag 3 i innkjøringen av ny bhg i ny by!

 

jeg ringte styrer og sa ifra at jeg kjenner ungen best og for meg er det viktig at han er trygg osv.... dere skjønner.....

 

det som gjør at jeg ikke får dette ut av hodet er at den bhg-tanta det gjalt tok meg til side og sa : du vet likså godt som meg at jeg ikke gjorde det du mener å ha sett... HÆ??

 

nei det vet jeg slettes ikke... jeg vet godt hva jeg så, og jeg vet godt hvordan det opplevdes både for ungen og for meg som mamma....

 

nå kommer tilgivelsebiten. jeg møter denne dama ofte. vi bor i samme bydel og møtes på tur eller på butikken eller rundtomkring, og jeg smiler og sier hei - men inni meg tenker jeg at jeg slettes ikke har lyst til å være hyggelig. jeg syns hun er uspiselig.

 

I mellom tiden har hun blitt mamma selv, så hun har antagelig helt nye tanker i hodet rundt alt som har med barn å gjøre... pedagoger med barn er litt rundere i kantene enn pedagoger uten barn.

 

det som gnager meg var at hun ikke var villig til å se hva hun gjorde, hun var ikke villig til å snakke med meg (som faktisk har jobbet i pedagogiske yrker noen år) om hvorfor jeg reagerte, og hun var ikke villig til å si unskyld.

 

inni meg tenker jeg at jeg burde være voksen nok til å tilgi, man ksal liksom det - ikke vet jeg om det er av religiøse grunner eller helt enkle humane grunner, men

jeg syns det er så kjipt for hun er så krass, og så lite rund, og hun har ikke sagt unskyld, og hun kommer aldri til å si det heller.... jeg føler meg som en fireåring.

 

hilsen fru "elefanter glemmer aldri" er jeg helt fjern? hva er tilgivelse?

 

[Attpåklatten :-)™]

Jeg forstår godt den med at elefanter aldri glemmer-følelsen.........den tror jeg de fleste av oss har opplevd en eller kanskje 100 ganger igjennom livet.... Pedagog eller ikke pedagog, man skal aldri, og da mener jeg ALDRI, tråkke opp i andres bed, særlig ikke når det gjelder barna deres, om ikke de ber om det selv. Man kan gjerne gi råd og tips, men kun etter oppfordring fra foreldrene, om ikke det er helt åpenbare skadelige ting som foregår selvfølgelig. Balansen mellom å belære, og gi råd på en ydmyk måte, er hårfin. Hvordan ting blir oppfattet av den andre er også viktig, vi kjenner jo ikke alltid reaksjonsmønsteret til andre.... Har også svelget kameler fra barnløse pedagoger, som siden har fått barn selv og faktisk erfart at det ofte er langt "mellom liv og lære".......

 

Jeg lærte en gang, på et meditasjonskurs at det er veldig viktig for ens egen del å lære å tilgi. Dette for å kunne gå videre uten dårlig energi og følelse, som man "pleier" og derved også næring til. Saken/problemet blir jo ikke mindre av det.

 

Men det vi lærte var at vi skulle, i meditasjonen, fokusere på det mennesket vi ønsket å tilgi (selv om noen slet med å faktisk ønske det veldig sterkt;-) Uansett, så skulle vi se for oss dette mennesket, med øynene lukket, og si inni oss, jeg tilgir deg! Man skulle selvfølgelig "se" vedkommende" inn i øynene og holde blikket (fremdeles inne i ditt eget hode;.) De som kjenner til meditasjon skjønner forhåpentligvis hva jeg prøver å forklare, selv om det ser litt rotete ut....) Så skulle vi fokusere på å sende god energi til denne personen. Lett var det ikke, men jeg fikk det til på et vis. Og det underlige er at neste gang jeg møtte denne personen så hadde jeg en helt annen følelse inni meg.......jeg hadde jo tilgitt og kunne endelig gå videre selv. Ikke bruke mer kraft på å irritere meg eller være såret. Jeg klarte også etterhvert å se hva som faktisk var årsaken til hennes handlinger og da var det enda lettere å tilgi. Og det er en god følelse den dagen du kjenner dette og klarer å legge det bak deg.

Neste gang du møter noen som du trenger å tilgi, så blir det faktisk ikke så vanskelig:-))

[temasti - vil ikke ha nr 4]

Nikker gjenkjennende og medfølende dritgrei!!!! Dette behøver du vel ikke å tilgi! Du vet hva som er rett her, og du har i tillegg masse mer erfaring... Du trenger ikke være overhyggelig heller, bare avmålt høflig. Og den dagen du blir vitne til at hun går på trynet av en eller annen grunn...Da smiler du bare overbærende til henne. Da blir du stor og hun liten!!! Det er tull det noen sier... Jeg syns nemlig at hevn kan være vel så bra for selvfølelsen som tilgivelse. Skadefryd er undervurdert som terapiform!

