Langt innlegg, men jeg trenger å si dette

[Anonym bruker]

Beklager langt inlegg, men jeg trenger å få si dette. Det er spesielt til alle dere som sliter i forholdet, men som vil få det til å fungere for

ungen(e) sin del. Vær snill og les dette.

 

 

Selv har jeg vokst opp i et hjem hvor mor og far kranglet konstant. De holdt sammen for min del, og for broren min sin del. Det er IKKE noe koselig å være barn i en slik situasjon, og jeg gråt mine modige tårer mang en gang når jeg lå og hørte på dem krangle. Til slutt ble det så ille at det begyndte å gå ut over oss ungene. Eller mest meg da. Jeg var to år eldre enn broren min, så jeg skjøv alltid han inn på soverommet og tok imot alt selv. Mamma kjeftet masse på meg, og jeg husker spesielt godt en gang hun i frustrasjon slo til meg med en gardinstang fordi jeg mistet en kopp i gulvet og knuste den da jeg (ca 5-6 år gammel) tømte oppvaskmaskinen. Jeg gråt og hadde det vondt. Jeg var redd for hva som skulle skje, og broren min hylte og gråt og hamret de små nevene sine i døren for å slippe ut av soverommet.

 

Det er ikke å foretrekke to foreldre som bor sammen og ikke har det bra, over to foreldre som bor hver for seg og er lykkelige. Det mener ihvertfall jeg. Min største drøm opp gjennom barneskolen (og ungdomsskolen) var at mamma og pappa skulle gå fra hverandre. Jeg viste de begge hadde det vondt, og de gråt mange ganger da de trodde jeg ikke så dem.

 

Den dag i dag bor de enda sammen (jeg har nå blitt 23), men ikke fordi de er glade i hverandre. Det har bare blitt en vane, og det er mest praktisk med tanke på eiendeler og slikt de har sammen. Når de er ute blandt folk setter de opp en maske og alt ser ut til å være bra, men det er bare utenpå. De tilogmed gir hverandre en klem eller at lett kyss noen ganger, og jeg blir nesten kvalm hver gang jeg ser det. Det er så falskt, og jeg vet det koster dem mye å kysse en person de absolutt ikke vil kysse. De viser sitt sanne jeg så snart det ikke er noen andre enn oss tilstede. Da krangler de like ille igjenn, og de driter nå i om jeg og broren min hører det.

 

Nå har det nettopp kommet frem at pappa over lang tid har hatt et forhold til en annen dame, og jeg har vist om det en god stund. Pappa ba meg om å ikke si noe, og jeg ble slitt istykker innvendig. Lojalitet ovenfor pappa sa at jeg måtte holde tett, og dårlig samvittighet fortalte meg at mamma hadde rett til å vite om det. Etter at dette hadde tært på meg i lang tid, ble enden på historien at jeg knakk sammen og fortalte det til mamma. Pappa forsøker av beste evne å lappe ting sammen, og jeg gråter meg ofte i søvn fordi jeg vet jeg er årsaken til at de har det ekstra vondt nå. Hadde jeg ikke sagt noe, så hadde det ikke vært et problem som var oppe i dagen. Begge to gråter nå på min skulder, og jeg vet ikke hvor mye mere jeg kan klare å ta inn nå. Begge to har jo behov for å snakke om det med noen (spesielt mamma), men vil ikke involvere venner i det. Alle vennene deres og folk rundt dem tror jo at alt er bra.

 

Oppveksten min har påvirket meg på mange måter. Dårlige karakterer på skolen, vanskeligheter med å stole på folk, dårlig selvtillit osv...

Jeg liker ikke sex, og det har jeg aldri gjordt. Har ALDRI kjent at jeg hadde lyst til det, og har aldri nytt det. Selvbildet mitt er alt for lavt til det. Har jobbet med det i lang tid, men det blir ikke bedre. Det er nok permanent slik. Jeg har sex med min herlige forlovede innimellom ja, men det eneste jeg nyter er den nærheten jeg gir, og jeg liker tanken på at jeg gjør det godt for min kjære. Alikavell føler jeg naturlig nok ikke at vi har et fullverdig sexliv, og det blir mest bare fem-minutters episoder ved hjelp av glidekrem istedet for forspill. Bare for å stilne hans behov liksom. Han tvinger meg ALDRI, og er villig til å gjøre alt for å jobbe med det, men ingenting hjelper.

