slik har vi det, noen andre som kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

balanse er stikkordet i alle forhold.

 

hos oss fungerer det slik, jo mindre han har igjen til det jeg vil, jo mindre gidder jeg bruke på det han vil.

de tingene jeg liker å gjøre er ikke kompatibelt med å ha hans barn.

 

mora til barna liker å ha barnefri, så hun ringer i hytt og pine, har du dem i helga, kan de være hos deg noen dager, osv.

ikke blir det kompansert med mindre bidrag, eller at det går an å gjøre det andre veien. hun mener at om hun har dem for oss en helg, det har skjedd en gang, så må han ha dem 3 helger. det er greit for han, for han digger å være med dem. det er ikke greit for meg å ha 5 helger på rad der vi ikke gjør noen av de tingene jeg vil, eller jeg må gjøre alt mitt alene. vi har tross alt valgt å leve sammen.

 

så kommer han til meg og vil ha dem, jeg sier som regel ja.

så vil jeg for eksempel at mora hans kan passe dem lørdag ettermiddag så vi får gjort litt av det jeg vil også, men det vil ikke han, enten fordi han vil være med dem, eller han mener de vil være med han.

 

jeg synest da han er egoistisk, og gidder ikke bidra, så trumfer vi gjennom hvert vårt i en periode, lever helt uavhengig av hverandre.

men tilslutt så bryter vi den onde sirkelen, og bestemmer oss for balanse, litt unger og litt andre fritids interesse, det går greit en liten stund, og vi koser oss masse.

 

så ringer hun igjen, han greier ikke si nei, eller vil ikke si nei, han mener barna har det bedre hos oss, enn hos henne, og han vil ha dem. jeg blir irritert når jeg har fått nok styr, og han bedriver sirkus-tivoli oppdragelse, så krangler vi og blir venner igjen.

 

slik går det i bølger, veldig slitsomt, kunne han ikke bare holde seg til det vi er blitt enige om. han vil ikke gå for hovedomsorg, for han ønsker ikke skifte jobb, den han har er ikke kompatibel med å være aleneforsørger.

 

balanse er det jeg messer om, det funker akkurat nå, men hvor lenge til han skuffer meg igjen, det vet jeg ikke.

 

må legge til at det ikke er så veldig barnefiendlige ting jeg ønsker å gjøre, det går fint med både fellesbarn, og med barna til venner og kjente. vi har en mer ut på tur, aldri sur holdning :-)

gidder ikke bruke tid å penger på å dra med sutrete og klagete, og gidder ikke. da kan en like godt holde seg hjemme, eller til hva de vil, for det er bare utrivelig.

[-Hengebuksvinet-]

så kommer kanskje mannen din deg mer i møte også. Barna er og bør være førsteprioritet for de aller fleste mennesker, og da blir man provosert om partneren ikke vil inkludere dem som en fullverdig del av familien. Hadde mannen min blitt irritert over å ha særkullssønnen min her mest mulig, hadde jeg blitt superprovosert. Og selv om han er den som betyr aller mest for meg i verden, hadde jeg nok satt barna fremfor han. Både jeg og mannen min jubler når vi får ha stesønnen min her ekstra, og det burde være en selvfølge. Prøv å tenk deg en litt omvendt situasjon, at mannen din ikke ville at fellesbarnet skulle være hos dere mer enn annenhver helg + litt til. Hadde du da blitt særlig samarbeidsinnstilt overfor mannen din, som da ville opprette en avstand mellom deg og ditt kjære barn?

 

Når det er sagt, så vil jeg si at mye blir enklere ved å inkludere særkullsbarna fullt og helt. Da får man mer kontinuitet i oppdragelsen, og kan lage seg gode rutinger for å ha alle barna. Det er mye positivt i å ha stebarna mest mulig, de er jo en berikelse for søskenet og for hele familien. Om man klarer å komme inn i gode mønster for samvær.

 

Kanskje blir mannen din mer positiv til barnefri helger om du viser en bedre vilje til å inkludere stebarna dine. Du har i hvertfall lite å tape på dette. Du kan jo ev stille som et krav til ham at dere skal ha en del regler i oppdragelsen, mot at du da er positiv til å ha barna hans mest mulig. På denne måten kan samværet bli til mindre frustrasjon for deg, og sannsynligvis også for han etterhvert. Og selvfølgelig må han stille opp på linje med deg på hjemmebane, han har jo tross alt 3 barn.

[Anonym bruker]

Vær glad for at du har funnet en mann som setter barna sine før alt annet!!!!!