[Attpåklatten :-)™]

Men tonetroll, mener du oppriktig at det er en god følelse om du får noen til å føle seg små? Hmmm.......vet ikke helt om jeg tror deg.....liksom ikke det trollet jeg har blitt kjent med da! Men som jeg selv skrev, man vet jo aldri med andre;-))

[Maud]

Hvis du tenker at den dama skal si unnskyld før du kan tilgi og gå videre, da tror jeg du må vente temmelig lenge... Hvis hun i etterkant påsto at hun ikke hadde gjort det, vil det koste henne altfor mye sånn personlig å innrømme både overfor seg selv og i hvert fall overfor deg hvor dat var hun trådte feil.

 

Jeg har erfart dette både privat og profesjonelt, at det er vanskelig å få noen til å huske situasjonen "objektivt riktig", særlig hvis det har vært en emosjonell situasjon. Jeg har til og med tatt foreldre opp på bånd i samspill med barna sine. I etterkant har ikke en gang båndet fått foreldrene til å være med på at de selv skapte og opprettholdt en vanskelig situasjon...

 

For meg er det en forskjell mellom det å glemme og å tilgi. Du kommer nok aldri til å glemme, men du kan kanskje tilgi allikevel? For meg vil du ha tilgitt den dagen du kan se hennes handlinger som noe som skjer her og nå og ikke i lys av den uheldige hendelsen.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor du mener det er så viktig å tilgi henne? Vil det gjøre deg til et bedre menneske i dine egne øyne? Er det det som er det viktigste i dette dilemmaet? At hun får deg til å føle seg som et dårlig menneske fordi du ikke klarer å tilgi henne? Kan ikke den indre kampen stå om det i stedet? At du lever videre med at du egentlig ikke klarer å tilgi henne, men finner en måte du kan forholde deg til henne på allikevel? Det gjør du vel allerede egentlig? Du smiler og hilser og oppfører deg som en sivilisert person, er ikke det bra nok? Jeg tror at hvis du er litt mindre streng mot deg selv og synes det er bra nok, så vil også tilgivelsen kanskje kunne komme.

 

Fru Elefant er kanskje like god til å huske det positive noen har gjort mot henne?

[Maud]

Jeg er enig i at skadefryd ikke er en særlig "god" følelse. Dersom det er riktig da å skulle gradere følelser i bra og mindre bra. Jeg ville heller tenkt om denne dama at hun i liten grad er i stand til å reflektere over det hun gjør. Det er heller ikke bra, jeg ville nedgradert henne i min egen vurdering og dermed redusert virkningen av det hun gjorde. Jeg tror du har rett i at Dritgrei ville følt seg "dårlig" ved å føle skadefryd også.

 

Jeg er ellers enig med Tonetroll i at det er helt greit å ikke tilgi! Jeg liker ikke at det er greit å tilgi, være raus, blid, hyggelig, overbærende, tolerant osv. Men det skal ikke være greit å være sjalu, sint, bitter, skadefro, hevngjerrig osv. Det viktige er vel ikke å føle "riktig" hele tiden, men hva man GJØR. Hvis man agerer på følelsene hele tiden, da er man 4 år mentalt, men det er jo det stikk motsatte Dritgrei gjør.

[Attpåklatten :-)™]

...jeg liker at det er greit å tilgi, være raus, blid, hyggelig, overbærende, tolerant osv.....men selvfølgelig ikke om det går ut over selvrespekten, noe det ikke trenger å gjøre :-)

[♥Snulder]

Kjenner igjen slike mennesker... Min eldste hadde ei pianolærinne som gav meg inn etter noter(!) pr. tlf..... Hadde aldri gjort annet enn å hilsen på henne når jeg kjørte/hentet pjokken jeg?!?!

Jeg har sett mennesket i etterkant og holdt meg avmålt høflig. Søker ikke kontakt og viser tydelig at jeg heller ikke vil ha kontakt. Hun nektet også i etterkant for hva hun hadde sagt og sa tydelig at noen unnskylding fikk jeg aldri.

Så mitt budskap er.... hvorfor føler du at hun må tilgis? Kan du ikke bare overse henne....

[dritgrei hei hei!]