Dette tynger meg også mye, fordi jeg er redd det skal gå samme veg med meg og mi kjære som det gjorde med mamma og pappa. Jeg er redd for å gifte meg, fordi jeg tenker at han ikke vil klare et slikt sexliv i lengden.

 

Det ble kanskje litt vel utbrodet med personlige detaljer, men moralen i det hele er enkel.

IKKE hold sammen i dødfødte forhold for ungene sin del. Tenk heller på hvor stor skade det kan volde barna dersom de må leve i en tilsvarende situasjon. Mamma og pappa vet nok ikke hvor ille det har vært for meg. De vet jo ikke at jeg så mange ganger har hørt dem, og at jeg har sett dem grått. Jeg velger å være anonym, men det kan dere sikkert forstå.

 

Så til dere som er i slike forhold og føler dere usikre:

Gå fra han, for ungenes skyld...

[Anonym bruker]

Takk for dine ord. De fikk meg til å skjønne ting om meg selv.

Jeg har også levd med foreldre som ikke hadde det bra sammen og ønsket gjennom hele barndommen at de skulle gå fra hverandre. Dessverre "løste" problemet seg på en negativ måte, min far døde da jeg var i midten av tenårene. Det er ikke godt å si dette men det ble faktisk bedre å være meg, endelig ble det fred!

 

Det snakkes om barn som gråter og har det fælt når foreldrene flytter fra hverandre og det er riktig at de får oppmerksomhet men det må også snakkes om barna som faktisk føler stor glede ved samlivsbrudd.

 

Jeg velger også å være.....

[Ma-i]

Kansje du skulle bli voksen og ta ansvar for ditt eget liv snart.

Kom deg til terapi og parterapi også, kutt ut kontakten med foreldrene dine, du er IKKE psykologen deres.

Sørg for å treffe dem blandt andre for da MÅ de oppføre seg og ikke plage deg. De har ansvar for sitt eget liv og egne handlinger, du for ditt.

 

Du kan aldri få et forhold som er godt for deg så lenge du holder fast i dem og lar de fremdelses legge skylden på deg og bruker deg til betroelser og gråtepute.

 

Er jo enige med deg i at folk som krangler hele tiden og i tillegg er voldelige burde, gå hver til sitt og få profesjonell hjelp.

Men ikke alle par som sliter, krangler og er voldelige heller, og mange kan faktisk reparere forholdet om de tar ansvar og oppsøker hjelp og jobber med seg selv også.

 

Uansett lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har for ikke så lenge siden gått fra hverandre. Masse poblemer, men når vi merket att ungene begynte å bli sutrete å urolige da skjønte vi att dettte hadde gått for langt. Derfor valgte vi å ta det skrittet som vi skulle tatt for en stund siden, men ikke hadde turt. Ungene er preget av situasjonen, men det tok ikke lang tid for di ble mere harmoniske og uroen ble borte. Man skal ikke holde sammnes for en hver pris heller.

[Anonym bruker]

Tusen takk til hovedinnlegger. Er i et forhold som har vært dårlig i et par år (og det er to unger med i blidet). Jeg har (endelig) erkjent ovenfor meg selv at jeg faktisk vil ha det mye bedre uten å bo sammen med mannen min. Det jeg er usikker på er hva som er best for ungene. I tillegg er jeg faktisk bekymret for han(!). Innser at det å flytte fra hverandre ikke er gjort over natta, men det er dit jeg faktisk ønsker meg, men da på en måte som ikke skaper unødig smerte for ungene eller gubben.

 

I tillegg gruer jeg meg for kranglene som vil komme om hvor mye samvær hver skal ha med ungene. Huff og huff. Er så glad i barna, og trives kjempegodt sammen med dem (og faktisk med svigerfamilien min også). Kan bare ikke fatte at jeg ikke så signalene før første ungen ble satt til verden. Det var små signaler den gangen, men alt har bare utviklet seg i negativ retning etter at første ble født.