Min mann har ikke barn fra før, men det har jeg. Faren hennes avlyser ofte samværene. Skulle min mann da blitt "irritert" for at min datter måtte være her også de helgene???? I så fall hadde ikke vi hatt noe forhold lenger....!!!

Når man blir sammen med noen som har barn fra før, da må man ta barna med på kjøpet. Hvis du gruer deg til samværene, har dere virkelig et problem!!

[Anonym bruker]

Slik jeg oppfatter Hi her så oppstår vel problemet fordi han glemmer henne og barnet helt. Det er jo helt riktig at man skal sette barna først. Men da må hele familien inkluderes ikke bare de to barna.

Det blir jo feil når pappa skal være sirkus samvær, det sliter.

[Anonym bruker]

Jeg tror dere opprettholder en krig der balanse er både våpen og mål. Det gjør det vanskelig for noen av dere å gi seg. Hvis han føler at du krever at han skal si nei til sine barn fordi det er det du vil, da tror jeg du er dømt til å tape... Du vil at han skal holde seg til det dere har blitt enige om, men er du sikker på at dere er enige? Det er ikke en fare for at han sier seg enig med deg for å gjøre deg fornøyd der og da. I det han gjør ser det nemlig ut som om han vil noe annet enn det dere er "enige" om. Hvis min samboer hadde vært så opptatt av balanse som deg og så klar på at det er hans definisjon av balanse som teller, da tror jeg jammen ikke det hadde gått. Din samboer kom inn i forholdet med mer baggasje, det krever faktisk at du tilpasser deg mer enn ham. Allerede på barneskolen jobber man med at likt ikke nødvendigvis er rettferdig. Ulikhet er av og til nødvendig for at ting skal bli rettferdig!

[Frk. Hattifnatt]

Det er sørgelig at dere ikke klarer å samles alle sammen som en familie, for det er jo det dere er! Særkullsbarna er så klart en del av den! Det andre som er sørgelig, er at dere ikke ser ut til å klare å legge den stadig pågående konflikten død!

 

Selv er jeg stemor, og vi har min manns barn her nesten 50% etter samværsavtale, pluss ekstra fordi guttens mor liker å ha barnefri. For meg er det helt greit, selv om det til tider kan bli slitsomt.

 

Jeg har krevd at min mann ikke skal gjøre forskjell på barna sine nåe hans eldsre er hos oss, noe han heller ikke gjør. Vi prøver også å gjøre ting sammen. Videre synes jeg ikke det er nødvendig at min stesønn kommer ekstra til oss hvis ikke pappaen er hjemme, for det er samvær med pappaen han skal ha, også er ikke jeg barnevakt for moren. I ordinær samværstid, har jeg ikke noe imot å være alene med gutten, for det er bare koselig. Da leser vi bøker, baker boller, og kaker, eller reiser på tur og plukker kongler, steiner ol. i skogen, som vi så lager ting av...

 

Dette ble lagnt om meg, men det jeg mener å si er at kanskje mannen din gir deg litt mer, hvis du også prøver å åpne deg for dine stebarn. Husk at de skal ikke straffes, og de føler hvis de ikke er velkomne, og kan da bli usikre. Denne situasjonen er ikke deres feil.

 

Jeg tror alle i familien kan tjene på at dere setter dere ned å diskuterer dere frem til felles syn på hvordan ting bør gjøres. Det er også viktig at at dere begg gir og tar litt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

så det er altså ingen andre som har det på samme måte. alle andre er helt samkjørte om hvordan tiden skal legges opp? og hvordan alt skal ordnes?

 

vi er klar over og åpne om at vi ikke alltid vil det samme, og at vi må ta hensyn til hverandres ønsker og behov. hadde jeg aldri løftet en finger for at familien vår skulle fungere, vist null interesse for barna hans, ønsket dem dit pepperen gror, og alle disse tingene jeg blir møtt med her, så hadde han selvsagt ikke vært sammen med meg særlig lenge.

 

all den avtalte samværs tiden er jo først og fremst på samværsbarnas premisser, og at ham og dem skal få tid sammen.

 

grensen mellom barnas beste og selvrealisering er jo noe alle foreldre kommer bort i, en kan jo bare gå inn på barnehagedebatten. det som er den gyldne middel vei for noen er jo super egoisme for andre.

eller gå inn på barnevakts diskusjonen på småtroll.

 

jeg har prøvd å inkludere, jeg kjøper utstyr slik at det ikke er mangelen på det som skal være barriæren, slik at de ikke føler seg utenfor.

ikke kan jeg se det som mot barnas beste å være mer ute i naturen heller. hadde det vært mine barn, tror jeg ikke de hadde hatt noe valg, i alle fall ikke hver gang.