årsaken til at hun gjorde som hun gjorde, var ren og skjær uvitenhet, blandet med en liten dose mangel på respekt for barnets reelle følelser, og mangel på respekt for dyaden mor/barn.

 

hun har lært, og det vet vi alle, at noen barn spiller på foreldrene sine, og gråter litt ekster for syns skyld... men et trenet hjerte og et trenet øye ser da fort forskjell... sånn sett så gjør det det hele enkelt for meg å tilgi, men nårjeg tenker på det på den måten så irriterer det meg grønn at hun er pedagogisk leder på en avdeling.

 

når jeg tenker på det som mamma'n i situasjonen, så kjenner jeg at jeg sliter at hun behandlet ungen min så utrolig dårlig- utrolig dårlig, det knyter seg i magen hver gang jeg tenker på det - hun tråkket over grenser, i salaten, på meg og på ungen... det kan ikke en mammaelefant glemme, men du sier noe av det jeg også tenker burde jeg ikke bare la skjedd være skjedd, forstå hvorfor, og tilgi.

 

mamma sier også noe som likner, hun sier at man ikke må fylle kroppen sin med negativ energi for da blir det gift :-) jeg tror hun har rett...

[dritgrei hei hei!]

ofte tenker jeg på hvor artig det hadde vært å sette alle jeg syns fortjente det i et bur.... så kunne jeg stikke i dem med gaffel sånn i ny og ne..... det hadde vært deilig, men jeg tror ikke jeg hadde blitt noe gladere av det.

 

:-)

[Attpåklatten :-)™]

;-))

[Maud]

Jeg er enig i at det er flott hvis de fremtredende følelsene er de "positive". Det jeg ikke synes at er greit er at mer "negative" følelser skal være annenrangs. Det skaper så mye skam og skam er det vanskelig å leve med. Det går utover selvrespekten det...

[dritgrei hei hei!]

det er en unskyldning jeg tenker på, og jeg vet den aldri kommer... jeg tror det er det som gjør dette til noe jeg tenker på ofterer enn nødvendig. å drite seg ut er for all del lov, det gjør vi jo alle mann hele tiden, men når jeg sårer noen, og får tydelig beskjed om at jeg har tråkket feil - så ber jeg da om unskyldning, i tillegg til at jeg forsøker å forstå hvor og fvorfor jeg tråkket feil...

 

jeg tror jeg blir provosert over at hun valgte å snakke til meg ovenifra og ned, blottet for ydmykhet, eller kanskje bare blottet for folkeskikk....

 

du har nok rett..... det kan ikke annet enn å forbli en handling som ikke lar seg endre på... det får jeg bare leve med. du spør om jeg føler meg som et bedre menneske om jeg klarer å tilgi, og det er vel kanskje det dette handler om... min sorg over hennes mangel på medmenneskelighet i den situasjonen, og mitt ønske om å være så god som mulig. jeg vil være en grei en, jeg vil være den folk forbinder med glede... men hva gjør det vel om hun forbinder meg med noe annet.... hun er jo ikke en jeg vil at skal bety noe, verken for meg eller for noen i min familie...

[dritgrei hei hei!]

jo kan jeg det? kan jeg bare gå forbi og ikke forholde meg til henne i det hele tatt. jeg føler meg som en dust hver gang jeg møter henne, jeg vil ikke smile, vil ikke si hei, vil ikke være der hun er, men hun er jo der. hun er jo faktisk der - hun har passet ungen min hver dag i tre mnd, hun vet og jeg vet...

 

 

nei fader heller sorry at jeg snakker om dette i det hele tatt, æsj

dum dame! jeg liker henne ikke!

[Maud]

Du er greiere og mer reflektert enn henne, sånn er det bare. Du er en grei en selv om du ikke tilgir henne. Du er en grei en ved å smile og være høflig overfor henne. Mer enn det trenger du ikke kreve av deg selv!

[Attpåklatten :-)™]

Hva som er positivt og hva som er negativt er det kanskje ymse meninger om. Men jeg tror det er viktig å leve etter egen overbevisning og da "trene" opp disse positive følelsesmønstrene, for jeg tror det handler mye om mønstre, det være seg fra miljø, barndom, oppvekst osv. Vi kan uansett aldri forandre andre mennesker, kun oss selv. Men da mener jeg altså i takt med oss selv og ikke utifra andres forventninger:-)) Og jeg tror fremdeles og mener at det å lære seg å tilgi, kun skaper en god følelse:-)

[Attpåklatten :-)™]

Det viktigste er at du gjør det som du føler er riktig dritgrei:-) Så kan du egentlig bare "drite" i hva vi gamlingene sier, vi er så sære alikevel....hi hi hi, skal mye til for å lære gammel hund å sitte vet du;-))