[Anonym bruker]

Dette er et av de mest nyttige innleggene jeg har sett her inne på lenge. I noen tilfeller er det faktisk best for alle parter dersom man faktisk tar steget og går fra hverandre.

Selv gikk jeg fra min mann etter 13 års ekteskap.

Jeg hadde tenkt på det lenge, men valgt å bli pga ungene.

Eldstejenta slet litt på sloken pga vennemangel og rett og slett problemer med å omgås de andre barna. Vår andre datter var stille og skjenert hun også, og jeg fryktet det skulle bli slik med henne også.

Derfor ble jeg mye lengre i ekteskapet enn jeg burde.

Ungene hadde nok å slite med liksom...

 

Nå er det 2 år siden vi gikk fra hverandre, og man kan trygt si at jeg ikke angrer. Begge jentene mine blomstret opp og ble helt nye mennesker. Da mamma og pappa plutselig ble glade hver for seg istedet for å krangle og konstant være ulykkelige var det liksom som om jentene endelig turte å være glade.

Nå er vi lykkelige alle sammen, og både jeg og min x-mann er i nye og fungerende forhold.

 

Velger å være...

[Anonym bruker]

Hei :-)

 

Jeg kjenner meg på mange måter igjen.

 

Det er flott at du har funnet deg en fortreffelig mann. Han virker jo bare helt helskjønn :-).

 

Det er to ting jeg reagerer på i innlegget ditt, og det er skammen du fortsatt bærer over oppveksten og problemer med seksuallivet ditt.

 

Det er ikke alltid at man på død og liv skal holde ut med en familie. Spesielt ikke en som ikke tar vare på deg og bryr seg om deg. Det er noe i det der at man må elske seg sjøl før man kan elske andre. For meg var det slik at fordi jeg jevnlig hadde kontakt med familien min, så klarte jeg ikke tenke klart. Kan hende det også gjelder deg.

 

Når det gjelder seksuallivet ditt, så trenger du nok noen å snakke med. Så lenge du trenger glidekrem hver gang, så har du noen sperrer inne i hodet ditt som du trenger å jobbe med. Denne veien kan du kun gå alene... Mannen din kan støtte og hjelpe deg men det er kun du som kan få din hjerne til å slappe av.

 

Jeg sender noen nyttårsklemmer til deg med ønske om et mer verdifullt 2007. Kanskje en tur til kinesolog kan hjelpe? Det blir ikke registrert i noe arkiv. Det eneste er at du trenger fri fra jobben. Jeg har vært flere ganger og synes det har hjulpet.

[Gjest anouschka with Love]

Flott innlegg, men samtidig trist!

 

Jeg var selv i samme situasjon med min mamma og pappa. Det som preger meg mest fra deres tid var hans utroskap og svik mot henne, gang på gang. Å være barn som vokser opp midt i løgn er forferdelig!

Pappa fikk til og med barn med en annen mens han var gift med mamma. Jeg prøvde å fortelle henne at han hadde et forhold til en annen siden jeg var 11 år. Men hun ville ikke høre på meg.

Etter at mamma fikk vite om barnet tilga hun han, og tok han tilbake!

Etter kort tid var han i gang igjen, med ny dame!

 

De verste følelsene mine har egentlig vært i forhold til å akseptere mamma som kvinne. Hun viste null respekt for seg selv. Eller tingen har blitt til at jeg har problemer med å akseptere meg selv. Innerst inne går jeg med et kjempeforsvar, alltid på vakt for å bli lurt, så jeg spolerer enhver fin mulighet som kan bli bra ved å gjøre det slutt .

 

Så kjære dere der ute i dårlige forhold. Jeg vet det er vanskelig, men tenk på barna deres! De enser alt og blir eksperter på å avsløre. Jeg brukte min dyrbare barndom på å ense hans svik, for mammas skyld. Hun ville ikke se det. Og hyele tiden visste jeg selv som barn at det han drev med var veldig, veldig galt...

 

Lykke til til deg også Hovedinnlegger! Det skal gå bra skal du se :-)