 

det dreier seg vel mer om at faren har problemer med grensesetting når barna er her, han har ved flere annledninger sagt at det er ting vi heller må gjøre når barna ikke er her, fordi han ikke orker konflikter.

 

jeg kan forstå at det ikke er lett for han, han kan forstå at ting ikke alltid er lett for meg. det er jo derfor vi får denne bølge effekten, noe vi forøvrig også snakker om.

jeg lurte bare på om det var noen andre, som hadde denne type erfaringer

[Anonym bruker]

til frøken hattifnatt.

 

takker for svar, jeg er enig i at vi er i en litt fastlåst situasjon, og det er jo den vi prøver å komme ut av.

 

vi har faktisk snakket om denne delen også, for ikke så lenge siden, han sa han hadde ikke noe å utsette på hvordan jeg er med barna, og mente ikke at jeg behandlet dem på noe måte respektløst eller som om at de ikke var velkommen.

det har jo ingen av oss noe å vinne på, og jeg har ikke noe ønske om å såre barna.

så lenge vi gjør ting på barnas premisser så kommer vi godt overens, men det er når jeg prøver å gjøre ting som de ikke er vant med fra sin mor, eller fra den tiden da foreldrene bodde sammen, motviljen begynner. ting som dreier seg om friluftsliv, klassisk musikk, læring og lekser, ellers så kommer vi godt overens, og kan gjøre mange koselige ting sammen.

[Gjest]

Må si at det er mye negativitet her, men at jeg forstår ja...til et vist punkt. At du skal bli sittende med hans barn hele tiden er ikke riktig, barna har sammvær for å møte sin far i hovedpunkt.

At foreldrene må hjelpe hverandre er et must men når ting blir veldig uorganiserte er verken bra for barna eller familie.

Jeg forstår far godt her, foreldre som elsker sine barn vil ikke si nei og det må vi respektere. Han vil nok sikkert være med sine barn mest mulig.

Problemet er at mange ganger går dette utover andre planer som er lagt til denne dagen og er planlagt over lengre tid. Kommunikasjon må være tilstede. Ringer mor samme dag er det ikke alltid at ting passer for dere.Far må jo fortelle mor at når hun ringer samme dag er det ikke alltid det passer. Dere planlegger også hverdagen utifra hvordan situasjonen er og du forholder deg sikkert til de avtalte sammværsdagene.

Uansett vil det alldri gå smertefritt tror jeg i slike forhold.

[Gjest]

Hei!

 

Høres ut som det er veldig viktig for deg å komme deg ut på tur. Kjenner meg igjen i det, og vi tilbringer mye tid ute både med og uten mine to stebarn. I begynnelsen var det, fra mitt ståsted, et MARERITT å ha dem med. Hvis vottene ble skitne skreik de til vi måtte dra hjem, hvis snora til skistaven hadde snurr på seg ble det ramaskrik, hvis vi ikke hadde med kniv til å dele brødskiva i to ble det bråk, hvis de ikke fikk ha med akkurat DEN leken akkurat på den dagen, eller hvis de måtte dele på en kopp eller brusflaske. De fleste turene endte med at vi alle var sure, og ihvertfall jeg. Heldigvis kan jeg le av det nå, men det var IKKE gøy der og da...

 

Skjønner at du og sin samboer har en del uenigheter dere i mellom, men hvis du kan bidra til å løse problemet med sure unger på tur så vil du vel det regner jeg med.. Sier ikke at det som funka hos oss funker hos dere, men det er verdt å prøve! Vi tok en prat med jentene om hva vi forventa på tur, at det ikke var noe koselig når man var sur, og vi snakka mye om at på tur så må man ta ting som det kommer, og at vi kan faktisk ikke ha med oss hele kjøkkenet eller alle lekene når vi er ute. De tok dette med en gang, og var helt enige. Må legge til at de elsker å være ute, så sånn sett hadde vi jo en fordel. I begynnelsen måtte vi ofte minne dem på om det vi hadde snakket om, men nå går ting helt av seg selv. Det er utrolig deilig. Så det som var de verste situasjonene for meg å tilpasse meg stemorsrollen i, er nå blitt de situasjonene hvor vi koser oss mest som familie.

 

Så hvis de tingene du vil er så viktig for deg som du sier, så har kanskje du også et ansvar for å motivere barna til å være med på de tingene, og til å avklare hvilke forventninger du har...?