Om du føler deg best ved å ikke tilgi, så blås i tilgivelsen. Men om du føler deg best ved å tilgi, så lær å tilgi:-))

 

Du trenger ikke unnskylde deg for at du tar det opp her iallefall - vi er lutter øre vi vet du - fordi du er dritgrei - hei hei;-))

[dritgrei hei hei!]

jeg blir i alle fall ikke gladere av å tenke stygge tanker så du har nok rett..... :-)

[Northernlights]

Hei drtigrei heihei! på deg =)

 

 

Jeg jobber sammen med ei sånn dame, og vet at det der ikke er enkelt.

Men for din egen del så må du bare rett og slett heve deg over dette.

Enten må du ta et nytt oppgjør med henne og skvære opp å lufte ut følelsene dine, eller rett og slett fortelle deg selv at du har bestemt deg for å legge det bak deg. Uten at hun sier unnskyld.

Ikke for hennes skyld, men for din egen skyld.

=)

 

 

Tro meg, jeg vet hvordan du føler det!!!

Ikke enkel situasjonen der, når du ser henne såpass ofte i tillegg.

 

 

[Gla-mor]

Har du tenkt på at hun heller aldri vil tilgi deg at du gikk til styreren og klagde på henne...?? Det koster veldig mye å be om unnskyldning dersom hun føler seg overkjørt selv, og det koster sikkert for mye for henne (å innrømme at en har gjort en feil er veldig tøft for noen...). Det er derfor hun aldri vil si unnskyld (som du sier).

 

Slutter meg til det som de andre har skrevet, du trenger vel ikke tilgi hvis det ikke er rett for deg. Synes selv enkelte ting er for vanskelig å tilgi, men det blir som et vondt sår hver gang jeg blir minnet på situasjonen.

[Reveenka]

Enig med Snulder her, jeg. Hvorfor må hun tilgis - kan du ikke bare overse dama, hun betyr ingenting og dessuten tok hun feil. Du trenger ikke bruke energi på henne i det hele tatt syns jeg.

 

[Urtete]

Her var det mange fine innspill, Dritgrei!!!

 

Det er det som er så fint med å være her - mange kloke damer som kommer med gode råd og innspill uten å være bedrevitere, og som i tillegg vil alle bare godt! :-)

 

Som sagt, jeg synes det er mange ord til ettertanke her.

Noen mennesker og situasjoner føles uhåndterbare, og noen ganger er det så ille som du beskriver. Jeg tror ikke jeg kunne tilgi noen et grovt overtramp i forhold til mitt barn - aldri.... Jeg kunne ikke tilgi henne for min egen sjelefred engang - og aldri i verden for for hennes del. En forutsetning for tilgivelse er en unnskyldning, og det har du ikke fått. Du får det sannsynligvis aldri. I tillegg benekter hun overtrampet, og det viser tydelig hva slags menneske dette er....

 

Men du må uansett leve med dette. Jeg synes det beste for min egen del er å innse at SÅNN er situasjonen - og sånn kommer den sannsynligvis til å forbli. Jeg kan ikke forandre andre mennesker. Og det er viktig at sånne mennesker ikke forandrer meg - for det får de jaggu ikke. Sånn er hun og sånn er vår relasjon, jeg kan ikke forandre henne, jeg ønsker ikke å forandre meg, vi er på to forskjellige planeter, og jeg tenker ikke å legge to pinner i kors for at vi skal møtes på en felles planet - det utspillet får evt være hennes, jeg vet hva jeg står for, jeg vet at jeg ikke har gjort en flue fortred, dette skal jeg ikke bruke mer energi på...................................

 

Lev med det, Dritgrei! Ikke la dette få suge energien ut av deg! Selvfølgelig kommer følelsene opp innimellom, spesielt når du møter henne. La de da komme for en liten stund, prøv så å legge de "flatt".

Faan heller, dette er hun ikke verdt!

 

)

[dritgrei hei hei!]

du er så fin du urtete!

 

... ja for fader altså, jammen har du rett, hun er da vel ikke verdt en tanke, hun fortjener ikke at jeg skal tenke på henne, verken med sorg eller sinne eller undring eller noe. hun kan bare være... dere har rett.

 

 

[Karomamma]

Dette har jeg fulgt spent med på, men ikke skrevet noe til deg.

Jeg mener - akkurat som du har kommet frem til - at det er bare å riste det av seg og dritr i det, dritgrei!

[dritgrei hei hei!]

godt det endte med enighet da ;-) vi driter i det!